I kveld hørte vi kattugla da vi var ute hos hestene i ellevetiden. Litt av en lyd, dette. Hun var på vingene og dessverre fikk jeg ikke tatt henne opp da hun var nærmere. Så skru opp lyden på videoen.
–
I følge gammel overtro varslet det død om kattugla ropte kle-hvitt nært gården. Det betydde at noen i husstanden snart skulle kles i hvitt likklede. Men ropte hun to-vitt betydde det visstnok lykke.
Jeg må innrømme jeg synes det er vanskelig å høre hva hun roper her. Men jeg stemmer likegodt for to-vitt.
En helt annen ting er at jeg tilfeldigvis ikke tror på den ene spådommen. Det ville nemlig vært tynt befolket på gården om «en av oss» skulle dødd hver gang kattugle hunnen ropte. Siden vi er bare to, mener jeg. Og hun har ropt hver vår siden vi flyttet hit for fire år siden.
Men aaaldri så lite lykke har vi da vel hatt hvert et år siden vi flyttet hit.
Ergo…. to-vitt to-vitt! Den andre spådommen må være sann 
.
–
Jøss – dette overtrogreiene er egentlig ganske lett å forholde seg til når man bare tenker litt logisk. Ikke sant?
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
