Det kryr med lemen, småfugl, mus, høns og kalkuner på gården for tiden. Med den følge at vi får besøk av både den ene og den andre som vet å kose seg med gnagere og fugl.
Vi sikret deler av hønsehagen og sperret av resten etter at Hei ble spist og Fluffy neeesten ble spist av hønsehauk for en stund siden. Det går forresten fint med Fluffy etter behandlingen.
I dag åpnet vi hønsegården igjen. Så halve hagen var sikret, men høns og kalkun kunne altså gå både innenfor og utenfor «taket» og kose seg med grønt og insekter.
Det ble en kortvarig glede med «åpen gård». Etter bare to-tre timer var hauken her. Jeg så den ikke, men Robert var i hønsehuset og hørte angrepet. Han prøvde å kommer seg ut fort nok til å berge det som berges kunne. Ikke at det var så lett, for mens han prøvde å komme ut kom hønene og kalkunene veltende inn. Og de måtte jo nesten få forkjørsrett.
Da han endelig kom seg ut rakk han å se at hauken hadde jaktet seg inn under «taket» til den delen av hønsegården vi har trukket nett over. Og nå lettet den og fløy rolig ut igjen. Hønene hadde tydeligvis vært raske nok til å komme seg unna. Ingen skadd, ingen spist og nå er gjerdet på plass slik det har vært de siste ukene igjen. Vi får finne på et bedre system til neste år. For denne luringen har visst kommet for å bli.
Vi visste forresten at den er i området, da nabofruen advarte oss for noen dager siden. Da tok den en skjære nede hos dem. Men vi håpet at det ikke var den fuglen som var «hønsegal» tidligere i høst og syntes det var på tide å teste ut om det var trygt. Men det var vel samme hauken, da ja… Hmm.
Enda en vakker kjøtteter!
Men SÅ skjedde det noe minst like spesielt! Da jeg satte opp gjerdet igjen, kom det en lavskrike og satte seg to armlengder fra meg! Den så meg rett inn i øynene med et dødt lemen hengende i nebbet. Jeg skal vedde på at jeg måpte. Det så ut som om den tenkte det kunne vært fint med selskap til middagen.
Så der satt den da – og der sto jeg. Og tilslutt måpte vel kanskje den også bittelitt for den mistet lemenet som falt med et mykt poff ned på bærnettet over hønsegården.
–
Jeg fjernet meg stille og rolig derifra mens lavskrika så langt etter meg. Jeg ropte på Robert bortpå gårdsplassen. Da han var på vei fikk jeg hentet kameraet og vi ble stående å se på at lavskrika funderte på hvordan den skulle få opp lemenet igjen. Jeg rakk ikke å knipse den rett over lemenet. Her har den hoppet til stolpen jeg sto ved da den kom flygende. Ser du den?
–
Men den vurderte det nok som et mer usikkert prosjekt å hoppe ned på nettet etter byttet sitt enn å bare hente seg et nytt ett. Så etter hvert jaktet den videre, slo ut med sine vakre røde vinger og svevet bortover mot skogen med et hav av illsinte småfugl etter seg.
–
Morro, morro, morro!!!
Med slike lysglimt blir det litt lettere å være såpass syk for tiden 
. Og det er alltid kos å dele med dere, selv om det er dumt at det ble så dårlige bilder.
. Vi får håpe det gjør det, for jeg kunne godt tenkt meg noen baller som buffer. En balle holder omtrent tre uker og blir vinteren tidlig, våren sen eller noen av ballene dårlig – trenger vi gjerne plutselig mer enn «akkurat».
Det er deilig å lempe staur. Merkelig egentlig, å si noe slikt. Men vi har kjørt staur opp på nygården i dag. Gammel, velbrukt, tørr staur. Så mye håndtert og så faste i treverket at de nærmest skinner. Vi skal bruke dem til hestehagen inntil vi har planlagt ferdig hvor gjerdene skal gå og har fått kjøpt impregnerte stolper.
Og så satte jeg fire staur på linje. Trengte ikke noen lang hesje med så lite gress. Skulle bare ha litt til hønene. Jeg spettet gode hull, og fikk staur’n stødig i bakken. Så spente jeg hesjetråd, fire i høyden. Jeg følte meg så sterk og handlekraftig. Og livet føltes – modent. Gresset duftet så jeg kjente smaken i munnen. Og jeg la det på strengene i såvidt gjennomsiktige lag. For logikken tilsier at det skal luft til for tørke. Tre og en halv høyde kom jeg. Ja, la gresset nesten to ganger, siden det sklei ned hele tiden. At det skulle være så vanskelig å få det til å ligge, da gitt.
Og jeg lærte at på lange hesjer hadde man gjerne en støtte med visse mellomrom. Så den holder seg oppe tross at man har et godt lag og mye tyngde i gresset (for det kan man ha, må du skjønne. Luften kommer til lell, den. Panneklask). Uansett, vi nikket oss sindige enige i at det ikke var nødvendig med ekstrastøtte på min korte hesje.
Men en ting var helt sikkert – man skulle ikke hoppe i høyet. For da kunne det bli så tørt at det gikk varmegang i det – og da kunne hele låven brenne ned.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
