Feed on
Posts
Comments

Våren er verken tidlig eller sen, men litt både og. Noe er tidligere og annet er senere enn i fjor. Og jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av alt sammen da jeg lå på sykehuset.

Nå er tranene også her i bygda og flyr over gården rett som det er. For noen dager siden passerte de så tett over hodet på gjengen her (ikke meg, for jeg var inne) at de ble hoppende begeistrede. Jeg fikk ikke noen nøyaktig dato på de første tranene over hodene våre, men første morgenen jeg hørte dem fra soverommet var faktisk før jeg dro på sykehuset – nærmere bestemt den 11. april. Morgenen etter at jeg så dem nedi dalen her. Og da fikk jeg høre at de hadde dukket opp i Mostadmark den morgenen. Kanskje det var de samme jeg hørte fly over oss?

Imens jeg var på sykehuset har bjørkefinken kommet. Den dukket opp første gangen 16. april – og da ble den sett av naboen i hennes hage. Like etter så Robert den her i gården. Mye tidligere enn i fjor, da den dukket opp først 2. mai.

Bjørka skyter også forsiktig nå, ser du. Bildet er tatt i dag.

Det er enormt mange fugler i hagen vår nå. Bakken ser nærmest levende ut iblant. Når noe skjer høres det et tydelig vrrr helt inn på stua og gjennom alt som er av lyder fra tv og prat når hele flokken flyr opp. Vinterfuglene er her enda. Selv dompapen er her og glødende røde nå i vårsolen. Grønnsisik, grønnfink og allverdens meiser er tallrike. Et par gråsisk har jeg sett. Det er også en del gulspurv, selv om de ser ut til å ha trukket seg litt unna. I tillegg er det nå relativt store flokker med bjørkefink og bokfink her. Trosten synger og flyr i store flokker att og frem langs lia.

Oi – og der dukket det opp en sanger! Da så jeg ikke syner i går… og kan sette 21. april på «sanger». Men hvilken sanger, rakk jeg ikke å se. Den første sanger jeg så i fjor var ca 10. april.

Robert så linerla i et glimt på låvetaket i går (21. april), men hun har ikke kommet ordentlig. Og nå venter jeg i spenning både på å få se den og på rødstrupen (rødstrupe og linerle 14. april i fjor), jernspurven (5. april i fjor, 14. april året før) og svarthvit fluesnapperen (15. mai i fjor).

Blåmeisen har som tidligere år laget rede i svarthvit fluesnapperkassen, så å vente på den er nesten litt «blandede følelser». Men vi setter nå opp kasser i hopetall rundt omkring og håper svarthviten kanskje foretrekker et nytt hus. Vel, vi og vi.. Det er mannfolka som er kassemestere.

Det er ikke mye snø igjen på gården nå. Og Selbusjøen (den delen som ligger i vår utsikt) begynte å åpne seg ordentlig i går (21. april). Mye tidligere enn i fjor, som var 2. mai. I dag er det bare flak av som sikkert stort sett er bare slushen igjen rundt omkring. Men tettere i bukta. Så vi kan ikke regne sjøen som helt åpen enda.

Det er ikke så mye grønt enda. Bjørka kommer litt smått som sagt. Og noen busker har en anelse skudd. Men fremdeles ikke en eneste løk, dessverre. Jeg mistenker musa for å ha spist dem. Utpå jordene våre er bakken perforert av museganger enkelte steder.

Ekornet er forresten også her :-) .


Låvesvaler i trærne

Jeg må bare innrømme at jeg ikke har sett svaler i trær før. Men til vår store morro «oppdaget» sommerens svalekull bjørka utenfor låven i dag. Der landet de og lekte de og der hadde de det kjempemongs en god stund.

Det var ikke lett å knipse dem, men her er det i hvertfall tre svaler på en gren:

De fem svaleungene har vært borte fra gården en stund. De voksne er fremdeles opptatt av ny ruging. Det er nervepinende sent å holde på slikt, synes jeg. Men selv tar de det aldeles med ro. Går det så går det, tenker de kanskje.

Men når det første kullet på fem kommer innom i blant, er det fest i luften. Da flyr syv svaler (det er tre voksne her, og en holder seg gjerne på redet) rundt låven, gjennom låven og innimellom trærne og leker blidt.

