Kattene mine lager engler i sneen

En takk til min mamma og pappa, som skapte rom til ham

Historien om mannen i månen, måneost og sopp kommer fra en spesiell tid i mitt liv. Jeg ble syk i 1999, og var mye sengeliggende i det første året. I løpet av dette året kjøpte jeg også Brandhaug. Gården var nydelig, av enkel og ren standard, full av de mest fantastiske små skatter.

Til og med isolasjonen i veggene (gamle aviser) var fremdeles hel og leselig, og vi koste oss blant annet med en gammel historie om et frekt ran i Meråker. Og hvem ante vel at vinterjakker på den tiden kom til å ha samme prisen som idag? En jakke må jo ha krevet flere månedslønner!

Den første tiden klarte jeg ikke å komme meg opp hit særlig ofte. Siden jeg var så syk flyttet foreldrene mine opp hit til Trøndelag i noen måneder. Og når de to hadde fått ordnet et par rom, redde de opp en herlig gammeldags sykeseng til meg under det vinduet på gården som hadde best utsikt.

Og mens jeg lå der pusset de to opp hele gården. Fra yttervegger til loft og kjeller. Stue, soverom, ny trapp, kjøkken, bad, kloakk, vann, elektrisitet, vei, fjøs og hage… Kveldene var fulle av myke planer, optimisme, fargekart og gleden over mønstre i gamle håndlagde dørlister og solid nytt håndverk. Alle bekymringer og tunge ting fikk jeg slippe.

Det gamle og det nye kjøkkenet.

Det var en utrolig tid. Fortvilelsen ved å ha blitt så syk av noe ingen kunne fortelle oss hva var, ble lindret av dette de bygget opp for meg. De ga meg en trygg plass, full av vakre rom. De ga meg frihet og en solid plattform for lykke. Hvert malingstrøk og hver spiker betydde så mye mer enn verdien i seg selv.

Humre – eller hver skrue må jeg vel si, eller hva papsen?

Og fremdeles hjelper de til så snart de kan. Dette bildet er fra ifjor sommer, da de hjalp oss med både låve- og sommerstuetak. Jeg får gåsehud bare av å se på bildet.

De to ga også en annen gave i de månedene da de bygget mitt hjem opp omkring meg. En gave som var like stor som den praktiske hjelpen. De hadde alltid rom for lykken og kjærligheten, og tid til å legge ned arbeidet og nyte livet. Om jeg ikke alltid kunne være der ute og se hva de så, så kom de inn med det.

Humre – eller lot det få komme inn av seg selv. Den lykkelige høna – vel hun var overalt.

Vinduet jeg lå bak er med på tegningen av mannen i månen (innlegget før dette). Det øverste vinduet på det lille huset som står der og skjelver på kanten av dalen. Og månestrålen, den så jeg en natt jeg var frisk nok til å tusle gjennom duggen ut til utedoen i låven. Da jeg kom opp i sengen igjen, så jeg så tydelig for meg at noen klatret nedover strålen. Og jeg sovnet så godt der jeg fulgte ham i tankene ut i skogen.

Tusen takk, mamma og pappa. Jeg kan takke dere tusen ganger for det dere ga meg, og for alt dere fremdeles gir. Og når jeg har takket tusen ganger, har jeg bare såvidt begynt.

Jeg vil også benytte sjansen til å takke mine naboer, som hjalp meg til å finne gården. Og selgerne som av ren hjertegodhet lot meg få kjøpe den uten at de lot noen andre få komme med bud, og til en pris som jeg den gang klarte å bære. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke klart å kjøpe en så flott plass som dette.

—

Drømmer går i oppfyllelse. Det er faktisk helt sant.

Og da kan det godt hende at man en vakker dag ser mannen i månen klatre i månestrålen sin.

Tags: Lykke, Mannen i månen, ME, Småbruk, Takk