Feed on
Posts
Comments

Store katter i vår skog

Gaupa er rundt oss igjen. Og i går var det gaupejakt med hunder i området her. I dag tok jeg meg en tur ut for å titte litt. Og jeg fant riktignok gaupespor der de var etter den i går. Jeg fant også at den hadde krysset tilbake lenger oppe på tomten. Det så ut til å ha vært hunder også i det området, men ikke etter gaupesporene. Så det er mulig den har klart å lure hundene.


Gaupespor med hundespor inni.


Gaupespor på skogsstien vår.

Jeg synes det er spennende, og skulle gjerne sett gaupa. Jeg håper i utgangspunktet alltid at «akkurat denne kommer unna». Men jeg er glad det er uttak av gaupe, og ikke minst at de blir presset litt så de holder seg litt sky i forhold til hunder, husdyr og menneske. Vi har jo våre dyr ute omkring her, så vi vil jo helst ikke ha den til å spise «noen vi kjenner» :-) .

Men sånn er det i naturen og med forvaltningen. Det er en balanse. For meg er det veldig godt for sjela å føle dem innpå oss, både byttevilt og rovvilt.

Det var så mye hundetråkk at det ikke var lett å skille ett spor fra et annet i dag. Så jeg koste meg mest med de helt tydelige sporene; hare og forskjellige smågnagere. Spor er ikke bare spennende og grunnlag for kunnskap. De er sannelig vakre også!


Harespor.


Mus har beveget seg både over og under snøen.


Fint, jevnt dobbelt musespor uten halemerker.
Er det fremdeles lemen her?


Musespor med tydelige halespor. Mulig skogmus.

Og tenk – om jeg hadde hatt en kjempediger mobiltelefon kunne dette potensielt ha vært et bjørnehi (er jeg veldig trøtt i hodet når jeg synes akkurat den konklusjonen er logisk?)

Men med en normalt stor mobiltelefon av den typen man faktisk kan ha i lommen, kommer man til den konklusjonen at dette nok kan ha vært et revehi en gang i tiden. For SÅ diger var nok hverken mobilen eller hiet.

Det er greit å huske å legge noe kjent i bildet, så man ser dimensjonen.  Helt «alene» i bildet kunne dette hiet sett skikkelig mye større ut!

Nå var det forresten ikke lenger ett hi men en utmerket fluefelle :-) . Et flott og heldekkende edderkoppnett satt så fint i åpningen.

Mon tro om det samme skjer hvis vi flytter hjemmefra og lar døra stå oppe?



Spennende spor

I dag fant vi et spennende spor langs skogsveien. Sjekk størrelsen på sporet (mobilen er 9,5 cm lang). Dyret har sklidd litt og har gått i nedoverbakke. Klørne er godt synlige. Det har nok vært et ganske tungt dyr. Våre satte nesten ikke spor her i det hele tatt.

Nå hadde vi det litt travelt, og jeg fant i farten bare ett spor. Og jeg var litt sliten, så jeg satt litt godt i rullestolen i dag. Det ble litt dårlig med leting.

Jeg skal se om jeg får tittet litt mer i området en av de nærmeste dagene.

Dette er et område hvor det er mange hunder på tur. Dette et stoort spor så det er jo litt spennende :-) . Men – når det er sagt – jeg vet om minst en nabo med veldig store hunder i nærheten. Det har riktignok vært observert ulv ca en mil herfra tidligere i sommer. Men hund og ulv kan ikke skilles på spor alene. Og med mange hunder i området…

Tror dere naboene synes det er gøy hvis jeg møter opp på hundepoteinspeksjon med målebånd?  :-D

Til sammenligning er dette bildet av mobilen ved siden av et spor etter vår Kira. Hun er en stor hund med poter som passer akkurat til henne…. Humre. Det er vel like lett å si noe om hva som er typisk hundepotestørrelse som det er å si hva som er typisk menneskefotstørrelse. Hun er blanding av alaska malamut, schæfer, elghund, lundehund og australsk fårehund. Uansett hvilke av disse rasene som har gitt henne hennes spor, er det atskillig mindre enn det andre som dere ser.

Spor er rett og slett morsomt. Men for å si noe sikkert om et slikt spor må man ha mange flere enn ett. Og helst må man ha noen andre sportegn i tillegg. Avføring er supert, om man kan finne det.

I år har vi funnet mange maurtuer som er endevendt i mer eller mindre grad. Og vi har funnet maurtue som var aldeles uthulet i noe som så ut til å kunne ha vært et leie/hi.

Hvem kan det være som jobber slik med tuene? Dette er noen av dem:

Rev
Rødrev kan lage hi i tomme maurtuer. Da er hullet ganske lite og gravd inn fra siden. Jeg mistenker at dette kan ha vært noe slikt, men fant ikke noen sikre tegn som hår eller avføring. Det kan nok uansett være gammelt.

Mulig gammelt rødrevhi? Med noe himateriale.

