Feed on
Posts
Comments

Eplekart, Lurven i hagen, lykkelige høner og elg utenfor gjerdet

aug 13th, 2008 by

Akkurat når man sitter og tenker at nå er midtsommeren forbi og sola har snudd for lengst, får man gjerne aha opplevelsen av at sommeren nå er på sitt beste. Bærene er ekstra søte når man putter dem i munnen. Det er maksimalt frodig. Eplene vokser så fort de kan så de skal rekke å modnes før vinteren.

Dyreungene begynner å klare seg selv. Bare noen få av dem er småtasser enda. I stærkassen vår ligger et kull med tårnseilere. De tar seg god tid i redet. De skal fly et langt liv når de kommer på vingene. Tårnseilerne lever det meste av livet i luften.

Lurven er ikke lenger overrumplet av at kroppen ikke vil være med. Han humper ut på tur et par ganger om dagen. Matmor følger våkent etter, med en fjøskrakk i neven så hun kan hvile iblant. Vi er et underlig par. Men nå begynner Lurvens siste bakfot også å få igjen førligheten. Snart vil vi ikke se tegn til at han var lam i halve kroppen for en uke siden.

Men han blir fort sliten, og nyter å sitte litt sammen med de andre dyrene for å bare se livet tusle rundt ham iblant. Mon tro om han selv noengang var i tvil om hvorvidt han kom til å bli frisk igjen? Jeg tror ikke det.

Kyllingene har blitt store nok til å få gå på tunet. De kaster seg overlykkelig over blomsterbedene og finner ny jord å sandbade i. Det er spennende å utforske verden utenfor hønsegården. De finner et skilt og skakker på hodet:

- Hva står det, matmor?
- Joda, dere er på rett vei. Det står chicken crossing.

De klukker og bruser med fjæra. Om nebb kunne forme et smil, så hadde de garantert smilt fra øre til øre. Hun er merkelig den matmora deres, som tror høner kan lese.

Og midt i det hele kommer elgen (filmsnutt). Han tusler inn og ut av skogen. Napper en munnfull her og en munnfull der. Han bryr seg ikke stort om at det yrer av fremmed dyreliv og menneskeliv bare noen meter unna. Han tygger og glor. Man kan se AT han tenker, men ikke hva.

Naboen kjører en tur forbi med traktor. Han ler av elgen som ikke blir redd, og hilser til høyre og venstre. På både folk og okse. Vi hilser og gliser tilbake. Elgen spiser raigrass så vommen er stor og blank. Mon tro om han vet at det er naboen som står for gildet? Sannsynligvis gir han blaffen. Skaperverk er skaperverk og gress er gress. Elgen kjenner ikke de tekniske detaljene, og har heller ikke tid til å lære slikt. Han har det travelt med å nyte livet.

Det er en vanlig sommerdag, og lykken smiler til oss. Vi smiler mette tilbake.

Tags: , , , , ,

Posted in Hage, Hund, katt og nymfeparakitt, Natur, Småbruk | No Comments »

Hvor kom mannen i månen fra

jul 2nd, 2008 by

En takk til min mamma og pappa, som skapte rom til ham

Historien om mannen i månen, måneost og sopp kommer fra en spesiell tid i mitt liv. Jeg ble syk i 1999, og var mye sengeliggende i det første året. I løpet av dette året kjøpte jeg også Brandhaug. Gården var nydelig, av enkel og ren standard, full av de mest fantastiske små skatter.

Til og med isolasjonen i veggene (gamle aviser) var fremdeles hel og leselig, og vi koste oss blant annet med en gammel historie om et frekt ran i Meråker. Og hvem ante vel at vinterjakker på den tiden kom til å ha samme prisen som idag? En jakke må jo ha krevet flere månedslønner!

 

Den første tiden klarte jeg ikke å komme meg opp hit særlig ofte. Siden jeg var så syk flyttet foreldrene mine opp hit til Trøndelag i noen måneder. Og når de to hadde fått ordnet et par rom, redde de opp en herlig gammeldags sykeseng til meg under det vinduet på gården som hadde best utsikt.

Og mens jeg lå der pusset de to opp hele gården. Fra yttervegger til loft og kjeller. Stue, soverom, ny trapp, kjøkken, bad, kloakk, vann, elektrisitet, vei, fjøs og hage… Kveldene var fulle av myke planer, optimisme, fargekart og gleden over mønstre i gamle håndlagde dørlister og solid nytt håndverk. Alle bekymringer og tunge ting fikk jeg slippe.

 
Det gamle og det nye kjøkkenet.

Det var en utrolig tid. Fortvilelsen ved å ha blitt så syk av noe ingen kunne fortelle oss hva var, ble lindret av dette de bygget opp for meg. De ga meg en trygg plass, full av vakre rom. De ga meg frihet og en solid plattform for lykke. Hvert malingstrøk og hver spiker betydde så mye mer enn verdien i seg selv.

Humre – eller hver skrue må jeg vel si, eller hva papsen?

Og fremdeles hjelper de til så snart de kan. Dette bildet er fra ifjor sommer, da de hjalp oss med både låve- og sommerstuetak. Jeg får gåsehud bare av å se på bildet.

De to ga også en annen gave i de månedene da de bygget mitt hjem opp omkring meg. En gave som var like stor som den praktiske hjelpen. De hadde alltid rom for lykken og kjærligheten, og tid til å legge ned arbeidet og nyte livet. Om jeg ikke alltid kunne være der ute og se hva de så, så kom de inn med det.

