Etter litt kontrollarbeide (er alt slik det var sist, mon tro?) slapper hundene gjerne av i høyet mens de venter på at vi skal bli ferdig med hestene. Noen ganger blir vi stående en stund og se på dem. Det gir go-følelse i magen.
Når vi nesten er ferdig, har de som oftest begynt å småleke mens de holder et våkent øye med oss (skal vi i hønsehuset snart nå?). Umah er så lys i alt det dunkle at verken vi eller kamera helt klarer å se henne skarpt.
Kira’s rovdyrblikk er fokusert, men heller ikke skarpt i det hele tatt. Riktignok sukker hun iblant. Og hun sniker seg unna iblant. Men om det er den aller minste protest mot omverdenen fra lille Umah, er hun der på et blunk med en stor, trygg kropp. Og sier vi «fy» når Umah gjør noe galt, går Kira imellom. Blikkes hennes sier mykt «Hei, du! Husk at hun bare er en baby.»
Sekunder etterpå sier hun: «Ok – nå kan du ta henne litt. Din tur. Hallo!?»
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
