Feed on
Posts
Comments

Kjøkkengulvet herved behørig behandlet med penicillin

jul 11th, 2010 by

Det gikk i utgangspunktet utrolig fint å gi Mio sin andre penicillinsprøyte. Han lå så pent i ro, jeg fikk et godt tak, sprøyta gikk fint inn i huden… Men da jeg trykte ned stempelet sto penicillinspruten utover kjøkkengulvet fra andre siden av hudfolden….

Jeg har sett veterinærer gjøre det, og nå har altså jeg også gjort det.

Så ble det da enda en tur til veterinæren – på søndagskveld – for å få ny dose *panneklask*.

Men Mio er i hvertfall sakte på bedringens vei!! Han har kommet ut på stua og lagt seg på nå. Ligger ikke bare helt musestille i kurven sin på gangen. Og har fått i seg mye vann og litt hjemmelaget is :-) .

Fra i morgen er det piller. Stand by for nye panneklask. For om du tror det er så myyye lettere, så må du tro om igjen. Det eneste som er garantert er at jeg ikke klarer å trykke den tvert igjennom pusen :-) .

Tags: ,

Posted in Hund, katt og nymfeparakitt | 3 Comments »

Syk gammel katt – slik skal det ikke være

jul 11th, 2010 by

Klokken ti på lørdag kveld nådde Mio 40,5 i feber og avsted til veterinær gikk det. Alle dyreeieres lommebøkers drøm. Men jeg er ganske sikker på at det ikke var Mio’s drøm heller, stakkar. Som en slapp liten fille lå han der, og matmams hadde for noen timer siden begynt å tvinge i ham vann med en liten sprøyte. Enda var han dehydrert da vi kom til veterinæren.

Mio er nå over 15 år gammel. Og han har sakte men sikkert blitt mye eldre, hvis dere skjønner hva jeg mener. Tyngden har falt ned til magen, ryggen er tynn, pelsen vil ikke holde seg fluffy og han beveger seg stivt og sakte. Det er jo slettes ikke sikkert Mio blir 16 år.

Men det spiller jo ingen rolle. Han er ungdommelig forelsket i Helene, han går vanligvis turer flere ganger om dagen på gården. Han ELSKER mat i store mengder og hver morgen stråler han og mjauer jublende når vi endelig står opp. Han begynner å glede seg til frokost allerede i fem-tiden tror jeg :-) .

Så når vår elskede gamle katt er syk – er det ikke noe å tenke over engang. Gamle katter skal få sovne inn når de vil, men ikke brenne opp av feber. Og tross all feber – er dette en katt som ser ut til å ha gitt opp? Bildene er tatt sent i går kveld.

Mio har fremdeles 39,5 i feber i dag. Men han virker litt mindre dehydrert etter at matmams har vært oppe og presset ham til å drikke mange ganger i natt. Å få i seg vann er forferdelig viktig i forhold til medisinene. Hvis han er helt uttørket vil de ikke hjelpe som de skal.

Nå er det bare for matmams å grue seg til å sette penicillinsprøyte på ham igjen i dag. Men det gikk fint under instruksjoner i går, så jeg får det vel til en gang til. Og så får vi vente og vente. Gamle fine pusen, Mio. Vi får satse på noen dager og uker, kanskje måneder til med flørting og masse god mat.

For å være syk katt – slik skal det ikke være! Og her i gården har matmams sverget på at ingen skal ha det vondt uten at vi gjør vårt beste for å lette på! At man bare gjør det som er rett – rett og slett – slik skal det være. Og slik burde det være i hele den vide verden.

Tags: , ,

Posted in Hund, katt og nymfeparakitt | 7 Comments »

Lyn over stille svart himmel

sept 2nd, 2009 by

I går kveld var det et fenomenalt lys over Selbu. Da jeg kjørte til veterinæren kjørte jeg i en dyprød solnedgang og mot noen mektige regnbuer. Robert tok bilde her hjemme mens jeg var ute. Selv Selbusjøen var nærmest dystert rød. Utover kvelden var jeg så fokusert på min syke, kjære hund at jeg ikke brydde meg så mye mer om været. Klokken ble rundt midnatt og huset gikk til ro. Som siste våkemann tuslet jeg ut på gårdsplassen. Jeg lente meg inn i stallen der Pippo lå og hvisket nattinatt. Hun blåste mykt tilbake.