Et lite apropo, forresten. Hvis du lurer på om slike hi er bebodd kan du:

  1. Se etter ferske spor f.eks. avføring og lukt eller fotavtrykk på myk grunn.
  2. Ta en titt på edderkoppaktiviteten. Husk at edderkopper er ganske raske til å spinne. Men hvis det er et gammelt edderkoppspinn over inngangen vet du at det hvertfall ikke har gått dyr der akkurat nå.
  3. Ta to tynne strå/pinner og sett i kryss over inngangen og gå derfra. Ta en tur innom igjen om f.eks. ett døgn eller to. Hvis stråene/pinnene da er borte, vet du at det i hvertfall har vært aktivitet der.
  4. Hvis det er fast grunn foran hiet kan du drysse forsiktig noe som det vil avsettes spor i foran inngangen. Feks litt myk jord like i åpningen. Noen ganger kan man glatte litt forsiktig på myk jord som alt er der. Men pass på å ikke ordne så mye at du forstyrrer dyret. Og ikke stikk hånda inni hvis du tror at det faktisk ligger et dyr der. Da kan du få deg en liten overraskelse… Kom tilbake etter noen dager og se etter spor. Pass på været, så det ikke regner bort noe imellom.

Hjortedyr
Også hjortedyr kan visst sparke ut maurtuer, men jeg er ikke sikker på hvorfor. Det er ofte tomme maurtuer, og man kan se etter hår for å bli sikker på om det er hjortedyr som har vært der (litt grove, hule, bølgete hår). Kanskje de liker å bruke dem som markeringsplass? De jevner dem visst nesten helt ned.

Hønsefugl
Hønsefugler kan spise maur og mauregg. De kan også bruke tuene til sandbad, og da blir det groper og en slags utflating i tuene. Det kan være du finner fjær eller avføring der, og da er du jo mye mer sikker på hvem sine spor du har funnet.

Bjørn
Bjørn kan både spise i maurtuer og grave seg hi i maurtuer. Jeg fant en gang et bjørnehi i en maurtue i Budalen, og det er ikke så mye tvil når man finner et slikt. Det er stort! Bjørner kan visst grave flere hi før det får til et som det er fornøyd med. Når bjørn spiser av maurtuer graver og rufser de mye – og de kaster tuemateriale rundt. Det skal se ganske voldsomt endevendt ut, så jeg vil tro man ikke er så mye i tvil når man finner det heller.  Maur og mauregg er viktige proteinkilder for bjørn.

Hakkespett som har lett etter maur og mauregg i gammel maurtue?

Hakkespett
Grønnspetten er en av fuglene som raner maurtuer. Det er flere spetter som har mer eller mindre maur på menyen. Men grønnspetten er ekspert. Den kan grave overraskende store hull, ofte også gjennom snøen og ned i tuen. Spettene kaster ikke så mye tuemateriale rundt omkring.

Menneske
Det er nok ikke til å komme unna at mennesker er en stor påvirkning av mye i naturen. Også maurtuer. Hvordan menneskeskader ser ut avhenger jo av hva som har skjedd. Om det er noen som har herjet/sparket eller om maurtuene har blitt ødelagt under skogshogst, veilbygging el. Når det gjelder mennesker og maurtuer ønsker jeg å oppfordre til å ta vare på og vise respekt for alle levende vesen og å prøve å ikke gjøre unødig skade.

Dette er sportegn jeg driver og lærer meg så hvis du mener noe er feil eller vet noe mer om dette temaet så er jeg veldig glad for tips om hva som er feil/rett og om evt flere dyr som endevender maurtuer :-)

Til slutt noen ord om grevling: Jeg tar den med siden mange ofte lurer på om det er grevling som endevender tuer. Grevlingen er nok ikke den typiske maurtue-raneren, selv om den sikkert kunne snappet opp noen maur om anledningen bød seg. Grevlingen er mest en meitemarkspesialist. Den spiser også insekter, snegler, frosk, mus (gjerne bol) og den kan godt grave opp vepsebol og humlebol. Bær og frukt er også en del av kosten. Maurtuer vil nok bare ikke være et av de første valgene til grevlinger sånn rent generelt.

Hvor sikker er man på tolkningen av det man ser?
Det ER likevel observert at grevlig spiser i maurtuer. Når man snakker om dyregrupper må man huske på at man snakker om «vanligvis» og ikke aldri/alltid. Det er så enkelt som at det vanligvis er så mye kunnskap som ligger bak «vanligvis» at man kan regne med at det rett og slett er det som er vanlig. Humre.

Det er nettopp kunnskap bygget opp over generasjoner som gjør det morsomt å spore. Man kan være ganske sikker på tolkningen av det man ser hvis man har lært «det vanlige» og så er det det lille ekstra og uvanlige som kan gjøre det ekstra spennende i tillegg. Det er alltid betryggende om man får med en god del tilleggsinformasjon på observasjonen sin. Fjør fra en tiur midt i en graveplass som ser ut som en badeplass, poteavtrykk av rev utenfor noe man tror er et revehi osv.