At de ble så husvarm i bjørka ble litt stressende for bokfinken som til slutt kom og jagde dem ut. Så satte den seg på den høyeste gren og voktet. Rett skal være rett. Låvesvaler skal være i låven!

Tøffingen.

Det er sikkert moro for svaleungene å erte litt. Linerlene har også sitt svare strev med å beskytte utkikkspunktene når svaleungene er innom. Da er det skikkelig slosskamp om låvetaket i blant. Og innimellom sitter hele gjengen og puster ut – på rekke og rad :-) . Så forferdelig viktig er det jo ikke, lell.

Men god flygetrening! Og akkurat DET er viktig nå som trekket nærmer seg.

Tranene har også begynt å trene på plogene sine.
Og vi tenker med sug i magen: «Vent litt – det gikk så altfor fort!»



Et avslappet tranepar

Tranene (Grus grus) trompeterer rundtomkring igjen. Dette traneparet holder til for seg selv et sted mellom Selbu og Stjørdal. Og i dag stoppet jeg bilen og koste meg med å se på dem en stund. Jeg holdt meg på god avstand og inne i bilen, derfor er ikke bildene så veldig gode. Jeg håper dere liker dem lell.

De var flotte, de to. De pusset og stelte seg og holdt et halvt øye med bilen langt der borte. Så la den ene seg ned en stund, og reiste seg igjen. Så la den andre seg. Og tilslutt lå de begge og koste seg i det grønne (klikk på bildene for å se dem større).

Tenke seg til at de er opp til 115 cm høye! Med et vingespenn på opp til 222 cm. Det er virkelig mektig. Det er nok ikke lenge før vi ser dem over Selbu på vei sørover. Så er det bare å glede seg til de kommer igjen til våren :-) .



Morgengjester på gården

Nå for tiden er det mange morgengjester på gården. For et par dager siden fanget Robert denne vakre bukken med kameraet allerede før jeg våknet. Se hvor pelskledd gevirene fremdeles er!

I morges ble jeg vekket av den koselige beskjeden om at sidensvansen var her. Tallrike, våryre og sultne hadde de kastet seg over lerka vår.

For å få tak i alt som er godt, må man gjerne stå litt på hodet…

Og er man litt tung i sessen må man ta vingene til hjelp for å komme opp igjen…

Men det er selvfølgelig ikke pent å le! *unnskyld unnskyld*

Og da jeg var ferdig med å knipse, knipse på den ene siden av huset, oppdaget jeg disse to krabatene på andre siden av huset.

En rød pianospiller og en grå, bekymret en.

Ekorn kunne sikkert blitt god til å spille piano med alle bena!
Ordentlig fine pianofingre har de!

Men alle er ikke skapt for rampelyset – Ååå så bekymret.

Og søt!!

Utover de svært håndfaste gjestene, hører vi også mer og mer liv rundt oss. I går mener jeg bestemt at jeg hørte traner lenger nede i bygden, men jeg var ikke hundre prosent sikker. I dag  fikk jeg det imidlertid bekreftet. De høres tydelig  nede ved Nea nå.

Mon tro om man noen gang blir så vant til våren at man slutter å undres og frydes slik over den?

Fly lavt og sakte

I vår familie har vi hatt en egen måte å si «lykke til». Du vet sånn som «skitt fiske», «break a leg» og alt det der. Man sier det motsatte av hva som er bra – for dermed å gi dem lykke på veien.

Faren min var flyger så vår lykkeønsking kom fra flygeryrket. – «Fly lavt og sakte, da!» sa vi når han dro på jobb.

Da jeg var liten trodde jeg at det måtte være trygt å fly slik. Da ble det kort å falle og kanskje ikke så vondt når man traff bakken…. Men pappa forklarte at det aller verste man kan gjøre hvis man vil holde seg på vingene, var å fly lavt og sakte. Fart og høyde gir deg det beste utganspunktet for å lykkes. Riktig fart og høyde, selvfølgelig. Men ikke lavt og sakte.

I dag morges fløy syv traner over gården vår. De kretset rundt og rundt, for å skaffe høyde og fart. Jeg fikk lyst til å ønske dem lykke på ferden med å rope: -»Fly lavt og sakte». Samtidig fikk det meg til å tenke på noe annet. Nemlig AAA – den eneste «behandlingen» jeg har funnet at fungerer for meg når det gjelder ME.

