Feed on
Posts
Comments

På vinteren kan man bli litt innestengt når man trenger rullestol på tur. Om man ikke har brøytede lite trafikkerte veier eller gode gangveier rundt seg (bilde: på tur langs vinterbrøyta utrafikkerte veier da Umah var valp og måtte haike innimellom). 

Men nå er det vår – snøen og den verste etterpåsøla forsvinner fra veier og stier – og naturen våkner over alt. Småturene rundt gården er alt i gang. Og nå rykker det i den ordentlige turlysten – uansett hvordan formen er. Nærturer eller (med rette hjelpemidler) lengre turer. Noen dager er det godt å dra litt borti veien her. Andre ganger er det fantastisk å få komme opp i ny utsikt.


Rett oppi veien


Opp i utsikten! Selbu foran mine… hjul :-)

Det er et nasjonalt mål å få flere ut i aktivt friluftsliv og ut i naturen. Friluftsliv og natur er viktig for helse, forebygging av sykdom, rekreasjon, mestring, livskvalitet og mye mer. Men noen ganger er det ikke så lett. Slik er det blant annet for rullestolbrukere. Og det er viktig å dele informasjon om hvor og hvordan man kan komme seg ut på tur uten at det er så problematisk at man mister all gleden fordi ting ikke lenger (eller kanskje aldri har vært) like lett som når man har to ben som kan ta en overalt.

Natur og friluftsliv er som sagt før noe av det viktigste for meg og min livskvalitet. Jeg kunne godt tenkt meg å skrive litt om turmuligheter for rullestolbrukere – og friluftsliv i det hele tatt når man har begrensninger på grunn av sykdom eller skade. Jeg håper på at jeg får kommet meg ut mer, får gode hjelpemidler etter hvert og faktisk kan komme i gang med nettopp det.

Her kommer en liten forsmak.

Hvor og hvordan?
Det er mange som har prøvd og tenkt og tilpasset mye og mangt allerede. Et raskt søk på internett ga flere spennende resultater på allerede kartlagte turer for oss som trenger rullestol. Dette er ikke et fullstendig søk, men noen eksempler:

- Først og fremst – selv om artikkelen er litt gammel – slike overskrifter gjør at man blir glad: Vil ha rullestolene ut i marka (Namdalsavisa). Og når man leser ser man at dette ikke er utdatert informasjon, men midt i blinken!

- Friluftsrådet Nordmøre og Romsdal var vanskelig å søke på, men ved å bruke google fant jeg denne oversikten hvor rullestolvennlige turer er merket med en stjerne (*).

- Den Norske Turistforening (DNT) har mange gode artikler om friluftsliv for funksjonshemmede og om tilgjengelige områder. Søk igjen på «Rullestol» eller begynn med artikkelen om Friluftsliv for funksjonshemmede.

- Planlegg du tur til Kvinnherad? De skriver: Her finn du litt praktisk informasjon om rullestolturar i området vårt og har et eget nettsted om dette. Her er det mye detaljert informasjon.

- På UT.no finner du også forslag til turmål som kan nås med rullestol. Skriv «rullestol» i søkeområdet «Hvor vil du på tur». Jeg får i dag 43 treff på dette søket. På enkelte turmål står det skrevet litt spesifikt om rullestoltilgjengelighet og fasiliteter når du kommer frem. Andre steder står det lite. Jeg tror nok at jeg ville ringt og sjekket opp ståa før jeg dro avgårde der det ikke er skrevet ordentlig om rullestolbruk.

- På tur- og løypekartet til Oslo kommune kan du krysse av for å få info om rullestolfasiliteter, men ikke akkurat rullestolruter slik jeg ser det i farten. Man må vel imidlertid regne med at hvis det er rullestoltilrettelagt toalett eller fiskevann et sted, kan man også komme seg dit med rullestol. Og man kan krysse av for å få merket opp forskjellig typer tursti el. vei.