Da jeg snudde meg mot gårdsplassen igjen hørte jeg en svak, merkelig elektrisk summing over bygden. Og så blinket hele verden…

Jeg bråstoppet. Var det bare jeg som blunket, eller blinket det virkelig? Jeg smøg meg gjennom det mørke huset og ut på verandaen. Der ble jeg vitne til et ganske fantastisk fenomen.

Lyn over stille, svart himmel.

Det var en liten stund når alt var helt stille og bare blinket at jeg fikk en vag følelse av noe truende som vaket der ute. Med en syk, gammel hund på stuen bak meg følte jeg behov for å hviske: «Nei – ingen skal dø her i natt».

Og når den saken var avklart og vedtatt, kunne jeg kose meg og nyte skuespillet (ja – det er svart midnatt – se etter glimtene).

En stund senere, da jeg krøp ned i den lune sengen ved siden av min sovende bedre halvdel, kom været durende inn over gården. Vinden brummet og tordenet skrallet. Gjennom soveromsvinduet hørte jeg hestene tusle til stalldøren for å ta en titt. De tok det hele rolig. Hunder, katter og fugler sov. Jeg hadde den luksus at jeg bare kunne smile ut i mørket og nyte uværet fra en trygg og varm plass.

Jeg var oppe klokken to og sjekket den syke. Da rullet hun blidt over og blottla magen for kos. Og i dag er Lilith bedre. Feberen har gått ned, og verket er ikke så steinhardt lenger. Penicillin er en fantastisk medisin. Hun har spist og logret og lett etter solsnutter på gulvet.

Og idag skinner virkelig solen.

Tags: , , ,

Posted in Hund, katt og nymfeparakitt, Natur | 5 Comments »

Syk hund i kveld

sept 1st, 2009 by

Gamle, vakre Lilith er syk. Og jeg er så glad jeg har en veterinær som tar imot oss på kvelden.

Noen har drukket mye vann i det siste. Alle har virket i god form. Men så begynte Lilith å trykke på ettermiddagen i dag. Ville helst ikke gjøre noen ting, og reiste bust (smertetegn) og slikket forlabbene (også ofte smertetegn). Hun er 11 og skal liksom ha flytid nå. Men jeg ser ingen blødning eller opphovning. Det var det samme forrige gang, da jeg heller ikke så ordentlig flytid. Det er jo greit. Men utover kvelden begynte hun å skjelve en del. Ville ikke spise, og krøllet bakbena innunder seg. Hun pustet fort og virket både slapp og urolig, og fikk svak feber: 39,5. Dessuten virket slimhinnene røde både i øyne og munn. Så oppdaget jeg en stor, steinhard hoven brystkjertel som har dukket opp siden sist jeg kjælte med magen hennes (i går en gang).

Så var jo saken grei. Hun har en betennelse. Det kunne jo vente til i morgen før behandlingsstart. Likevel tok jeg ikke sjansen på å ikke få dobbeltsjekket at hun ikke har den fryktede tilstanden som slike gamle hundedamer kan få: livmorbetennelse. Det kommer jo nettopp gjerne i forbindelse med flytid, og det er mange tegn her som jeg ikke liker.

Nå har vi vært hos veterinæren, og fått bekreftet brystkjertelbetennelse og at han ikke kunne finne noe tegn til livmorbetennelse selv om vi skal holde et godt øye med henne over natten og morgendagen for sikkerhets skyld. Så ble det penicillin og en foreløpig lettet matmams (som ikke kommer til å sove godt i natt).

Phu.

Og jeg skal være enda mer lettet når morgendagen kommer uten at hun har blitt verre. Når damen er så gammel føles hun så skjør. Og mamsehjertet verker for henne. Matmamsen liker ikke at noen har det vondt på gården. Så det så.