AAA er det samme som aktivitetsavpasning x 3. Aktivitetsavpasning, aktivitetsavpasning, aktivitetsavpasning. Teorien bak aktivitetsavpasning er at man skal bruke 70% av energien sin til enhver tid. Verken mer eller mindre.

I 2007 en gang skrev jeg dette :

Igår hørte jeg om en pus som ble påkjørt. Og en eier som ble så lei seg så lei seg.

Idag lå jeg på sofaen og hvilte litt. Og rundt meg snorket og pustet det i alle disse firbente vennene mine. Og Syl, pusen som vokste opp på magen min da jeg var sengeliggende, satt i vinduet. Og så snudde han seg og sååå på meg. Katteblikket som sier: «Du og jeg, mamsen… du og jeg»

Og så fikk jeg panikk for at noe skal skje med dem. For at ikke livet vårt sammen skal vare mye mye lenger. Tenk om de blir truffet av bil, om det detter takstein i hode på dem, om det kommer en hund, en gaupe, en idiot… om de blir syk… tenk om…. Alle disse bekymrede tankene som er så lett å få når man er sliten.

Og så slår det meg der jeg ser inn i katteblikket. Tenk om de tenker det samme? Tenk om mamsen blir syk, blir skadet, blir borte…. Og så tenker jeg på alle de gangene MIN mamsen har uttrykt nettopp dette på alle slags forskjellige vis. Og kjæresten og papsen, søstra mi, venninna mi …

Og da blir AAA så selvfølgelig. LP, akupunktur, spesialiser – alt det der kan jeg prøve når som helst hvis jeg vil. Men AAA skal jeg gjøre NÅ!!

For ansvaret for at jeg ikke blir truffet av bil, av takstein, blir spist av en hund en gaupe eller en idiot – ansvaret for at jeg ikke skal bli sykere – DET LIGGER HOS MEG.

DERFOR skal jeg bli flink til AAA. For å møte katteblikket og si – jada vennen. Det skal gå bra. Ikke bekymre deg for det du.

Jeg skal ta vare på meg – og stole på at du tar vare på deg (med litt hjelp fra meg. For jeg er jo tross alt mamsen din :-) )

Når man har ME er det slik at kroppen ikke produserer den energien man trenger. Man bruker opp energi mye raskere enn om man er frisk, og den bygger seg ikke opp igjen like fort som når man er frisk. Når energi er brukt opp, så er den det på en slik måte at man får alvorlige symptomer. Man kan også få tilleggssykdommer, fordi kroppen ikke klarer å forsvare seg eller vedlikeholde seg på grunn av mangel på energi.

Aktivitetsavpasning skal hjelpe til med å regulere energibalansen, ved at man ikke bruker opp for mye energi, alltid har et bittelite lager i nødstilfelle (hvis du f.eks. får en infeksjon) og ikke kommer så i underskudd at kroppen får problemer med å bygge opp energilageret igjen. Gjør man en god jobb får man mindre symptomer, selv om man ikke blir frisk.

Det er også viktig å ikke bruke for lite energi. Kroppen vår har godt av å røre seg og bruke seg. Hvis man er for mye i ro vil man også kunne pådra seg tilleggssykdommer. Derfor heter det 70% hverken mer eller mindre.

Den daglige utfordringen vår er at vi alltid må revurdere og rekalkulerer hva som er grunnlaget vi skal regne 70% ut fra. ME er nemlig en sykdom med svingende forløp. Hver dag våkner man med en ny saldo, som kan være en helt annen enn i går. Derfor ser du oss kanskje noen dager ute i verden, i relativt normal aktivitet. Andre ganger ser du oss ikke fordi vi våknet med så lav saldo at 70% av den ikke holdt til mer enn å stå opp og smile den dagen.

Atter andre ganger ser du oss ikke fordi vi har gjort en feil med gårdsdagens budsjett, og våknet opp med kreditorer som henger over sengen. Våre kreditorer er symptomer. Og kreditorene er akkurat som luksusfellens kreditorer. De har elendige renter. Hvis du bruker kredittkortetsjelden og betaler tilbake med en gang, så fungerer det forsåvidt. Men hvis du roter deg for langt inn i det, med litt kreditt her og litt kreditt der – så blir det nesten umulig å komme ut av det.