- Hva med Smøla? Der har de også kartlagt ruter og har informasjon om tilgjengelighet med rullestol. 

Prøv deg på et søk du også. Finner du ikke noe for området der du bor? Spør i kommunen eller den lokale turistforeningen. Eller let etter annen info som kan brukes. Når det gjelder Selbu kommune, som er der jeg bor, har det for eksempel kommet en sykkelbrosjyre som nok kan være til hjelp for rullestolbrukere. Jeg ser at noen ruter egner seg like godt for meg som for sykkel. Mens andre ville jeg følt var litt for trafikkert.

Slike sykkelbrosjyrer finnes i flere kommuner, og kan være gode utgangspunkt (sjekk syklistenes landsforening). Jeg ville spurt kjentfolk, de som har skrevet brosjyren og kommunen om noen av turene egner seg også for rullestol. Spesielt i forhold til trafikk og til hindringer som smale broer, bratt terreng etc. Det er forskjell på fart, om man er gående eller kjørende i trafikken og mulighet for fremkommelighet på rullestol og sykkel.


Ops – her kommer jeg ikke over med stol selv om en kunne båret over en sykkel. Bra vi bare skulle ned for å drikke.

Noen »from the top of my mind» (og aldeles hulter til bulter) tanker om det praktiske
Det er en klar forskjell på hvordan man skal lese tilgjengelighets- informasjon avhengig av om man er helt knyttet til rullestolen eller slik som meg, har mulighet til å reise seg og være «fotgjenger» i korte økter. Jeg kommer meg f.eks. slik lettere over vanskelige felter, som bekker, siden jeg kan reise meg og gå ved siden av og styre den med joysticken et lite stykke (husk å lese kart for å se om det kan være små effektive omveier rundt hindringer). Å åpne grinder og andre slike småting vil også gå greit.

Noen turisthytter er tilpasset rullestolbrukere og andre ikke. Jeg ville ikke slite med trange fasiliteter på hyttene da jeg foreløpig bruker rullestol mest utendørs og nok kan gå fint inn og ut, selv om jeg er sliten etter turen. Andre vil være mer avhengig av ramper for å komme innomhus med stol, toalettfasiliteter og ellers god nok plass til å manøvrerer innendørs.

For meg vil det kanskje heller være en utfordring hvis det er mye folk på hyttene. Støy og stress er ikke så gunstig. Overraskelser kan også være ugunstige. For eksempel en gruppe som vil sitte sent og jodle litt. Noe som er veldig kos, men som for meg ikke kan tas etter en tur. Det er derfor like relevant å sjekke litt omkring hvor trafikkert hytter er eller bestemme seg for om man heller vil unngå hytter og ta dagsetapper eller sove i telt (er det områder hvor man kan overnatte i telt der?).

En annen utfordring for meg vil være at det er uforutsigbart når jeg blir så sliten at jeg ikke kan fortsette. Så å kunne avbryte nesten når som helst eller kunne slå leir nesten på øyeblikket, vil være viktig. Hvis jeg må avbryte og velger å overnatte, må det være lett å slå leir (noe man godt kan gjøre selv om man ikke er langt hjemmefra. Det er en opplevelse å sove ute, selv om man er sliten). Mat må kunne tas rett fra sekken og sengeleie lages på et vips. Romantisk bål osv krever energi. Kanskje får man til det en annen dag eller turpartneren gjør alt arbeidet.

Turer som går «i løkker» kan være smarte. Så man sjelden er langt fra hvile. Det er ofte det jeg praktiserer her hjemme. Jeg kan være lenge ute i naturen, men aldri lenger unna enn at jeg nesten ser hjem. Kjedelig tror du? Nånei, det avhenger av om man opplever der man er. 

En annen ting å tenke på er om man skal (evt kan) dra alene eller om man skal dra på tur med bare sin nærmeste eller grupper med mer eller mindre kjente folk? Slikt er også personlighetsavhengig. Og også avhengig av dem man velger å gå sammen med.