Humre – eller lot det få komme inn av seg selv. Den lykkelige høna – vel hun var overalt.

Vinduet jeg lå bak er med på tegningen av mannen i månen (innlegget før dette). Det øverste vinduet på det lille huset som står der og skjelver på kanten av dalen. Og månestrålen, den så jeg en natt jeg var frisk nok til å tusle gjennom duggen ut til utedoen i låven. Da jeg kom opp i sengen igjen, så jeg så tydelig for meg at noen klatret nedover strålen. Og jeg sovnet så godt der jeg fulgte ham i tankene ut i skogen.

Tusen takk, mamma og pappa. Jeg kan takke dere tusen ganger for det dere ga meg, og for alt dere fremdeles gir. Og når jeg har takket tusen ganger, har jeg bare såvidt begynt.

Jeg vil også benytte sjansen til å takke mine naboer, som hjalp meg til å finne gården. Og selgerne som av ren hjertegodhet lot meg få kjøpe den uten at de lot noen andre få komme med bud, og til en pris som jeg den gang klarte å bære. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke klart å kjøpe en så flott plass som dette.

—

Drømmer går i oppfyllelse. Det er faktisk helt sant.

Og da kan det godt hende at man en vakker dag ser mannen i månen klatre i månestrålen sin.

Tags: , , , ,

Posted in Antikviteter, veteraner, andre gamle ting og historier, Eventyr, fantasi og morsomme historier, Småbruk | No Comments »

Kjerringa og strømmen

jun 24th, 2008 by

Idag var dagen da jeg skulle hvile. I går ble det litt mye aktivitet, og da tilsier alt som heter MEmestring at man bør hvile godt etterpå. Eller «ligge på lading» som man kan kalle det. Men jommen sa jeg smør. Før jeg var ferdig med frokosten fant hestene ut at gjerder egentlig bare er symbolske.

Og dermed ble dagen viet rømlingsmestring istedenfor MEmestring. Å hente inn hestene gikk forsåvidt fort og greit. Men når de var vel innenfor gikk Vilje rett ut igjen. Og riktignok er hun ei tøff lita jenta som gjør ære på navnet sitt. Men når hun stiller seg til og klør rumpa på strømtråden aner vi ugler i mosen.

Det var bare å dra frem vårt mest avanserte måleapparat. Foruten Vilje, som er en god indikator på at det IKKE er strøm, så bruker vi et grønt gresstrå. Og avleser’n, det er meg det. Hopper jeg når jeg legger gresstrået bortpå, så er det strøm… Litt oppgavefordeling må vi jo ha. Robert rydder vekk gress og buskas som har vokst opp til tråden, og jeg går bak og sjekker. Og hver gang jeg finner brudd, går han tilbake for å koble av strømmen så jeg får fikset det. Å skjøte strømtråd med strøm i er nemlig noget mer kraftfullt enn et lite rykk i et gresstrå i ny og ne.

Det er jo fine greier. At det er han som må springe mest, mener jeg. Men det betyr også at jeg får testet min tillit til min kjære når han roper: «nå er strømmen av». Men det gikk fint det der. Tillit må man jo ha.

Og tilslutt hadde vi bare ett sted igjen å skjøte. Og akkurat der kunne Robert se meg mens jeg reparerte. Han slo av strømmen og ventet tålmodig, han. Men da jeg var ferdig og skulle krype ut av hestehagen, gikk det en liten fanden i ham, og han ropte – «da slår jeg på» og gjorde som om han faktisk satte i strømmen. Noe som umiddelbart gjorde at jeg fikk panikk der jeg sto med en tråd bakpå låra og en over ryggen.

Jeg begynte å kave for å komme meg ut, men hektet meg isteden fast, snublet og gikk over ende i grønnsakshagen med nesen fem centimeter fra en gigantisk skit. En skit som jo burde ligge i hestehagen, og ikke i grønnsakshagen… Og der jeg lå veltet som en gammel trerot, så nær uvelkommen gjødsling som jeg vel kunne komme, ble jeg belønnet med en hjertelig latter fra min kjære.

Jeg kunne jo ikke annet enn å le selv også. Fem centimeter til, så hadde jeg vel gjort dagen hans perfekt, ja. Så vi lo og jeg småkjeftet mens jeg reiste meg. Og så gikk jeg noen skritt bakover før jeg gikk bort til neste stolpe, tok et godt tak i trådene for å ta inn slakken etter at jeg snublet i dem.

Og der fikk jeg strøm så det søkk i kroppen på meg. For denne gangen misforsto vi hverandre, Robert og jeg. Da han så at jeg gikk vekk fra gjerdet, trodde han at jeg var ferdig og så snudde han seg og slo på igjen. To tråder med topp ledningsevne, det hadde vi jo akkurat sørget for. Og meg med beina solid plantet i vått gress. Jeg tror de hørte meg omtrent til Hommelvik.

Det var jo slettes ikke meningen. Men jammen klarte jeg ikke å gjøre dagen hans perfekt like vel :-) . Og to ting kan konstanteres med sikkerhet. Den karen får meg fremdeles til å skjelve i knærna. Og NÅ har jeg hvertfall blitt ladet.

Jeg skinner som en sol fremdeles.

Tags: , ,

Posted in Eventyr, fantasi og morsomme historier, Småbruk | 1 Comment »

« Newer Posts