Når vi nesten er ferdig, har de som oftest begynt å småleke mens de holder et våkent øye med oss (skal vi i hønsehuset snart nå?). Umah er så lys i alt det dunkle at verken vi eller kamera helt klarer å se henne skarpt.

Kira’s rovdyrblikk er fokusert, men heller ikke skarpt i det hele tatt. Riktignok sukker hun iblant. Og hun sniker seg unna iblant. Men om det er den aller minste protest mot omverdenen fra lille Umah, er hun der på et blunk med en stor, trygg kropp. Og sier vi «fy» når Umah gjør noe galt, går Kira imellom. Blikkes hennes sier mykt «Hei, du! Husk at hun bare er en baby.»

Sekunder etterpå sier hun: «Ok – nå kan du ta henne litt. Din tur. Hallo!?»

Hva var det jeg hørte?

Det lød da vitterligen som.. splosj splosj splæsj?

Da jeg slo opp døren, stakk Pippo fornøyd hodet inn på leting etter høy. Hun syntes ikke det var noe problem noe sted så lenge hun hadde utsikt til mat, hun. Mens jeg fikk en ubehagelig forklaring på lyden. Hun sto i vann til langt opp på hovene. Og bak henne plasket shettisene omkring.

Og så SÅ sølete det blir når det kommer massevis av ikke-så-rent-vann inn blant nattens hestskit og ruskinndragning.

Nå er det jo slik at hestene har utegangerstall, eller hva man kan kalle det. De går ut og inn som de selv vil, så dette var ikke noen krisesituasjon som måtte løses øyeblikkelig. Men så er det jo slik at det er meningen at de skal stå tørt og i ly der inne. Der har de vann og mat, og et sted å rulle seg i den friske halmen. Ikke noe av dette fungerte når det var flere cm vann på gulvet, så det var ikke noe å vente på heller. Det var bare å gå igang med rydding og vask.

Årsaken til all overflod av vann var ikke vanskelig å finne. På utsiden av stallen var det ikke god nok avrenning til å ta unna all pårenning til – vel, renna.

All halm ut, kosting og tørking av gulver, litt opptining av tett sluk og bortleding av vannet. Vips så var stallen tørr, ren og velduftende igjen. Ja, slettes ikke helt aldeles «vips» selvfølgelig. Enhver ekstraordinær ekstraarbeidsepisode koster ekstraenergi. Men slik er det å ha dyr.

Da vi sto der med møkkavannet rislende rundt støvlende, med surklingen av søkkvåt halm i ørene – fant jeg ut at det var bare en ting å gjøre her. Å erklære høyt og tydelig for seg selv og alle som gadd å høre på: «Det er aldri så gæli at det ikke er godt for noe. Det var vel på tide med en storrengjøring…»

Og hestene ble fornøyde. At det skinner i gummimatta under Pippo, er fordi den er ren – og ikke fordi den står under vann

Og i sommer har vi jobbet med saken. Vi har valgt et rom ved siden av utgangerstallen deres (jada, jeg vet det er et motstridende ord – men det er dekkende. De er utgangere og har ingen dører, men det er jo en stall likevel).

Vel, arbeidsrommet har vi stelt opp til en høy/halmdel og en arbeidsdel. Vi har åpnet inn til utgangerstallen og Robert har snekret en trivelig todelt stalldør (midt i bildet, bak i rommet). Det er to trinn ned i stallen, noe som fungerer fint siden denne døren skal være menneskedør og ikke hestedør. Vel, litt hestedør da: hesteinntitterdør. Utover det kan det brukes som nød-dør hvis det skjer noe uforutsett.

Hoveddøren inn til arbeidsrommet for hestene er imidlertid de doble låvedørene som vi bygget i sommer.

Her er en grov plantegning. Ikke helt riktig dimensjonert, men det viser hvordan det ligger i forhold til hverandre hvertfall.

Og slik så det ut da Carmen prøvde arbeidsplassen først. Hun ville stå med mulen mot utgangen, sa hun. Og det gikk helt greit.

Og i dag var det Pippo sin tur. Hun trivdes kjempegodt! Og hun fikk høynett som bestikkelse for at hun skulle være samarbeidsvillig. Og det var hun . Hun var en engel! Bilde nr en er tatt «inn i» arbeidsplassen før Pippo kom inn. Det andre er tatt fra høynettet og bakover etter at Pippo hadde stått der en stund.

Etter hovarbeid og stell gikk vi oss en deilig tur utpå jordene; Pippo, matpapsen og matmamsen. En herlig, herlig dag. En dag hvor ting fungerte som det skulle!