Feed on
Posts
Comments

Det kryr med lemen, småfugl, mus, høns og kalkuner på gården for tiden. Med den følge at vi får besøk av både den ene og den andre som vet å kose seg med gnagere og fugl.

Vi sikret deler av hønsehagen og sperret av resten etter at Hei ble spist og Fluffy neeesten ble spist av hønsehauk for en stund siden. Det går forresten fint med Fluffy etter behandlingen.

I dag åpnet vi hønsegården igjen. Så halve hagen var sikret, men høns og kalkun kunne altså gå både innenfor og utenfor «taket» og kose seg med grønt og insekter.

Det ble en kortvarig glede med «åpen gård». Etter bare to-tre timer var hauken her. Jeg så den ikke, men Robert var i hønsehuset og hørte angrepet. Han prøvde å kommer seg ut fort nok til å berge det som berges kunne. Ikke at det var så lett, for mens han prøvde å komme ut kom hønene og kalkunene veltende inn. Og de måtte jo nesten få forkjørsrett.

Da han endelig kom seg ut rakk han å se at hauken hadde jaktet seg inn under «taket» til den delen av hønsegården vi har trukket nett over. Og nå lettet den og fløy rolig ut igjen. Hønene hadde tydeligvis vært raske nok til å komme seg unna. Ingen skadd, ingen spist og nå er gjerdet på plass slik det har vært de siste ukene igjen. Vi får finne på et bedre system til neste år. For denne luringen har visst kommet for å bli.

Vi visste forresten at den er i området, da nabofruen advarte oss for noen dager siden. Da tok den en skjære nede hos dem. Men vi håpet at det ikke var den fuglen som var «hønsegal» tidligere i høst og syntes det var på tide å teste ut om det var trygt. Men det var vel samme hauken, da ja… Hmm.  

Enda en vakker kjøtteter!
Men SÅ skjedde det noe minst like spesielt! Da jeg satte opp gjerdet igjen, kom det en lavskrike og satte seg to armlengder fra meg! Den så meg rett inn i øynene med et dødt lemen hengende i nebbet. Jeg skal vedde på at jeg måpte. Det så ut som om den tenkte det kunne vært fint med selskap til middagen.

Så der satt den da – og der sto jeg. Og tilslutt måpte vel kanskje den også bittelitt for den mistet lemenet som falt med et mykt poff ned på bærnettet over hønsegården.

 

Jeg fjernet meg stille og rolig derifra mens lavskrika så langt etter meg. Jeg ropte på Robert bortpå gårdsplassen. Da han var på vei fikk jeg hentet kameraet og vi ble stående å se på at lavskrika funderte på hvordan den skulle få opp lemenet igjen. Jeg rakk ikke å knipse den rett over lemenet. Her har den hoppet til stolpen jeg sto ved da den kom flygende. Ser du den?

Men den vurderte det nok som et mer usikkert prosjekt å hoppe ned på nettet etter byttet sitt enn å bare hente seg et nytt ett. Så etter hvert jaktet den videre, slo ut med sine vakre røde vinger og svevet bortover mot skogen med et hav av illsinte småfugl etter seg.

Morro, morro, morro!!!

Med slike lysglimt blir det litt lettere å være såpass syk for tiden :-) . Og det er alltid kos å dele med dere, selv om det er dumt at det ble så dårlige bilder.

 

Torsdag 18. aug klokken 09.30 er det visning av Humlehagen, småbruket som jeg tidligere har skrevet om her: Småbruk til salgs – drøm søker eier. Sjekk finn.no for visningstid og kontaktinformasjon.

 

 

 

Var det godt med ferie og hardt å komme tilbake til den gamle tralten? Hva med å bo et sted hvor du alltid har natur og lukten av fjorden rundt deg? Har den dukker opp denne følelsen.. den som forteller deg at du egentlig hører hjemme på et småbruk like ved sjøen? Min søster har flyttet og hennes småbruk Humlehagen i Kvisvika, Tingvoll kommune er til salgs! Pris kr 2.590.000 og nå med fullstendig teknisk takst. Les mer under..

Continue Reading »

G for Gårdsbeboere

Så har vi kommet til G i ABC i ord og bilder. Min G står for Gårdsbeboere. Jeg er nemlig ganske så fasinert over alle de vesner som bor på denne gården vår.