Men variasjon og forvekslingsmuligheter gjør så absolutt sitt til at man blir litt ydmyk :-)

Her er for eksempel en maurtue som jeg er sikker på at et dyr har gravd i – og ganske nylig også, siden jeg mener den var hel for en liten stund siden. Det lå nevestore klumper tuemateriale et stykke nedenfor tua. Men det var ikke gravd så kraftig at det kan ha vært bjørn. Så det har kanskje vært rev. Eller kanskje det har vært en bjørn som ble avbrutt? Eller en som ikke var så interessert likevel? Kan det ha vært en svær ivrig hakkespett? Og vet du – det var tt gjenkjennelige spor fra grevling like i nærheten. Det var det med vanligvis, da…

Det er ikke så lett å vite nøyaktig hvem som har gjort hva hvis man ikke finner noen andre spor i tillegg. Noen ganger må man bare infinne seg med et «vet ikke».  Men spennende er det :-) .

Hvem har vært her og gravd?

Kilder:

I helga gikk jeg en deilig tur i skogen. Jeg gikk alene, lot til og med hundene være igjen hjemme. Jeg hadde kamera og stativ under armen og hadde tre mål:

1. Kjenne sånn ordentlig på gleden ved at kroppen bar meg med på tur, helt alene uten en eneste økt med rullestolen. Det er ett stort og viktig element i slike gode dager som jeg elsker: – å ha stabil kraftfølelse nok til å ha tillit til å komme meg hjem igjen.

Selvfølgelig holdt jeg på å gå akkurat over grensen. Jeg ble stående en stund noen hundre meter hjemmefra og lurte på om dette ville gå bra. Plutselig begynte nemlig bena å misplassere seg, og det ble litt tull i styringen. Erfaringsmessig kan jeg da straks komme til å bli sittende på stumpen uten ben i det hele tatt – med gråten i halsen og fullstendig avhengig av andres hjelp.

Men med kamera og stativ, dukker det oftere opp pauser enn på vanlige turer. Mens jeg sto der og vaklet, kom det plutselig en spennende fugl forbi, og jeg rigget meg til i hvilestilling for å knipse. Det var da jeg fikk bilde av munken :-) . (Se En god dag i skogen, del 2).

HA! Aldri så galt at det ikke er godt for noe :-) . Så fikk det heller være at jeg nesten gikk over grensen og at jeg fikk betale litt for det noen dager senere. Med noen ekstrapauser kom jeg hjem for egen maskin og hadde en flott tur – så jeg kunne ha tillit til kraften denne dagen. Og litt spøkefullt kan jeg føye kamera inn under hjelpemidler for god AAA

Tilbake til målene:

2. Jeg skulle lete etter fuglereder, reirhull og ekornrede.

3. Jeg skulle ta meg tid til å studere sportegn etter dyrene.

Jeg nådde nesten alle målene mine. Jeg fant ikke noe rede på bakken eller på gren, men jeg fant reirhull. Og jeg fant ikke noe ekornrede, men sportegn av både fugl og større pattedyr. Det ble en flott dag i skogen.

Sporing  litt her og der, langs en sti og på trær (jepp – PÅ trær)
Noen spor kan man snuble over litt her og der, hvis skogen er sånn passende egnet til akkurat det dyret som har vært der. Det første jeg snublet over var spor etter storfugl. Tydeligvis et sted hvor den har tilbragt litt tid. Det lå både fjær og avføring der. Det kan være en beiteplass eller en liten spillplass. Det nok en plass som vi godt kan holde litt øye med. På de to årene vi har bodd her, har vi faktisk hørt lyder av storfugl nettopp fra dette området.

Jeg skal ikke si sikkert om dette er storfuglfjær, siden jeg ikke har lært så mye om fjær. Men avføringen like ved stemmer med storfugl så det er nok sannsynlig. Du kan jo titte litt på denne oversikten på nettsiden federn.org, hvor fjærentusiaster har samlet en rekke fjær for identifisering av fugl. Se under Capercaillie [Tetrao urogallus], spesielt fjæra som er å finne i halepartiet til fuglen.

Avføringen er stor, og full av rester etter barnåler – noe som er typisk for storfugl (tiur og røy). Klikk på bildene for å få dem i stort format.

Langs en sti
En morsom sporingsøvelse er å finne en dyresti, helst en litt trang og kroglete en, og så se om man finner ut hvilke dyr som har fulgt den. En slik fant jeg, og jeg tok meg litt tid etter den.

Det er da minst tre høyder man kan konsentrere seg om.

  • Bunnen – hvor det kan finnes avføring, sporavtrykk og fødeletingsspor.
  • I kroppshøyde til de dyrene man tror har gått der – hvor man kan finne hår, beitespor eller markeringer.
  • Og så – i kroppshøyden til dyrene hvis de har gått der vinterstid. Da går de jo på snø, og når atskillig høyere opp. Se etter de samme sporene som du ser etter i sommer-kroppshøyde.

Jeg fant ganske raskt et beitespor på bakken. Jeg vil gjette meg på at en grevling har vært her, men fant ikke noen flere hull så jeg er litt usikker. Selv om dette hullet er ganske typisk for en grevling som leter etter insekter og mark, er det lett å forestille seg andre dyr også lage ett slikt et ved ren tilfeldighet. For eksempel en rev. Jeg ville gjerne hatt noen flere spor å se på først, men noterer meg foreløpig at dette er et sted jeg kan se etter flere tegn en annen dag – og få bekreftet om det er grevlingspor eller ei.

