I dag fant vi et spennende spor langs skogsveien. Sjekk størrelsen på sporet (mobilen er 9,5 cm lang). Dyret har sklidd litt og har gått i nedoverbakke. Klørne er godt synlige. Det har nok vært et ganske tungt dyr. Våre satte nesten ikke spor her i det hele tatt.
Nå hadde vi det litt travelt, og jeg fant i farten bare ett spor. Og jeg var litt sliten, så jeg satt litt godt i rullestolen i dag. Det ble litt dårlig med leting.
Jeg skal se om jeg får tittet litt mer i området en av de nærmeste dagene.
Dette er et område hvor det er mange hunder på tur. Dette et stoort spor så det er jo litt spennende 
. Men – når det er sagt – jeg vet om minst en nabo med veldig store hunder i nærheten. Det har riktignok vært observert ulv ca en mil herfra tidligere i sommer. Men hund og ulv kan ikke skilles på spor alene. Og med mange hunder i området…
Tror dere naboene synes det er gøy hvis jeg møter opp på hundepoteinspeksjon med målebånd? 
–
Til sammenligning er dette bildet av mobilen ved siden av et spor etter vår Kira. Hun er en stor hund med poter som passer akkurat til henne…. Humre. Det er vel like lett å si noe om hva som er typisk hundepotestørrelse som det er å si hva som er typisk menneskefotstørrelse. Hun er blanding av alaska malamut, schæfer, elghund, lundehund og australsk fårehund. Uansett hvilke av disse rasene som har gitt henne hennes spor, er det atskillig mindre enn det andre som dere ser.
Spor er rett og slett morsomt. Men for å si noe sikkert om et slikt spor må man ha mange flere enn ett. Og helst må man ha noen andre sportegn i tillegg. Avføring er supert, om man kan finne det.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