DYRELIV, HAGE, SKOG og alt det der
Jeg er jo biolog og det er moro å henge fingrene i noe som både er trivelig og fag. Så jeg holder på med å lage oversikter over alle dyrene på gården (trykk på bildene under hvis du vil inn på de forskjellige oversiktene):

Et arbeid som nok kommer til å ta sin tid :-) . Nye kommer stadig til, jeg skal legge inn litt informasjon om flere av dem og oppgradere bilder når det er nødvendig. Det er virkelig kos å holde på med dette.

Utenom alt det ville dyrelivet, er jo gården bebodd av våre kjæledyr:

  • Hestene Pippo, Carmen og Vilje
  • Kattene Mio, Sylvester Godzilla O’Malley og Helene
  • Hundene Kira og Umah
  • Nymfeparakitten Louise
  • Hanene LilleHitler, Hvithanen og Lille Egg
  • Hønene Sølje, Dørgløtten/Gamla, Navnløsa (jeg er ikke sikker på hva hun opprinnelig het), Møringen, Møresilda (til daglig kalt Møringen2), Muldvarpen, Fluffy, Fluffy2, Appendappen, Sjuklingen, Gullhøne1, Gullhøne2, Gullhøne3, Sjuklingen 2, Movie, Star, Kalle, Gyldentann, Garp, Tåkelura, Høstmørta

Du finner både dem og alle som noengang har bodd sammen med oss her eller på gammelgården under siden om «Gård og dyr» og så «Dyra våre«, og for hønene: i dette innlegget.

Blant alle levende vesen telles jo selvfølgelig alle slags planter, sopp mm også. Både i hagen, på gården og i skogen. Det tar nok enda lenger tid før jeg får noe orden på de sidene. Men jeg har da begynt så vidt. Du finner sidene som er under oppbygging her (trykk på bildet for hage) og på sidene som ikke har fått sin egne knapper enda: Planter og Sopp .

DE ANDRE GÅRDSBEBOERNE
Og SÅ kommer den andre verdenen. Den herlige fantasifulle, glade verdenen som leker ved siden av oss. I jula er den jo veldig tydelig. Da kan man nesten snakke med nissen og julestjerna. Resten av året har vi en nisseseng som det bor eller ikke bor en nisse oppi. Vi er ikke sikre. Hvert år setter vi uansett ut julegrøt og litt brennevin for å se om det kommer nisse eller nåså på besøk. Ja, før i tiden satte jeg ut grøt på en og annen torsdag også, jeg… For sikkerhets skyld. Kanskje jeg bør begynne med det igjen.

Jeg er ganske så sikker på at vi også har en nisse som tar seg av gamle høner som dør i jula.

Så har vi altså Staurfolket, som dere akkurat møtte i forrige innlegg.

Det jeg ikke har fortalt enda er at det også bor noen i veggene på gården. De kalles Veggisene og er langtfra vegeterianere. Det er et helt samfunn av flere typer vesner som kjemper en kamp om noen små, magiske selunger som også finnes i veggene. Blant veggisene finner du blant annet de gamle kloke, noen som er lysbærere, bjørner, et hettefolk, noen merkelige rappere, noen som er fastlåst, et agressivt apefolk og et kattefolk fulle av intriger.

En av de mindre hyggelige beboerne på gården er monsteret i skapet. Han er for øyeblikket ufarliggjort med en sløyfe i håret. Humre – og så har jeg en villmann på soverommet. Han er for øyeblikket pakket sammen og lagt oppå skapet.

Vi har skogens konge og en dompap som er veiviser til himmelen for alle som dør på gården.

Hm – og til slutt tror jeg det er noen på gårdsplassen… Midt på natten er denne «noen» nesten på trappa. Ikke helt fornøyd og får ikke komme inn. Humre. Er ikke du mørkeredd noen ganger? Da kan man sverge på at det finnes noen slike, ikke sant?

Jeg er hundre prosent sikker på at jeg kommer til å finne flere enn jeg alt har funnet her på gården :-) . De dukker opp overalt! Jeg husker f.eks. at på den aller første gården jeg bodde alene (leid gammel gårdshus) bodde det et alvefolk i kloakken. Tro det eller ei. Sannheten var kanskje at det gamle kloakkanlegget var eldet på et magisk vis. Når man var på toalettet og… vel, sildret… så sang det i de nydligste klokketoner nedover i hele anlegget. Det var nesten så man ble fortryllet av å sitte der og lytte til disse sprø tonene. Og er det noen som kan å fortrylle folk så er det jo alver. Ergo….