Det typiske med et slikt grevlingmatletingsspor, er at hullet er ganske jevnt rundt, evt med bare litt «rufs» slik du ser ut av hullet på ene siden. Grevlingen bruker den lange snuten sin til å nærmest bore seg ned etter meitemark eller insekter. Andre dyr bruker gjerne labbene til å grave også.

Jeg måtte gå et stykke før jeg fant flere sportegn. Det jeg konsentrerte meg om da, var de to høydene jeg har nevnt over og alle små knekte, spisse grener som stikker inn mot stien. Disse kommer gjerne dyret borti, så hårene regelrett blir skrapet av. Jeg sjekket fra bakken og til litt over hodet mitt og regner med at jeg ville fått med meg det meste fra grevling til elg og avskyelige snømenn.

Akkurat der stien løp over i myra og det egentlig ikke var noen grunn til at dyren skulle skrape seg langs trærne, dukket de første hårene opp. Dette et nok fra et hjortedyr, men jeg vet ikke om det er elg, hjort eller rådyr. Jeg gjetter rådyr på lengden av hårene, og på høyden grenene står på. Men det er slettes ikke noen ordentlig kvalifisiert gjett! Det er bare sånn for å ha et utgangspunkt. Hvis dette var skogbunn, kunne jeg fått bekreftet det med et fotavtrykk. Men det var fin torvmyr iblandet lyng, så her ville ikke en gang en elefant satt spor :-) .

Konklusjonen foreløpig – Like ved stien var det ett sted hvor storfugl trives. På stien har det muligens vært grevling eller annet dyr som leter etter føde nedi jorda på bakken og ett hjortedyr har gått her.

Mer hår
I realitet har det nok vært mange flere dyr i dette området. Litt i CSI-ånd tittet jeg som snarest etter andre hår ute på myra. Og fant! Midt på torvmosen lå det noen fine, hvite hår som nesten så ut som soppmycel. Dette kan være så mangt, så det er lov å fantasere. Morro? Tenk hvor vi setter «avtrykk» og hvordan noen faktisk kan finne dem – selv midt i skog og myr!

Feiing og beiteskader
Her i området har elgen gjort store skader på skogen, både beiteskader på furua og slike feieskader. Resultatet er at små furutrær ikke vokser opp eller blir helt forkrøplet. Store trær kan også dø pga skadene på stammen.

Et sportegn jeg ikke fant, men som jeg er på utkikk etter er de hvor hjortedyr har skrapet bark av stammer på større trær til mat på vinteren. De skal man kunne gjenkjenne på parallelle merker etter tennene.

Det siste sportegnet visste jeg hvor jeg skulle finne, så jeg gikk direkte dit. Dette er en stamme hvor elgen har feid geviret for å bli kvitt basten, hudlaget som ligger utenpå geviret mens det vokser. I tillegg til å ha feid, har elgen avsatt masse hår på treet. Feiingen er jo i seg selv gniding og man kan forvente hår. Det er imidlertid ikke hver gang jeg finner så mye som her. Kanskje dyret rett og slett har klødd seg også? Se hvor flott treets kvae har omsluttet hårene i lekre mønster. Og de merkelige krystallene som har dannet seg ved begynnelsen av hårene. Fiffig.

Har du hørt svartspetten noen gang? Hør den her, på denne lille videoen.

Gamle historier sier at svartspetten varsler regn når den roper i sin flukt (historien om Gjertrudsfuglen). Men sannheten er vel at dette er lyden den har, regn eller ei. På dette lydklippet høres begge lydene dens, beskrevet slik i Svein Haftorns «Våre fugler», 1985:

I motsetning til de fleste spetter som regel lett å bestemme på låten: i flukt et kraftig kri-kri-kri-kri, også gjengitt som krrykk, krrykk….; etter at den har slått inn i et tre høres et vidtlydende, klagende kieee.

Jeg klarte heldigvis å sette sammen en video som ikke var så dårlig i billedkvalitet at den ikke kunne vises :-) . Jeg har også tatt meg en liten runde og har funnet et par andre morsomme spor etter svartspetten.

Sportegn

Svartspetten lever av insekter, særlig maur og biller. I tørre trær kan du finne sportegn etter den der den har hakket etter f.eks. stokkmaur. Det ligger ofte lange fliser etter den; revet opp og kastet til siden. Dette er sannsynligvis  et svartspett-»åsted» .

Skadeverk
Låven vår er full av hakkespetthull, med stor sannsynlighet etter svartspetten og kanskje også gråspetten. Men vi synes ikke dette er skadeverk. Vi er så glad i disse fuglene, at for oss er dette spor etter storfint besøk.

Men man kan jo skjønne at enkelte spor kan betraktes som skade. Dette stolpehullet (klikk på bildene under) er også sannsynligvis spor etter svartspetten – et reirhull på et svært ugunstig sted. Det er ikke vanskelig å skjønne at et slikt hull svekker styrken i stolpen.

