Se hvem som kom på besøk mens jeg var på sykehus!
Bildet er tatt av Robert, som var hjemme og holdt fortet mens jeg var borte. Elgen sto bak låven, litt inne i den dunkle skogkanten og var vanskelig å se på avstand. Vi gleder oss veldig til det blir lysere tider. Da kommer vi nok til å se mye mer dyr rundt husene.
I dag gikk jeg inn i skogen akkurat der elgen hadde stått. Jeg gikk en liten runde på ett par hundre meter i diameter for å se hvilke spor jeg kunne finne. Og det var ikke småtteri!
Elg
Først tok jeg en titt på elgsporene. Elgen hadde beitet på trærne vi ser på bildet. De lyse grentuppene er fersk-beitet. Trærne bar preg av flere års beiting. Elgen har bare fortenner i underkjeven. Derfor er kvisten ikke skarpt avbitt, men kan se litt rufsete ut.
Vet du at elgen er avhengig av å velge riktig diameter på kvisten han spiser om 
vinteren for å overleve? Tenk deg at elgen helst vil spise bare det beste. Når urter og gress er nedsnødd vil det beste være de tynne, saftige kvistene. Men tenk deg at det er langt mellom hver godbit. Det er tungt å gå i snøen, og konkurranse om go’plassene. Da kan elgen bli nødt til å bruke mer energi enn den tjener på å gå fra go’plass til go’plass, og den vil begynne å sulte. 
Derfor må ikke elgen være kresen.
Men tenk deg så at elgen funderer litt på saken, og sier til seg selv – «jammen da tar jeg alle de tykke grenene rundt meg her. Så blir jeg mett og kan late meg resten av dagen.» Det vil heller ikke være så smart. For tykke kvister tar lang tid å fordøye. Hvis kvistene er for tykke kan det faktisk ta så lang tid å få næringen ut av den at elgen sulter med magen full av mat.
Det som lønner seg for elgen er derfor å finne akkurat riktig tykkelse på kvistene så den får i seg mest mulig energi på kortest mulig tid. Kvisttykkelsen varierer med typen skog den har tilgang til, hvor mye snø og kulde det er, hvor stor konkurranse det er osv.
Så neste gang du ser en elg stå og beite på vinteren, kan du faktisk tenke litt på matematikk også, ikke bare biologi. For det gjør elgen, litt billedlig talt.
Sporene til elgen er lette å finne de fleste steder. Skiten er lettgjenkjennelig med sine ovale perler. Og i dyp snø ser du avtrykk av både selve kloven og biklovene.
Hare
Så fant jeg en hel masse harespor, både fra stor og liten hare. Sporene til haren ser slik ut fordi den slenger de lange forbeina foran frambeina når den hopper. Her har den hoppet veldig rolig, i retning mot deg.
Rundt omkring lå det masse fin hareskit pent spredt i sporet dens. Haren spiser kvist av forskjellige løvtrær og bark på vinteren. Den er koprofag – det vil si at den fordøyer maten flere ganger ved å spise sin egen avføring.
Når den spiser skilles de grove partiklene fra de fine. Det grove går rett igjennom. Dette er 
perlene vi finner i skogen. Haren skiller ut ca 300 slike perler i døgnet. Finere partikler i maten lagres i blindtarmen hvor mikroorganismer kan bryte det ytterligere ned. På natten skilles blindtarminnholdet ut i små seige perler som klistrer seg til hårene ved endetarmsåpningen. Disse spiser haren og dermed fordøyer den maten en gang til. Slik utnytter den maten maksimalt.
Det er jo ikke så lett å få med seg at haren gjør dette ute i naturen. Men hvis du observerer kaninen så gjør den det samme. Det kan virke som noe griseri når den fornøyd fisker frem en liten klatt der bakifra og spiser den. Men det er altså en flott overlevelsesstrategi!