Jeg har opplevd å bli fragått uten at noen brydde seg om å avtale møtepunkt eller høre om hvor langt jeg skulle. Det var en tøff opplevelse. Og det hadde lite å gjøre med glede og mestring, det skal være sikkert (bilde: Hvor ble det av menneskene? Kjør fortere da, mamsen!).

Men jeg har også mange ganger opplevd gleden med å være på tur med grupper hvor folk naturlig har gått foran, kommet bak, snakket litt med meg og med andre, gått på igjen eller falt bak… Hvor dynamikk har vært uavhengig av om noen bruker bein og noen bruker hjul, men heller avhengig av samtalen, av utsikten og av allverdens interesser for hva som skjer på turen. Og i slike grupper gjør det sosiale turen dobbelt så fin. Bikkjene elsker forresten stolen :-) . Bare som et apropo.

Andre ting man bør tenke på er hvordan en opp-pakking vil påvirke stolen? At man har godt regnbeskyttelse både for seg og for det elektriske på stolen. Hva skal man ha med seg, selv om det er kortere tur? Det finnes gode tips på nett.

Att og frem – frem og tilbake
Når man drar på tur er det noen ganger greit å dra fra a til b. Andre ganger er det greit å dra frem og tilbake. Hvis man selv har kjørt til a og ikke skal att og frem, er det ikke minst viktig å vite hvordan man skal komme seg fra b til a når turen en over. Kan man bli hentet på andre siden av ruten? Får man med rullestolen eller må den stå igjen til man får hentet sin egen transport? Da må man isåfall vite at rullestolen kan stå trygt imens.

På alle turer er det forresten viktig å vite hvordan man skal komme seg til og fra turområdet. Det er jo ikke bare-bare å reise rundt med rullestol i vårt land, noe vi rett som det er ser i media. Så ha det klart på forhånd så ikke turen blir ødelagt av at man plutselig møter diskriminering underveis. Den kampen får vi ta på andre arenaer – og ikke imens vi er ute på tur :-) . Planlegg godt og ha god tiltro til at alt skal gå flott. Tur, natur og friluftsliv handler om mestring og glede :-) !! Vi KAN!!

Ladingsmuligheter er en svært viktig ting å sjekke ut hvis man har elektrisk stol. Og at batteriet er i orden når man starter. Jeg tror jeg ville hørt med hjelpemiddelsentralen før langturer om de har noen tips. Mørkekjøring tærer nok f.eks. mer på batteriet og kan tulle med beregningene dine. Det samme med bakker. Det er veldig viktig at man ikke tømmer batteriet midt på turen og slik i realitet setter seg selv i «havsnød». Å ha mulighet til å få hjelp underveis og å legge opp til at man er innom forskjellige stasjoner underveis (f.eks. stopper ved hytte og spiser mens man lader stolen før man kjører litt lenger og legger seg i telt) kan være en praktisk løsning.

Hvordan begynne
Kort sagt bør man finne litt ut av hvor utfordringene er og hvor kan man fungere godt akkurat i forhold til sin helsetilstand og sitt utstyr. Vi som bruker rullestol er like forskjellige fra hverandre som alle andre (bilde: Er man praktisk anlagt, så er man praktisk anlagt…. Bruk av stolen til å dra inn trær til ved).

Mitt råd er å begynne med mindre turer for å få erfaring og som sagt, hvis man har mulighet, få noen råd fra folk som kjenner dine utfordringer og ditt utstyr.

Planlegg godt. Og så er det bare å la det balle på seg :-) . Og GOD TUR!!! Enten det er nærtur eller til en topp langt fra deg!