Som dere ser er det gjort et forsøk på å skremme/ gi inntrykk av at denne stolpen er opptatt – ved at det er satt opp en kunstig spett på stolpen. Enten ble den kunstige hakkespetten satt opp som følge av at reirhullet var oppstått, eller så har ikke akkurat effekten vært som ønsket (jeg tipper det siste).

Øverste pilen viser et reirhull, like over hodet på «territorieeieren».

Hakkespetten er fredet, så det skal nok atskillig mer til enn dette for at man skal få felle den. Heldigvis.

Man får bare prøve å avverge skader så godt man kan, reparere det som alt har skjett – og så bli glad i disse flott fuglene! Da er det mye lettere å glede seg over ett hull enn å erge seg.

For meg er det akkurat like lett å se slike hull i et positivt lys, som det er å se på rynker som vakre tegn på liv og glede :-) :-) .

Les mer om hakkespettens livslystsspor og tiltak på NOF sin side: Spetteskader på bygninger

Bæsj

Er det ikke rart hvordan noe så grunnleggende og uunngåelig kan være så interessant? Fra de første seirende opplevelser på potte, til spennende bæsj man kan finne ute i skogen.

Noen har gjort karriere på konsistens, mengde og lukt av bæsj. Slik som Gillian McKeith som har en egen bæsjeanalyseposter på nett!

For et par år siden så jeg til min store morro Oprah fortelle på tv at hun hadde begått den perfekte bæsj. Den skal visst være av god konsistens og farge, og ligge i doskåla som et perfekt spørsmålstegn. I følge Oprah…. eller de som Oprah hadde snakket med….

Vel, ifølge ekspertene, da sikkert.

Inntrykk på meg gjorde den i  hvertfall, den definisjonen. Min kjære, uforutsigbare hjerne…. tenk det går du rundt og husker på, men ikke hvor gammel jeg er til enhver tid. Det må jeg telle etter på fingrene hver gang noen spør. Panneklask!

Vel, det mest interessante med dette er hvertfall at denne informasjonen kan anses som en slags måleenhet. Et kvalitetsstempel. Det tok derfor ikke mange dagene med valp i huset før vi kunne konstantere at Umah er perfekt.

Litt fritt tolket.

Men den største, litt mer voksne og atskillig mer interressante grunnen til at jeg valgte ordet bæsj på b i dag, er årstiden. På våren er det alltid mye snakk og neserynking omkring alt som dukker frem fra snøen og som man helst skulle sett at ikke dukket opp av snøen – spesielt langs populære turstier i byene. Men som den evige natur-nysgjerrigper er jeg mer opptatt av det som dukker frem som ikke har havnet der fra en hundestump eller kattestump.

Nå er det en flott tid å tolke dyrespor!
Akkurat nå som snøen enten er nylig borte eller kanskje ligger igjen i tynne lag, mens naturen er litt merkelig flattrykt enda og det ikke har begynt å komme grønt. Akkurat nå ligge bæsjen fra allverdens dyr synlige fremme i dagen.

Avhengig av dyret kan man lete under trær, på små høyder, langs bekkedrag, i tetter eller på glenner.

En snartur rundt gården avslørte i dag at en rekke småtasser har vært innom i løpet av vinteren. Rev, rådyr, skogsfugl… Aldri så lite tankevekkende var en mengde elgbæsj som lå ute på tynn is. Tenk – hvor fiffig det er at vann kan bli så hardt! Og om noen dager vil isen tine og vips – så er alt borte. Næring til allverdens små vannlevende vesen – som har tålt nettopp det at vannet har vært så hardt at en hel elg kunne stå oppå der og skite!

Vidunderlige natur!

Å skille en bæsj fra en annen…
Jeg har lett litt rundt på nett for å finne oversikter over dyreekskrementer og hvordan man kan identifisere dem, men har ikke funnet noen god oversikt (hvis noen av dere kjenner til noe slikt, så blir jeg glad for tips).

Man kan imidlertid lete på nett på de forskjellige artene. Det finnes mange bilder av elgekskrementer, avføring fra de store rovdyra og skogsfuglekskrementer. Og finner man noe man lurer på selv kan man ta bilder, merke seg hvor det ligger, størrelse etc og spørre på f.eks. Spør en biolog eller her. Eller man kan kjøpe bøker om spor og sportegn.

Visste du for eksempel at flaggermusbæsj ser ut som musebæsj, men de små lortene er mer porøse og smuldrer opp hvis du ruller dem mellom fingrene? Kanskje har du flaggermus på loftet, og ikke mus slik du trodde? Nå vet du hvordan du kan sjekke. Det kan jo være godt å vite hva det er «man har». Og om det er flaggermus er det godt å vite at de ikke gjør skade slik som musa.

Så er det en bekymring mindre ;-)

Er det ikke rart hvor interessant bæsj kan være?

Finn flere innlegg om B i 3. runde av serien ABC i ord og bilder HER.

