Å trene hestene er noe av det vanskeligste jeg gjør siden jeg ikke er god på denne gåingen. Og heller ikke er god på lange arbeidsøkter. Og har du en hest i en treningssituasjon er det ikke lett å sette seg ende ned for å ta pause.
Her om dagen tok Carmen og jeg oss imidlertid en langtur med rullestol. Åååå, det er trivelig. Hun er så flink! Hun travet så fint ved siden av. Og jeg tenkte: «Nei, nå får jeg få denne vognen bak henne…!» Men jeg gruer slik til tømmekjøring! Jeg vet jo ikke helt hvordan jeg skal få gjort det. Det virker så vanskelig, det der.
Men noen ganger legger alt seg til rette for læring. Like etter at Carmen var vel ute på beitet igjen, kom Vilje tuslende til stallen og jeg åpnet bare døra inn til høyrommet. Og så tuslet hun bort til seletøyet og snuste på det.
Så jeg tok det bare på.
Og så åpnet vi døra til gårdsplassen.
Så gikk vi bare dit.
Hun snuste litt på alt dette som slang rundt kroppen hennes.
Og når hun ville gå videre..
så gikk jeg bare bak 
Jordene var jo slått (jippy!) så vi hadde mye å gå på. Hun svinget og hun stoppet og hun rygget littegrann. Hun lyttet godt til tømmene. Og jeg fikk også «skjønt» litt av det der. Vi lærte av hverandre, kan man si.
Etter omtrent så lang tid som man kunne regne med på en ung hest, syntes hun ikke det var morsomt lenger. Så før vi rotet oss inn i masse tau- og manøvreringsproblemer, tok jeg av tømmene og lagde vanlig leietau. Så tuslet vi hjemover igjen.
Midt oppå jordet fikk ei lita jente masse energi og slo seg spinnvill. På bare morro. Hun hoppet og bukket og steilet og sprang – som en liten villhest. Og til slutt slapp hun seg ned og rullet og rullet. Bestemt på å bli kvitt den der selen over ryggen.
Siden jeg hadde så langt tau på henne, lot jeg henne få løpe litt av seg. Det var kjempegøy .
Like før beitet, tok vi en ny bittelitt tømme-økt. Og nå som hun hadde sprellet fra seg så var det helt ok å trene litt igjen.
Det var kanskje et lite skritt for menneskeheten – men et stort skritt i retning av at Carmen og jeg kommer oss ut med vogn en dag! For nå har datra hennes vist meg at det er jo ikke noe vanskelig det der!
Man gjør bare sånn.
Og så gjør man sånn.
Og ti minutter er en god arbeidsøkt. Sånn er det bare! Så vips – er jeg kanskje på hjul bak Carmen istedenfor ved siden av.
–
Åh, forresten! Sjekk hvor lys vår lille Vilje begynner å bli .
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