Kjenner du til nettinformasjon eller har informasjon om gode turmål for rullestolbrukere? Skriv dem gjerne ned et sted hvor de kan være til nytte for andre. Hva med å bruke f.eks. UT.no? Eller legg det på et eget område med gode søkeord, så kanskje folk finner det når de søker. Legg gjerne lenke her hvis du vil :-).

Etter å ha sporet en stund (se En god dag i skogen, del 1) strakte jeg på ryggen og sto og hvilte blikket utover skogen. Da fikk jeg øye på noe som fikk meg til å le høyt og hjertelig. Langt der borte over trærne, stakk det opp noen stolper – og tydelige tegn på den evigvarende kampen mellom natur og menneske. Jeg har jo tidligere skrevet om svartspetten flere ganger. Og «when it rains»…. osv. Her var den igjen.

Og ikke noe småtteri av tilstedeværelse heller. Både av spett og menneske. Her var det en rekke hull som var igjenmurt, en kunstig spett som liksom skulle okkupere territoriet OG for sikkerhets skyld – en kasse for i tilfelle den elend… den der fuglen absolutt skulle bosette seg der likevel.

Kostelig!!

Og selvfølgelig har det vært nettopp det den ville. Bosette seg på stolpen, mener jeg. Så det var en rekke nye hull på stolpene. Det ene hullet så bebodd ut, uten at jeg fikk det bekreftet. Men se – her henger det massevis av fjør. Av en eller annen grunn fikk jeg en følelse av ugle, uten å ha noe ordentlig å henge den følelsen i. Jeg kikket som snarest under reirhullet etter rester av… noe. Men fant bare gamle fliser etter flaggspettens utgraving, og litt skit. Jeg får snike meg dit igjen ganske snart.

Planlegging av høsting og bare nytelse av skogen
Så begynte veien hjem. Jeg koset meg med slikt som hører våren til. Det er faktisk fremdeles frost i bakken her og der. Hvitveisen står vakkert i skogen nå, uten så mye annen konkurranse. Det er fullt av fugl som har gjemt redene sine litt for godt for meg. Og nakne, gamle trær var dekorative i området – dette må være en Selbu-twist (bilde nr 3, under)?

Og så fikk jeg et hint om hva jeg skal høste til .. øøh høsten. Se hvor tett det står med einerbær!

Noen flere fuglevenner
De siste små opplevelsene kom da jeg begynte å nærme meg gården, og altså begynte å bli litt for sliten så bena ville streike litt (se del 1). Da dukket først en svarthvit fluesnapper dame opp. Litt lenger borte i veien kom det en munk! Jeg ble kjempebegeistret :-) . Begge disse damene har nok kanskje rede i nærheten.

Jeg smøg også på noen virkelig små tasser som fløy rundt mellom trærne. De så ut til å foretrekke furu, men jeg ble ikke helt klok på hvilke fugler det var. Nå var jeg imidlertid nære nok gården til at jeg kan ta meg en tur med rullestolen og sette opp stativet mitt senere (det blir nok en stund før neste lange gåtur).

Kvelden ble litt febervarm og litt skjelven. Men OI for en fin tur jeg hadde. På slutten kom svalene og stupte ned mellom trærne, som om de sa: «Hei!! Der var du! Vi fant deg ikke på gården i dag» :-) . Det føltes som om jeg ble hentet hjem. Det er en enorm verdi og livskvalitet i det å ha tilgang på natur i nærmiljøet.

Jeg håper du koset deg litt sammen med meg denne gangen også.

(klikk på bildene for å få dem større)

I helga gikk jeg en deilig tur i skogen. Jeg gikk alene, lot til og med hundene være igjen hjemme. Jeg hadde kamera og stativ under armen og hadde tre mål:

1. Kjenne sånn ordentlig på gleden ved at kroppen bar meg med på tur, helt alene uten en eneste økt med rullestolen. Det er ett stort og viktig element i slike gode dager som jeg elsker: – å ha stabil kraftfølelse nok til å ha tillit til å komme meg hjem igjen.