Vi vet jo alle hvor fort vi spiser alt for mye. Men for all del! Ikke vær så bevisstløs at du gaper over mer enn du egentlig hadde tenkt i utgangspunktet….

PS – bildet er en illusjon. Valpen har egentlig hodet under hodet til Kira. Og så så morsomt som de har hatt det i dag!!! Det er så kos med slektninger som kommer på besøk med valpen :-) .

Det er forhåpentligvis ikke så lenge til vi får en valpevenn i hus her i gården også. Kira synes det er så trist å være alenehund. Og Sylvester-katt savner Lilith. Sin vane tro banker han Miopus med visse mellomrom når han savner sine gamle venner. Mio tar det nå på strak labb. Men likevel… Alt blir liksom litt rart.

I dag strålte derfor alle sammen over valpebesøk. Både hunder og katter.

Og så gikk vi laaaang tur. Matmamsen i rullestolen sin. Jeg er så glad for at jeg kan være med når jeg har den!

Like oppi veien traff vi på et mystisk spor. Jeg lurer meg på om ikke det kan ha vært gaupe som passerte oppi veien her i dag. Tenk så flott :-) .

For å være sikker i min sak måtte jeg ha fulgt sporet et stykke. Men jeg gikk ikke så langt unna stolen i dag, så derfor sier jeg at det kanskje er gaupe som har gått der.

Dette bildet viser ikke sporet godt nok. Og det hadde snødd litt siden dyret hadde passert (i morges). Men det var veldig likt gaupespor jeg har sett tidligere. Størrelse, form, ganglag…

Noen hadde sporet dyret før oss også. Så kanskje jeg får høre noe senere? Det er trivelig å ha slike dyr rundt oss hvertfall! Vi vet jo de er her, for vi har funnet sportegn fra dem tidligere. Så om akkurat dette er naboens hund som har laget utypiske hundespor, så har de ikke noen egentlig praktisk betydning. Humre.

Vinteren er en spennende sportid, forresten. Vi koser oss med snøen som har kommet i det siste. Håper dere koser dere også! Enten det er snø eller barfrost er det en flott tid.

En nydelig dag i august

Min veldig gode venninne og jeg hadde en nydelig tur i dag. Det er bær og sopptid (bildet: røyksopp) og hovedmålsetningen var å komme hjem med blåbær. Og den var lett å finne. En hel masse, deilige blåbær til min blå bøtte.

.

Etter hvert lot vi oss distrahere av alle de vakre småkrypene rundt oss. Det var et yrende liv, spesielt med sommerfugl og øyenstikkere (og en og annen klegg). Vi følte oss til slutt som sommerfugler selv der vi sprang fra blomst til blomst i et forsøk på å knipse dem som hadde satt seg der før oss. Men så snart vi nærmet oss – vips så fløy de.

Endelig fant vi en seksbent en som lot seg fotografere.

Og etter det lot det til at sommerfuglene mer villig lot seg avbilde også. De poserte så vakkert, og gned vingene i begeistring. De ville vel ikke la seg overstråle av en slik en!

Denne kalles Hvit C. Man ser hvorfor når man bare oppdager den lille hvite c-en under vingen dens.

Den var utrolig vakker iblant bjørkeløvet med den sorte skogen bak seg. Fliket i vingene på en måte som minner om løvet.

Og så kom vi over noen små blå sjeler. Den minste var toppen en cm stor.

Deretter gikk vi oss på en litt mer «firkantet» kamerat. Den var ikke så mye større, med vakre «hår» langs vingekantene. Og med litt blålige hår på kroppen. Så mye mer diskre i tegningene.

Det gikk i blått. Like ved siden av satt en enda blåere en. Den viste oss bare undersiden før den lettet og forsvant. Den minner meg om en kjole jeg prøvde en gang da jeg var student. Den vakreste blå ankelside kjole du kan tenke deg. Men alt for dyr for en studines lommebok. Åååå jeg prøvde den mange ganger.

Det fantes mange bevingede sjeler av forskjellige slag. Noen holder vingene helt annerledes enn sommerfuglene, men er på sitt vis like vakre. Det underste av disse to bildene har jeg manipulert veldig med lys og kontrast for at man skal ane mønsteret på ryggen til den som er avbildet under.

Det er forresten en farlig verden for småkryp!

Vi fikk øye på en gjeng maur som hadde fanget en meitemark. De holdt rene seiersdansen rundt den. Sjekk spesielt den som danser til høyre. Jeg tror den har latt seg gripe skikkelig av stunden. «Ooo yeah! We’v got it – We’v got it! Oh shake it – oh shake it…»

Og så møtte vi et merkeligere skue. Et lite insekt hadde fanget en stor edderkopp (alt er relativt når man er liten selv). Edderkoppen var tydeligvis paralysert, men levde. Den lille svarte krabaten slepte den med seg over grusen i en fenomenal fart. Bildene er derfor dessverre ganske utydelige.