——

Vel – jeg håper du har hatt littegrann glede av min G for Gårsbeboere. Vil du lese flere innlegg på A, B, C, D, F eller G, gå til ABC i ord og bilder her.

PS – De fleste lenkene under «DE ANDRE GÅRDSBEBOERNE» ligger under temaet Eventyr Fantasi og Humor på bloggen. Vil du lese om noen av de rare vesnene som bodde på gammelgården (Brandhaug) så kan du bla deg enda lenger bakover på samme temaet.

Og mye mindre enn en hane. Hvordan føles det, tror du. Midt i hønseflokken?

Helt ålræit, visstnok :-D

I dag var det første dagen ute i solen for hønene, omtrent 14 dager tidligere enn i fjor. Og både for høns, hans og hund’s ble det fest! Kira travet trofast innimellom de fjørkledde. Luktet litt her og luktet litt der – og stjal egg i skjul.

Umah er i alderen hvor hun bare suger opplevelser og nyter. Hun er ikke lenger redd for verken høns eller hans. Hver kveld er hun med ut for å fore og se til hestene, for å telle høner (nå telte hun meg også..) og slå av lyset. Og er hun trett før vi skal ut, blir hun hyper inntil vi går. Akkurat som alle småtasser som ikke vil risikere å gå glipp av noe.

I dag var det en sann fryd for henne å se de fjørkledde i dagslys!

Jeg lar bilder få fortelle om gårdslivsglede. Jeg tror det blir bedre enn ord :-) .

Låvevindu

I låven vår står det enkle, torams vinduer med seks ruter i vinduet tilsammen (3 pr ramme). De er opprinnelige murt/pusset inn. Med årene blir glassene i slike vinduer sprø. Og de er vanskelig å skifte fordi kitten er hard og stiftene rustet. Enkelte steder har pussen blitt borte så vann har kommet til treverket. Deler av treverket har råtnet og vinduene synker – og gir enda bedre arbeidsvilkår for vannet.

Vi lette lenge etter noen som solgte lignende vinduer. Men alt har nå blitt energi og økonomi – vinduene var doble, eller koblede med alt for mange ruter pr ramme – og de var dyre. Vindusforhandlere i dag ser ut til å stort sett sikte mot hus og hytter. Ja, noen av de jeg prøvde å kontakte på epost og nettsiden deres, svarte ikke engang.

Men vi ville så gjerne ha den orginale stilen. Og det inkluderer enkle glass.

En dag vi var på Selbu gjenbrukstorg lette vi litt i gamle vinduer som sto der, for i tilfelle vi skulle finne noe brukbart. Da kom vi i snakk med han som jobber der, og han henviste oss videre til Stokmo Snekkeri. Ja, han ringte dem opp mens vi sto der og vi ble invitert bortover for å se hva de kunne bidra med.

Der møtte vi et herlig miljø og fenomenalt trivelige folk, som kunne bygge akkurat det vi ville ha. Etter mål og til en rimelig pris. Vi bestilte to vinduer til å begynne med. Og så skal vi gå vindu etter vindu rundt låven etter hvert. Da vi hentet vinduene, foreslo de også at de kunne hjelpe til med å restaurere vinduer som ikke nødvendigvis trenger å skiftes helt. Og de kunne hjelpe til med å ordne bare glass :-)

Så om andre har lignende behov i en låve som man gjerne vil ha akkurat som den var. Kontakt Stokmo Snekkeri i Selbu!

Igår satte vi inn det ene vinduet i låven. Og med stor tilfredshet ser vi hvor likt det blir det orginale (til høyre). Nå skal det bare males, skummes og pusses inn :-) .

Høysommer

Førsteslåtten er ferdig. Det ble 12 baller :-)

På onsdag hadde vi innleid hjelp til å slå. Selv tok vi kantene med liten slåmaskin. Deretter har vi (eller egentlig helst elsklingen som kjører traktor) snudd gresset to ganger om dagen med høyvender. Vel jeg har også vært med noe – og har tatt inn fra kantene for hånd. Det har vært utrolig mettende, varmt og nynnende fornøyelige. På lørdag kom det hjelp til å pakke det knusktørre høyet i baller. Da alle var dratt, lå jeg på magen på jordet og tok bilder av ham som kjørte ballene på plass for vinteren.

