Kattene mine lager engler i sneen

Kira fikk kjøttben til frokost. Hun fikk ben som Umah tåler hvis hun skulle få tak i dem. Men det var altså Kira sine ben. Umah fikk valpefrokost.

Kira hadde tenkt å spare bena til «en annen gang». Men akkurat som ett av mine tantebarn syntes da han var liten, så syntes Umah at «en annen gang» er no’ tull i grunn.

Å spare ben betyr å grave dem ned, på hundespråk. Og bena ble godt begravd i jordbærkassa vår. Matmamsen hylte og gråt da hun så Kira grave dem ned akkurat der – men siden matmams var for syk på morgenen til å klare å komme seg utenfor stuevinduene – så ble det jordbærbegravde ben. Sånn er det bare.

Matmamsen fikk bare tørke snørr og tårer og finne frem kameraet. For blir det ikke jordbær så skulle det hvertfall bli bilder av årsaksforhold og forferdelige jordbærbenbegraverhunder, tenkte hun.

Og til matmams store underholding (og litt hevngjerrig HA!) viste det seg at Kira fikk litt av en jobb etterpå. Hun ble dømt til jordbærbenpåpassingsvakthund.

For Umah fant fort ut hvor hunden lå begravd – eller rettere sagt hvor hunden hadde begravd… noe. Noe som luktet fristende og utrolig godt.

Kira satt og lå og satt og satt – og voktet. Iblant såååå hun inn på matmams gjennom stuevinduet. Og hele henne sa «hjeeeelp!!».

HA! sa matmams, fremdeles hevngjerrig (med et bittelite snev av empati, men siden hun fremdeles var for pjusk til å hjelpe til, måtte Kira klare seg selv).

Umah var en smarting. Hun diltet litt rundt, og så snart Kira trodde hun ikke hadde noen interesse av jordbærbenoppgraving lenger – styrtet hun bort til kassen.

Men Kira var på plass på et øyeblikk. Stiv i blikket og i nakken.
Så Umah måtte gi opp.

Umah sjekket den andre jordbærkassen, men der var det ingen jordbærnedgravde ben.

Så la de seg litt igjen. Kira voktet ben og Umah voktet Kira -
og om hun kanskje glemte å vokte ben.

Og såsnart Kira blunket såvidt så var det på’an igjen…
Først med et forsøk på å komme under benken.
Så et kjempehopp over benken.

Men den gang ei. Det var bare å gi opp igjen.

Og så hvilte de litt oppå hverandre likegodt.
Det er jo slitsomt med så mye vokting.

Hvordan det gikk til slutt?

Kira ga opp jordbærbenpåpassingsvokting og gikk inn for å ligge i sofaen. Umah glemte helt at hun skulle stjele jordbærben når Kira ikke var der lenger. Matmamsen ble gradvis bedre utover dagen, og rotet seg ut for å rote rundt på en annen kant av hagen. Hun rotet litt for mye, så nå er hun pjusk igjen.

Men til sommeren vokser det kanskje koteletter i jordbærkassen !

Da kan man jo ikke klage!

–

Tags: Hund, Kjøttben, Valp