All vår medfølelse og omtanke går i dag til de som mistet sin bolig i brann i Vikvarvet i natt. Det var skremmende og det smertet langt ned i magen å være vitne til brannen uten å kunne gjøre noe. I dag leser vi at det var en fantastisk innsats fra naboer og brannvesen der borte, noe som berget de andre husene på gården. Jeg berømmer virkelig deres innsats. Hele bygden så ut til å være på bena i natt, og uten disse gode naboene kunne det nok gått mye verre. Fra her vi satt, så alt for langt unna til å kunne hjelpe, virket det en stund usannsynlig at de skulle klare å berge driftsbygningene. Men det klarte de.
«Kjære Gud, la det ikke være folk i husa»
Jeg sovnet på sofaen i går, og midt i Poirot våknet jeg, grep fjernkontrollen og slo av tv’n. Det første jeg la merke til da det ble mørkt var det giftige lyset utenfor stuevinduene. Så snart jeg hadde reist meg opp, så jeg at boligbygningen på gården over dalen sto i lys lue. Jeg ropte på Robert, kastet meg over telefonen og ringte 110 siden jeg ikke kunne se noen utrykningsbiler der borte – og alt det forvirrende lyset gjorde det umulig å se om det var annen aktivitet der. Sentralen hadde heldigvis fått beskjed alt, og brannvesen var på vei. Mens vi skrekkslagen sto og så på kom det kjørende traktorer, biler og uttrykningsbil på uttrykningsbil.
Det er nesten så man jamrer i slike situasjoner. Jeg kjente jeg hadde spring i bena, men alt vi kunne gjøre når hjelpen alt hadde kommet dit var å be om at det skulle gå bra. «La det ikke være folk i husa!» og når ilden flammet som verst og vi ikke kunne fatte at det ikke tok fyr i driftsbygningen: «Å, vær så snill. Ikke la det være dyr som går med i natt.» Sorgen over å miste sin bolig må være enorm. Om man mister husdyr i tillegg, må det være så uendelig mye verre å bære.
Det gikk så fort. Det gikk så skremmende fort! Poirot begynte omtrent klokken halv tolv. Da tuslet vi rundt foran vinduene og la ikke merke til noenting. Midt i filmen, var det fremdeles ikke noe lys fra noen brann som vekket oppmerksomheten. Og vi ser jo ut vinduene hele tiden. I media sier de at brannen ble varslet første gang 0055. Antagelig omtrent da vi også oppdaget den. Og da var det full fyr. På veggen mot oss var alle vinduene fremdeles mørke. Brannen hadde ikke kommet dit. Men det tok ikke mange minutter før flammene sto djevelsk ut av alle vinduene og på en times tid var hele boligen mer eller mindre borte.
Det var en trist natt, dette. Ord blir så fattigslige. Men våre tanker har vært med familien i hele natt, som de kommer til å være det i tiden fremover.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