Tags: , ,

Posted in Hund, katt og nymfeparakitt | No Comments »

Påskesukk og syk katt

apr 6th, 2009 by

Palmesøndag føltes mer som langsøndag. Vi gikk en deilig påsketur, så på fuglene i hagen ( fått bokfink og flere svarttrost) og spist steik til middag. En relativt normal familiesøndag. Inntil jeg måtte til veterinæren med Sylvester. Stakkar liten. En søndags kveld i påsken. God timing.

(bilde: dopet pus)

Jeg har holdt et halvt øye med ham noen dager. Han har virket i fin form, har lekt og herjet. Men han har på en måte strittet ørlite grann i pelsen. Det ga meg en fiffig følelse av at noe var på gang. I går lå han i stolen min på stua og sov da vi sto opp. Jeg bar ham inn i nissesenga, hvor han fortsatte å sove.

(bilde – vil bare sove sove – og er kald)

I løpet av dagen gikk jeg opp med visse mellomrom og så tenksomt på ham med en vag følelse av at noe var galt. Han så ikke syk ut. Han ville bare ikke la seg trekke med i noen aktivitet. Så kom vi til kveldingen og Sylvester lå fremdeles… Da hentet jeg temperaturmåleren. Jeg fikk bange anelser når jeg fikk lov til å stikke den inn i stumpen hans. Det er som regel ikke noe godt nytt når dyr ikke protesterer på å få målt tempen. Og riktig nok – selv om jeg ikke fant noen egentlige tegn på sykdom hadde han 4o,6 i feber.

Det er litt for høy feber etter min mening så jeg hoppet i bilen med ham. Veterinæren var så snill å ta oss imot like før fotballkampen (som jeg håper de rakk). Vel – vi er ikke hundre prosent sikre på hva som feiler ham enda, men veterinæren oppdaget veldig hissig tannkjøtt. Og en noe nærmere undersøkelse avdekket en råtten illsint tann. Så nå er munnen renset og tanna borte. Han ble satt på penicillin og resten av kvelden satt jeg og ventet på at han skulle våkne ordentlig. Han våknet ikke i det hele tatt før i ett tiden om natten. Da rørte han seg såvidt, og så meg irritert inn i øynene. Da visste jeg at han var våken nok til å takle brekningene (som han hadde hatt mens han var dopet), så jeg la ham på badet og stupte til sengs. Imorges sjanglet han fremdeles og virket vanskelig å få kontakt med. Men feberen var borte. Jeg tok en tur ut og handlet, og da jeg kom tilbake hadde han 41,2 i feber og var kjempeslapp igjen, men mer våken.

(bilde: pus med 41 i feber)

Nå nettopp hadde feberen gått ned til 40, og jeg gir ham vann med sprøyte i munnen med visse mellomrom. Jeg har ikke fått i ham mer enn 1 dl gjennom hele dagen, men mer nå på kvelden enn på dagen. Så jeg håper, håper og håper at det er et bedre tegn.

Det er forferdelig merkelig, synes jeg. De eneste symptomene er høy feber og slapphet, samt at han ikke vil spise eller drikke. Han har ikke vondt noe sted som vi (eller veterinær) kan finne, han tisser, han ser seg rundt og reagerer på lyder, han kan gå rundt omkring, men mest sover han. Jeg håper inderlig at det «bare» er tennene og en betennelse som skal slås ned.

 

–

Jeg må forresten prøve å være litt kreativ angående lommebokpåpassing. Den er til stadighet på rømmen. Tror dere ikke jeg måtte snu og ta turen helt tilbake til veterinæren igjen etter å ha fått Sylvester trygt hjem i går? Hele veien kjørte jeg i 4o og glodde i grøftekanten, i tilfelle jeg hadde lagt lommeboken på taket av bilen da jeg satte meg inn med en dopet Sylvester.  Den befant seg hvertfall ikke på noe fornuftig sted…. Men det lå ikke noe på veien, og vel fremme så jeg at den lå så fint i vinduskarmen til klinikken.

Den mørke klinikken. Heldigvis bor veterinæren på samme tunet, så noen kunne slippe meg inn til den etterlengtede aldri-der-man-tror-den-er lommeboken.

*Rødme*

Tags: , , ,

Posted in Hund, katt og nymfeparakitt | No Comments »