Det føles enormt tilfredsstillende! På førsteslåtten fikk vi sannsynligvis nok høyensilasje til hestene for hele vinteren. Vi er spent på om 2. slåtten blir god. Da må det vel helst regne snart ;-) . Vi får håpe det gjør det, for jeg kunne godt tenkt meg noen baller som buffer. En balle holder omtrent tre uker og blir vinteren tidlig, våren sen eller noen av ballene dårlig – trenger vi gjerne plutselig mer enn «akkurat».

Men vi er veldig takknemlig for at det ikke regnet fra onsdag til i dag!

Det har ikke vært en byge i sikte!

Jippy!!

Lys

Åh, jeg liker stemninger. Og jeg synes det er morsomt å prøve å fange dem. I kveld måtte jeg avbryte det jeg holdt på med for å hente kameraet. Det var så mange forskjellige lys rundt på gården.

Selv om bildene ikke er topp, synes jeg likevel de viser litt av magien. Mørketid er en vakker tid når det er lys i mørket.

Lommelyktengel på låvebru

Månevind over hustaket

Juletre i månelys med bygden like ved

Blå måne gir tapt mot gult lampelys

Blårøyk

Og så er spørsmålet – hva slags lys er dette?

Kan dere gjette?

De er forskjellige, men likevel på en måte like.

Om de står slik en god stund ser de slettes ikke slik ut lenger. Men om de fortsetter å se slik ut, så er det vi som ikke ser ut. I hvertfall ikke på denne tiden.

Jeg kan ha flippet (snudd på) bildene, eller ikke… Men man kan si det slik at hvis jorden er flat står den ene til høyre for den andre og den andre til venstre for den ene. Og selv om jorden ikke er flat, så står de alltid hverandre like nær.

Hmf – jeg er ikke den beste til å lage gåter… men jeg vet å nyte lys i mørket :-)

Håper dere koser dere på nyåret!

Hesjestaur

Det er deilig å lempe staur. Merkelig egentlig, å si noe slikt. Men vi har kjørt staur opp på nygården i dag. Gammel, velbrukt, tørr staur. Så mye håndtert og så faste i treverket at de nærmest skinner. Vi skal bruke dem til hestehagen inntil vi har planlagt ferdig hvor gjerdene skal gå og har fått kjøpt impregnerte stolper.

Før brukte vi staur’n til hesjing. Og mens staur for staur gled mellom hendene på oss til de klunket sammen i en haug, slo tanken oss. Kanskje vi skal begynne å hesje igjen? Ikke for nytten, men for trivselen?

Vel – vi får se. Jeg husker hvertfall godt den første hesja jeg satte opp alene. Det var her på Brandhaug, det. Og jeg var voksen og tenkte jeg burde klare den biffen uten å spørre noen til råds!

Jeg slo gresset med ljå. Hø – jepp – jeg SLO gresset med ljå. Evnen til å håndtere en ljå hadde jeg ikke. Men etter mye svette og .. vel ord…  lå da gresset der til slutt. En stripe på noen få meter bare. Man skal ikke overdrive heller.

Og så satte jeg fire staur på linje. Trengte ikke noen lang hesje med så lite gress. Skulle bare ha litt til hønene. Jeg spettet gode hull, og fikk staur’n stødig i bakken. Så spente jeg hesjetråd, fire i høyden. Jeg følte meg så sterk og handlekraftig. Og livet føltes – modent. Gresset duftet så jeg kjente smaken i munnen. Og jeg la det på strengene i såvidt gjennomsiktige lag. For logikken tilsier at det skal luft til for tørke. Tre og en halv høyde kom jeg. Ja, la gresset nesten to ganger, siden det sklei ned hele tiden. At det skulle være så vanskelig å få det til å ligge, da gitt.

Og så falt hele hesja.

Næmmen, i all verden. Jeg klødde meg i hodet og skjønte ingenting. Min barndoms hesjer falt aldri ned, de. Selv om vi ungene herjet ganske vilt i dem når ingen så oss.

Det var da naboen kom tuslende forbi (hei, naboen! Nå er du på bloggen min igjen!). For å være ærlig ble jeg skikkelig imponert av ham. Han lo ikke en eneste gang… Vel, ikke så jeg så det hvertfall. Han stilte seg ved siden av meg og betraktet med stort alvor hesja som lå der på bakken. Jeg ble selvfølgelig litt hektisk i praten. For dette skjønte jeg jo ikke var helt etter boka. Og her sto det en kar som sannsynligvis visste bedre enn meg. Noen ganger er det så surt å innrømme at man må LÆRE littegrann før man setter igang.