Selvfølgelig holdt jeg på å gå akkurat over grensen. Jeg ble stående en stund noen hundre meter hjemmefra og lurte på om dette ville gå bra. Plutselig begynte nemlig bena å misplassere seg, og det ble litt tull i styringen. Erfaringsmessig kan jeg da straks komme til å bli sittende på stumpen uten ben i det hele tatt – med gråten i halsen og fullstendig avhengig av andres hjelp.

Men med kamera og stativ, dukker det oftere opp pauser enn på vanlige turer. Mens jeg sto der og vaklet, kom det plutselig en spennende fugl forbi, og jeg rigget meg til i hvilestilling for å knipse. Det var da jeg fikk bilde av munken :-) . (Se En god dag i skogen, del 2).

HA! Aldri så galt at det ikke er godt for noe :-) . Så fikk det heller være at jeg nesten gikk over grensen og at jeg fikk betale litt for det noen dager senere. Med noen ekstrapauser kom jeg hjem for egen maskin og hadde en flott tur – så jeg kunne ha tillit til kraften denne dagen. Og litt spøkefullt kan jeg føye kamera inn under hjelpemidler for god AAA

Tilbake til målene:

2. Jeg skulle lete etter fuglereder, reirhull og ekornrede.

3. Jeg skulle ta meg tid til å studere sportegn etter dyrene.

Jeg nådde nesten alle målene mine. Jeg fant ikke noe rede på bakken eller på gren, men jeg fant reirhull. Og jeg fant ikke noe ekornrede, men sportegn av både fugl og større pattedyr. Det ble en flott dag i skogen.

Sporing  litt her og der, langs en sti og på trær (jepp – PÅ trær)
Noen spor kan man snuble over litt her og der, hvis skogen er sånn passende egnet til akkurat det dyret som har vært der. Det første jeg snublet over var spor etter storfugl. Tydeligvis et sted hvor den har tilbragt litt tid. Det lå både fjær og avføring der. Det kan være en beiteplass eller en liten spillplass. Det nok en plass som vi godt kan holde litt øye med. På de to årene vi har bodd her, har vi faktisk hørt lyder av storfugl nettopp fra dette området.

Jeg skal ikke si sikkert om dette er storfuglfjær, siden jeg ikke har lært så mye om fjær. Men avføringen like ved stemmer med storfugl så det er nok sannsynlig. Du kan jo titte litt på denne oversikten på nettsiden federn.org, hvor fjærentusiaster har samlet en rekke fjær for identifisering av fugl. Se under Capercaillie [Tetrao urogallus], spesielt fjæra som er å finne i halepartiet til fuglen.

Avføringen er stor, og full av rester etter barnåler – noe som er typisk for storfugl (tiur og røy). Klikk på bildene for å få dem i stort format.

Langs en sti
En morsom sporingsøvelse er å finne en dyresti, helst en litt trang og kroglete en, og så se om man finner ut hvilke dyr som har fulgt den. En slik fant jeg, og jeg tok meg litt tid etter den.

Det er da minst tre høyder man kan konsentrere seg om.

  • Bunnen – hvor det kan finnes avføring, sporavtrykk og fødeletingsspor.
  • I kroppshøyde til de dyrene man tror har gått der – hvor man kan finne hår, beitespor eller markeringer.
  • Og så – i kroppshøyden til dyrene hvis de har gått der vinterstid. Da går de jo på snø, og når atskillig høyere opp. Se etter de samme sporene som du ser etter i sommer-kroppshøyde.

Jeg fant ganske raskt et beitespor på bakken. Jeg vil gjette meg på at en grevling har vært her, men fant ikke noen flere hull så jeg er litt usikker. Selv om dette hullet er ganske typisk for en grevling som leter etter insekter og mark, er det lett å forestille seg andre dyr også lage ett slikt et ved ren tilfeldighet. For eksempel en rev. Jeg ville gjerne hatt noen flere spor å se på først, men noterer meg foreløpig at dette er et sted jeg kan se etter flere tegn en annen dag – og få bekreftet om det er grevlingspor eller ei.