Den dro med seg edderkoppen ganske langt, og så la den den fra seg under et par gresstrå – sprang ca en meter videre og satte igang med å grave seg et dypt hull. Hullet var stort nok til at hele det lille svarte insektet fikk plass nedi. Plutselig kom det stormende ut av hullet igjen, sprang bort til edderkoppen og håndterte den litt som snarest. Så sprang den tilbake til hullet igjen uten edderkoppen og så ut til å stå og spise på noe. Og så fløy den bare. Edderkoppen lå hele tiden paralysert der den var blitt plassert, men rørte seg såvidt.

Insektet springer forbi hullet sitt… Du ser det som en svart skygge i bildets nedkant.

Edderkoppen ligger paralysert og venter på… hva? Hva er rovinsektets plan?

Vi så ikke den lille svarte igjen, selv om vi satt i grusen en stund og ventet. Tilslutt lot vi edderkoppen få ligge igjen, og vi fortsatte å lete etter blåbær. Men vi undret oss veldig på «hva» vi hadde sett. Skulle edderkoppen spises? Ofres til en partner? Brukes til å legge egg i? Og var den midlertidig paralysert, eller dødelig såret? At rovdyret fløy sin vei, kunne det bety at det ga opp? Skulle det hente flere bytter? Hvorfor dro den ikke edderkoppen helt frem til hullet?

Mystifistisk…

Man opplever mye på slike turer. Vi gikk og småpratet om naturen og de store gledene man får ut av tilstedeværelse Om stadier i livet. Om hvordan man endres med årene og hvis man er heldig, kan bli så mye rikere. Vi var rett og slett glade, solvarme og sansevåkne.

Jeg kjenner ikke navnene på alle disse vakre insektene. Om du kan noen, så blir jeg veldig glad for tips! Vi har ikke rukket enda, men min venninne og jeg kommer nok til å lete litt i våre oppslagsverk også. Finner vi noe skal jeg oppgi navn i kommentarfeltet under.

Snart blir det tyttebærturer!

Tyttebæra begynner å modnes, selv om det er en del igjen før den er skikkelig god. Det var mye kart som raslet ned i blåbærbøttene og var til bry. Men tyttebæra syntes nok vi var mer til bry som stjal dens unge kart før de hadde fått rødmet ordentlig.

Mon tro hva vi treffer på i tyttebærskogen?

Kanskje den krabaten som har lagt fra seg den her skiten! Vi er ganske sikker på at det er et av de store rovdyrene, og mistenker vel gaupa mest :-) . Jeg håper inderlig jeg går meg på den en dag. Store, flotte kattedyret!

Jeg gleder meg allerede til neste tur :-) .

Håper dere vil være med da også.

Oppdatering 08.06.2010

Trochosa sp og veiveps
Edderkoppen en Trochosa sp (over) har blitt lammet av en veiveps som trakk den med seg. Edderkoppen lever, men beveger seg bare såvidt. Veivepsen trekker legger egg i edderkoppen, og larvene spiser den deretter opp innenfra. Les om veiveps og Trochosa sp på edderkopper.net  om edderkoppens fiender, skrevet av han som tipset meg Glenn Halvor Morka. Stikk gjerne også innom Edderkoppkrokens Forum hvis du er interessert i edderkopper.

Se hvem som kom på besøk mens jeg var på sykehus!

Bildet er tatt av Robert, som var hjemme og holdt fortet mens jeg var borte. Elgen sto bak låven, litt inne i den dunkle skogkanten og var vanskelig å se på avstand. Vi gleder oss veldig til det blir lysere tider. Da kommer vi nok til å se mye mer dyr rundt husene.

I dag gikk jeg inn i skogen akkurat der elgen hadde stått. Jeg gikk en liten runde på ett par hundre meter i diameter for å se hvilke spor jeg kunne finne. Og det var ikke småtteri!

Elg
Først tok jeg en titt på elgsporene. Elgen hadde beitet på trærne vi ser på bildet. De lyse grentuppene er fersk-beitet. Trærne bar preg av flere års beiting. Elgen har bare fortenner i underkjeven. Derfor er kvisten ikke skarpt avbitt, men kan se litt rufsete ut.

Vet du at elgen er avhengig av å velge riktig diameter på kvisten han spiser om vinteren for å overleve? Tenk deg at elgen helst vil spise bare det beste. Når urter og gress er nedsnødd vil det beste være de tynne, saftige kvistene. Men tenk deg at det er langt mellom hver godbit. Det er tungt å gå i snøen, og konkurranse om go’plassene. Da kan elgen bli nødt til å bruke mer energi enn den tjener på å gå fra go’plass til go’plass, og den vil begynne å sulte. Derfor må ikke elgen være kresen.

Men tenk deg så at elgen funderer litt på saken, og sier til seg selv – «jammen da tar jeg alle de tykke grenene rundt meg her. Så blir jeg mett og kan late meg resten av dagen.» Det vil heller ikke være så smart. For tykke kvister tar lang tid å fordøye. Hvis kvistene er for tykke kan det faktisk ta så lang tid å få næringen ut av den at elgen sulter med magen full av mat.