Men dette tok han fint. Det var ikke en eneste belærende tråd i hele karen. Etter å ha klødd seg i hodet og i nakken en stund, gikk han en liten tur rundt hesja. Så sa han – «Jeg lurer på. Jeg mener å ha sett at man setter støtte på enden av slike hesjer. Var det ikke sånn man gjorde det mon tro… Ja, ikke vet jeg. Men du kan jo prøve…» Og så viste han meg hvordan jeg satte tre staur sammen i begynnelsen og i enden på hesja. Og en skråstaur på slutten, til strengen. Slik sto hun støtt.

Og jeg lærte at på lange hesjer hadde man gjerne en støtte med visse mellomrom. Så den holder seg oppe tross at man har et godt lag og mye tyngde i gresset (for det kan man ha, må du skjønne. Luften kommer til lell, den. Panneklask). Uansett, vi nikket oss sindige enige i at det ikke var nødvendig med ekstrastøtte på min korte hesje.

I årene etter, hesjet vi en god del her på Brandhaug. Og når jeg snakket med folk her og der, fant jeg ut at det finnes mange måter å hesje på. Om det er fire eller fem strenger. Om man setter opp en og en streng, eller alle på en gang. Om man hesjer med rive, høygaffel eller for hånd. Hver gård eller grend kunne ha sin egen helt-beste-metode. Og så var det å følge med på når hesja var tørr. Og kjøre det inn med traktor eller hest. Eller sånn som vi amatørene gjorde det: med håndmakt og tau.

Men en ting var helt sikkert – man skulle ikke hoppe i høyet. For da kunne det bli så tørt at det gikk varmegang i det – og da kunne hele låven brenne ned.

Om låven faktisk kan brenne ned, se det vet jeg ikke om er sant. Men at det kan gå varmegang i tett gress, det vet jeg av erfaring. Og det blir så varmt at det ryker. Så jeg tror det så gjerne. Likevel – jeg har hoppet mine hopp i høyet her på gården. Og sovet mine høyloftnetter. Det er jo halve gleden med høy!

Men alt dette, det var ikke samtaleevne den dagen da naboen tuslet forbi. Det var nok å lære å støtte opp hesja den dagen. Og tenk – det lærte jeg uten at jeg ble ledd av eller følte meg fjollete. Han er en flink lærer, nabo’n.

Men hva han trodde da jeg skulle forklare hva JEG trodde var den egentlige grunnen til at hesja falt, se det har han aldri røpet:

Du skjønner det – jeg er ikke så god til å svinge ljåen. Så jeg satte den rett i jorda borti her. Spissen satt dønn fast, sikkert 20 centimeter dypt. Og nå er jeg aldeles sikker på at jeg sneiet sveisen til en av de underjordiske. For uansett hvor dypt jeg setter staur’n, så kommer’n RETT opp igjen! Hesja står så støtt som bare det, den! Men med det samme jeg begynner på fjerde tråden – og tror jeg snart er ferdig – ja da kan jeg formelig SE at noen dytter opp staur’n.

Der nedenfra. Helt sikkert!!

Bildene er fra tidligere år på Brandhaug.Vennligst vis respekt for opphavsrett til bilder og tekst :-)

Helikopter på tunet

I dag hadde vi besøk av en underlig flygende en.

For å presentere Brandhaug ordentlig i salgsannonsen, ble det tatt bilder fra luften. I den anledning kom det to karer med et radiostyrt helikopter med kamera under magen. Det var en liten utfordring for helikopterføreren at det blåste friskt i dag. En utfordring, men tydeligvis ikke noe problem.

Brandhaug viste seg fra en av sine mange gode sider. Med blå himmel og sommergrønn frodighet. Tenk – vi har jordbær i jordbæråkeren enda! Fjellvåken kom seilende for å sjekke konkurransen. Eller sjekket han opp en potensiell elskerinne? Det er ikke godt å vite. Men som alle usikre friere, holdt han seg blygt utenfor bildet.

Vakre, vakre Brandhaug. Det er vanskelig å vite hvordan jeg skal klare å gi slipp. Fra første dag ga du meg bare lykke, og ingen svik eller bekymringer. Du kommer alltid til å være med meg.

Humre – nå også med minner fra luften.

Older Posts »