En annen morsom ting å huske på når man leter etter spor av harebeiting er at man etter en vinter med mye snø må huske å se etter beitespor ganske høyt i trærne. Når haren sitter på snøen, kanskje en meter over bakken og spiser på et nedbøyd tre vil beitesporet komme ganske langt opp i været når snøen forsvinner og treet reiser seg. Da er det greit å vite at haren har skarpe tenner som skjærer kvisten av i et rent, fint snitt i forhold til f.eks. elgen som lager et mer rufsete snitt.
Ekorn
Jeg fant ikke uventet også ekornspor. Det lille sporet ser til forveksling ut som harespor. Det er fordi ekornet hopper og setter fremfotene foran seg på samme måte som haren. Men sporet er mye mindre. Det første bildet her er tatt et annet sted i skogen i dag og illustrerer størrelsesforskjellen.
Mens jeg tuslet rundt i skogen og så på spor, tittet jeg med visse mellomrom opp i trærne, men så ikke noe til noe ekorn. Men oi, det ser gøy ut å ha evnen til å sprette rundt der oppe. Det må føles som om man er mye mer skogens konge enn elgen som tråkker i dypsnøen der nede…
–
Mårdyr
Og så fant jeg det jeg synes er virkelig morsomme spor. Jeg oppdaget dem for første gang i går. Da hadde de gått rett over jordet vårt, og var veldig lett å kjenne igjen.
Men der inne i skogen var det litt vanskeligere å tolke sporene. De gikk innimellom alle de andre, og ærlig talt – den lille sirkelen jeg tuslet rundt på der bak låven vår var utrolig trafikkert. Men jeg så nok til å se at det var et lite mårdyr som hadde vært her.
Ofte ser man at de har satt baklabbene der forlabbene akkurat har trådt. Slik blir det to og to spor i en linje. Jeg klarte ikke å måle avstanden 
skikkelig i og med at sporene gikk så innimellom alle de andre. Men jeg fant det til å være sånn ca mellom 30 og 50 cm, men muligens mindre også. Potene var små, men vanskelig å se så rene at jeg klarte å måle dem. Jeg slår meg derfor til ro med at jeg foreløpig ikke er sikker på om det er spor etter snømus eller røyskatt. Men morsomt er det!
Bilde nummer to er tatt et annet sted i skogen i dag, og viser sporet litt bedre. Det blir ikke verdens beste bilder. Selv om mørketiden er på hell, så er det relativt mørkt også på dagen. Og da sliter kameraet litt med slike snøbilder. Men sporingsrapporten er hvertfall fersk!
Mørketiden er på hell
Så hva har alt dette med mørketid på hell å gjøre? Jo – gleden med denne tiden er at lyset har begynt å komme tilbake. Så når man sporer vet man at det straks er mulig å se dyrene uten at man bor ute halve døgnet og leker villmarkskvinne/-mann. Elgen som kom på besøk så Robert fikk se den har sannsynligvis vært her mangfoldige ganger siden vi flyttet hit. Men først nå får vi se den.
Snart ser vi kanskje de andre dyrene mens de passerer sånn midt på en hverdag også 
. Det er bare å holde øye med stedene der det er masse spor. Bevege seg stille rundt husene eller på stier og veier. Og være tålmodig.
Jeg gikk langs gjerdet i dag, og tenkte på alle de gangene jeg har funnet spor av dyr akkurat på slike steder. Hvis du er ute og går langs et sauegjerde eller annet gjerde som har «noe å fange hår med» kan du gjøre lignende observasjoner.
Lurven pusen kommer seg sakte men sikkert. Han sliter litt med den ene foten enda. Vi håper inderlig den kommer seg.
Den hadde festet seg riktig godt under et bjørkeløv, og lå der og dormet. Vel, lå og lå… Den hang opp ned, og brydde seg ikke stort om tyngdekraften. Jeg hentet kamera, dro forsiktig ned greina, og foreviget den lille skjønnheten. Mon tro hva akkurat denne skal bli?
Like bortenfor skogsneglen står frøkapsler og er bare dekorative etter at de har tømt sitt livgivende innhold rundt seg.
Men de gule blomstene som sto på andre siden av stien… De skal vi ikke forske og grave i, ei heller gi navn i dag. Det er viktig noen ganger at man bare nyter, uten å tenke så mye…
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