Det som lønner seg for elgen er derfor å finne akkurat riktig tykkelse på kvistene så den får i seg mest mulig energi på kortest mulig tid. Kvisttykkelsen varierer med typen skog den har tilgang til, hvor mye snø og kulde det er, hvor stor konkurranse det er osv.

Så neste gang du ser en elg stå og beite på vinteren, kan du faktisk tenke litt på matematikk også, ikke bare biologi. For det gjør elgen, litt billedlig talt.

Sporene til elgen er lette å finne de fleste steder.  Skiten er lettgjenkjennelig med sine ovale perler. Og i dyp snø ser du avtrykk av både selve kloven og biklovene.

Hare
Så fant jeg en hel masse harespor, både fra stor og liten hare. Sporene til haren ser slik ut fordi den slenger de lange forbeina foran frambeina når den hopper. Her har den hoppet veldig rolig, i retning mot deg.

Rundt omkring lå det masse fin hareskit pent spredt i sporet dens. Haren spiser  kvist av forskjellige løvtrær og bark på vinteren. Den er koprofag – det vil si at den fordøyer maten flere ganger ved å spise sin egen avføring.

Når den spiser skilles de grove partiklene fra de fine. Det grove går rett igjennom. Dette er perlene vi finner i skogen. Haren skiller ut ca 300 slike perler i døgnet. Finere partikler i maten lagres i blindtarmen hvor mikroorganismer kan bryte det ytterligere ned. På natten skilles blindtarminnholdet ut i små seige perler som klistrer seg til hårene ved endetarmsåpningen. Disse spiser haren og dermed fordøyer den maten en gang til. Slik utnytter den maten maksimalt.

Det er jo ikke så lett å få med seg at haren gjør dette ute i naturen. Men hvis du observerer kaninen så gjør den det samme. Det kan virke som noe griseri når den fornøyd fisker frem en liten klatt der bakifra og spiser den. Men det er altså en flott overlevelsesstrategi!

En annen morsom ting å huske på når man leter etter spor av harebeiting er at man etter en vinter med mye snø må huske å se etter beitespor ganske høyt i trærne. Når haren sitter på snøen, kanskje en meter over bakken og spiser på et nedbøyd tre vil beitesporet komme ganske langt opp i været når snøen forsvinner og treet reiser seg. Da er det greit å vite at haren har skarpe tenner som skjærer kvisten av i et rent, fint snitt i forhold til f.eks. elgen som lager et mer rufsete snitt.

Ekorn
Jeg fant ikke uventet også ekornspor. Det lille sporet ser til forveksling ut som harespor. Det er fordi ekornet hopper og setter fremfotene foran seg på samme måte som haren. Men sporet er mye mindre. Det første bildet her er tatt et annet sted i skogen i dag og illustrerer størrelsesforskjellen.

Mens jeg tuslet rundt i skogen og så på spor, tittet jeg med visse mellomrom opp i trærne, men så ikke noe til noe ekorn. Men oi, det ser gøy ut å ha evnen til å sprette rundt der oppe. Det må føles som om man er mye mer skogens konge enn elgen som tråkker i dypsnøen der nede…

Mårdyr
Og så fant jeg det jeg synes er virkelig morsomme spor. Jeg oppdaget dem for første gang i går. Da hadde de gått rett over jordet vårt, og var veldig lett å kjenne igjen.

Men der inne i skogen var det litt vanskeligere å tolke sporene. De gikk innimellom alle de andre, og ærlig talt – den lille sirkelen jeg tuslet rundt på der bak låven vår var utrolig trafikkert. Men jeg så nok til å se at det var et lite mårdyr som hadde vært her.

Ofte ser man at de har satt baklabbene der forlabbene akkurat har trådt. Slik blir det to og to spor i en linje. Jeg klarte ikke å måle avstanden skikkelig i og med at sporene gikk så innimellom alle de andre. Men jeg fant det til å være sånn ca mellom 30 og 50 cm, men muligens mindre også. Potene var små, men vanskelig å se så rene at jeg klarte å måle dem. Jeg slår meg derfor til ro med at jeg foreløpig ikke er sikker på om det er spor etter snømus eller røyskatt. Men morsomt er det!

Bilde nummer to er tatt et annet sted i skogen i dag, og viser sporet litt bedre. Det blir ikke verdens beste bilder. Selv om mørketiden er på hell, så er det relativt mørkt også på dagen. Og da sliter kameraet litt med slike snøbilder. Men sporingsrapporten er hvertfall fersk!

Mørketiden er på hell
Så hva har alt dette med mørketid på hell å gjøre? Jo – gleden med denne tiden er at lyset har begynt å komme tilbake. Så når man sporer vet man at det straks er mulig å se dyrene uten at man bor ute halve døgnet og leker villmarkskvinne/-mann. Elgen som kom på besøk så Robert fikk se den har sannsynligvis vært her mangfoldige ganger siden vi flyttet hit. Men først nå får vi se den.

Snart ser vi kanskje de andre dyrene mens de passerer sånn midt på en hverdag også :-) . Det er bare å holde øye med stedene der det er masse spor. Bevege seg stille rundt husene eller på stier og veier. Og være tålmodig.

Older Posts »