Det typiske med et slikt grevlingmatletingsspor, er at hullet er ganske jevnt rundt, evt med bare litt «rufs» slik du ser ut av hullet på ene siden. Grevlingen bruker den lange snuten sin til å nærmest bore seg ned etter meitemark eller insekter. Andre dyr bruker gjerne labbene til å grave også.

Jeg måtte gå et stykke før jeg fant flere sportegn. Det jeg konsentrerte meg om da, var de to høydene jeg har nevnt over og alle små knekte, spisse grener som stikker inn mot stien. Disse kommer gjerne dyret borti, så hårene regelrett blir skrapet av. Jeg sjekket fra bakken og til litt over hodet mitt og regner med at jeg ville fått med meg det meste fra grevling til elg og avskyelige snømenn.

Akkurat der stien løp over i myra og det egentlig ikke var noen grunn til at dyren skulle skrape seg langs trærne, dukket de første hårene opp. Dette et nok fra et hjortedyr, men jeg vet ikke om det er elg, hjort eller rådyr. Jeg gjetter rådyr på lengden av hårene, og på høyden grenene står på. Men det er slettes ikke noen ordentlig kvalifisiert gjett! Det er bare sånn for å ha et utgangspunkt. Hvis dette var skogbunn, kunne jeg fått bekreftet det med et fotavtrykk. Men det var fin torvmyr iblandet lyng, så her ville ikke en gang en elefant satt spor :-) .

Konklusjonen foreløpig – Like ved stien var det ett sted hvor storfugl trives. På stien har det muligens vært grevling eller annet dyr som leter etter føde nedi jorda på bakken og ett hjortedyr har gått her.

Mer hår
I realitet har det nok vært mange flere dyr i dette området. Litt i CSI-ånd tittet jeg som snarest etter andre hår ute på myra. Og fant! Midt på torvmosen lå det noen fine, hvite hår som nesten så ut som soppmycel. Dette kan være så mangt, så det er lov å fantasere. Morro? Tenk hvor vi setter «avtrykk» og hvordan noen faktisk kan finne dem – selv midt i skog og myr!

Feiing og beiteskader
Her i området har elgen gjort store skader på skogen, både beiteskader på furua og slike feieskader. Resultatet er at små furutrær ikke vokser opp eller blir helt forkrøplet. Store trær kan også dø pga skadene på stammen.

Et sportegn jeg ikke fant, men som jeg er på utkikk etter er de hvor hjortedyr har skrapet bark av stammer på større trær til mat på vinteren. De skal man kunne gjenkjenne på parallelle merker etter tennene.

Det siste sportegnet visste jeg hvor jeg skulle finne, så jeg gikk direkte dit. Dette er en stamme hvor elgen har feid geviret for å bli kvitt basten, hudlaget som ligger utenpå geviret mens det vokser. I tillegg til å ha feid, har elgen avsatt masse hår på treet. Feiingen er jo i seg selv gniding og man kan forvente hår. Det er imidlertid ikke hver gang jeg finner så mye som her. Kanskje dyret rett og slett har klødd seg også? Se hvor flott treets kvae har omsluttet hårene i lekre mønster. Og de merkelige krystallene som har dannet seg ved begynnelsen av hårene. Fiffig.

Hundeglede

Vi har hatt besøk av mine foreldre og deres vakre lille gremling dvergschnauzeren Leah på omtrent et halvt år. Det var noen kjempemorsomme dager med massevis av hundeglede.

Kira var innimellom litt lei og litt lur:

- Hei – unger! Kom og se på utsikten!
- Du må løfte på hodet, vettu’. Og ta håret ut av øya!