Men alt det der var egentlig en digresjon.

Poenget mitt er at da jeg sto ute på gårdplassen og la hodet bakover for å se på de flotte tranene som bygget opp høyde og fart i dag, så kjente jeg plutselig igjen prinsippet bak aktivitetsavpasning. Fuglene utøver på en måte dette hver dag. Sannsynligvis med en bedre saldo enn hva vi har, men med like stor mulighet for kræsj. De passer på å fly optimalt i forholdt til energibruk og i forhold til å ha nok rom å manøvrere i.

Hvis man flyr lavt å sakte, tror man kanskje at man er trygg fordi det ikke er langt til bakken og man ikke treffer den så hardt når man faller, som jeg trodde da jeg var liten. Men det er rett og slett ikke en god måte å holde seg i luften på. For aldri er man så nær et kræsj som når man ikke har luft nok under vingene. Man har ikke noe luftrom å manøvrere i. Fuglen har ikke plass nok til å styrtdykke hvis det kommer en rovfugl. Og vi har kanskje ikke buffer nok til klare en uforutsett hendelse. Når vi bruker opp til de 70 prosentene gir vi etter min mening nemlig kroppen hjelp. Hjelp til å bruke litt muskler, litt balanse, pumpe med denne blodpumpa, treffe på litt smittestoff som ikke er så farlig men som holder kroppen våken. Og ikke minst – vi gir oss selv litt psykisk buffer. Noen gleder, noe å tenke på, litt sosialisering.

Man må bygge opp litt luft under vingene :-)

Fremdeles må vi kalkulere og vurdere hva som er nok luft under vingene, dag for dag. Inntil man skjønner mer av ME og finner en bedre behandling er dette det som fungerer best for meg. Ikke for mye aktivitet, men nok aktivitet.

En liten oppfordring til slutt
Til de som gjerne liker å kritisere litt. Når dere ser oss ute med hva dere synes er «litt for mye luft under vingene», så skal dere vite at dette er livsviktig for oss. Vi gjør hva vi kan for å ikke kræsje, og for å ha nok luftrom til å manøvrere så vi klarer å beholde så god helse som mulig.

Og til dere som savner oss. Vi savner dere også. Vær der når vi har dager da vi kan fly littegrann. De dagene kommer, og vi gleder oss til å se dere :-)

Traner

I dag tok jeg meg en tur ned til elva Nea for å se etter tranene. Vi hører dem regelmessig oppe fra gården, så jeg visste sånn nogenlunde hvor jeg skulle se etter dem.

Og jeg fant dem. Omtrent tyve store, staselige fugler. De kan godt ha vært flere tidligere på våren. Vi vet at tranene i Mostadmark har kommet frem dit de pleier å være over sommeren nå. Men de har antagelig hatt mellomstasjoner andre steder i landet først. Så fugler som har hatt en mellomstasjon her, kan godt ha flydd videre.

For noen år siden, rettere sagt den 21. juli i 2005, var vi med og fanget en traneunge for ringmerking i Mostadmark. Dere kan lese mer om det her (for ordens skyld vil jeg ha sagt at det er en feil i artikkelen. Han som kalles Eskil heter egnetlig Jostein).

Der kan dere også lese litt om traner, og hvorfor de blir ringmerket. Det er jeg som holder traneungen. Det var en fantastisk opplevelse. I dag var jeg på atskillig lenger avstand av fuglene. Men opplevelsen var likevel flott.

Langs elva pludret, kvitret, skrek og kvakket det fra mange andre fugler også. Jeg ble litt betatt av disse to kanadagjessene. De satt musestille og veldig sammen, der ute på en sandbanke i elva. Det er noe med dyr som danner livslange partnerskap som kjennes godt i magen. Det er ikke lenger så vanlig blant oss mennesker.

Da jeg kom hjem sto partneren min på gårdsplassen. Og rundt omkring hoppet en lykkelig liten linerle. Da vi sto og småpratet og kikket på dette ultimate vårtegnet tenkte jeg at det ikke er så ille å være menneske heller. Partnerskap, trivsel og lykke er ikke bare biologi. Det handler mye om valg også.

-

Og uansett er det virkelig, virkelig godt at vinteren trekker seg litt vekk fra oss for en stund.

Herlige vår med ditt yrende liv – velkommen!