– Sånn ja! Har du sett så vakkert? (Kira smiler) Og så lett å komme seg dit.. Der ja, se på Umah. Dere kan bare springe rett nedover. Og nedover… og nedover. Bare fortsett litt til dere!

- Øi – matmamsen! Nå kan vi gå hjem… Kom igjen, fort deg!

Men så hadde hun ikke hjerte til å forlate dem lell, og snart var hun i oppdragerrollen igjen.

- UMAH! Hva i all verden…
- Jammen, jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg snublet altså! Helt sant!!!

De to små herjet med hverandre:

- HEI! Følger du etter meg?!
- Nei – jeg skulle bare samme veien. Jeg kan gå en annen vei, jeg…. HEI!! Følger du etter meg eller!
- Neeeei!! Følger du etter meg eller!!!
- Nei, DU følger etter meg!
- Nei, DU!

*tumle tumle lykkelige*

Og de prøvde å lure hverandre litt:

- Kom, igjen folkens – vi stikker! Spring! Før hun kommer ut av skogen!
Ser dere den lille hunden i villt sprang inne i den stooore skogen?
Etter litt stillhet dukker Umah opp laangt der inne, lettere konfjus.
- titten på hjørne… Gi ett lite vink…! Halllllo!


Og så var det kvikk-kommentar-konkurranse:
Everybody Freeeeze!! Ingen må si «
Sitt» akkurat nå!



- HVA! Kan du gå på vannet?!!
- Selvfølgelig! Når du blir gammel nok, skjønner du alt det der…
Hihi – dere er så søte i den alderen (to hele måneder yngre)


- Vent da… Jeg skal bare hviske deg noe … BØ!!!
- **!!

- Hihi, ja vi er kjempesøte i denne alderen… Vent da! Vent!!!

- Alene er vi fantastiske

- Sammen er vi dynnnnamitt!
Og innmari, innmari søte!

Det var vi som «gjorde» hele bursdagsstemningen i huset den dagen (23. mars)
GRATULERER MED DAGEN Leah-matmamsen!!


Og gratulerer med dagen som var mamma! Jeg er så glad i dere: deg og pappa og Leah. Og så glad dere kunne komme hit så vi fikk feiret bursdag sammen :-D

Stor klem fra minstejenta di, Kari.

Drømmevinterdag

Noen ganger er det bare slik at man er lykkelig. Rett og slett lykkelig.

Man er på rett sted, til rett tid, midt i blant de man er glad i. Ordentlig «sammen», så man kjenner det i magen.

I går hadde vi en drømmevinterdag. Vi kunne gå nesten hvor vi ville, med fast fin snø under bena. Himmelen var strålende blå, snøen strålende hvit og skogen grønn, lun og vakker i vindstilla.

Det er ikke så interessant å se andres turbilder, kanskje. Men det føles riktig å ha et innlegg om det å ikke se etter spor og sportegn, ikke smyge rundt etter et glimt av vilt, ikke lære og tenke, tegne eller forklare.

For i går gikk vi tur uten egentlig å være ute etter noe spesielt i det hele tatt. vi følte bare på tilstedeværelse, ro, latter og samvær. Og nøt utsikten.


Utsikt fra toppen av eiendommen.


Utsikt andre veien, over Selbusjøen.


Lykkelige jenter. Lilith har dekken på grunn av forkalkninger i ryggen. Når hun holder seg varm over ryggen har vi opplevd at hun får mye mindre smerter. Og selv om hun blir sliten, er det jo viktig å få være med på tur! Spesielt her i området, hvor det kryr av hare.

Matmor føler på det samme. Det er viktig å være på tur, hvor det kryr av lykke :-)


Detalj langs stien.


Venter på mor, og har funnet roen.


Kira demonstrerer også sin evne til å være fullt og helt tilstede – i ro. Men det må innrømmes at det ikke er så lenge av gangen :-) . Hun foretrekker å være fullt og helt tilstede – i fart.