Den lille snømusa som var innom her en dag, har altså flyttet til gårds. Og det er IKKE en sjenert liten krabat!
I går dukket den opp midt på dagen og ble først observert av en av våre gjester. Så av kalkuner og høns. Da vi kom ut, sto vi og så på den da den sprang litt rundt rett utenfor hønsegården fulgt av ivrig gobling (ps – mye lyd på videoen!). Jeg fikk ikke noen god film av den denne gangen heller, men her er noe av det lille jeg fikk.
–
(humre – det er ikke måte på hvordan jeg skjelver på hendene. Håper dere holder ut).
Da den forsvant gikk vi litt hver til vårt og tuslet alle sammen. Så ringte telefonen inne i stua og selvsamme besøkende hvisket «Jeg står bak låven og nå er den bare tre-fire meter unna meg…». Så jeg snappet kameraet og fortet meg ut igjen. Vel bak låven ble det pekt og hvisket – og der var den. Innimellom rundballene og litt ut og inn av skogen og så på jordet. Travelt opptatt med slikt slike små skapninger er travelt opptatt av.
Den hadde kommet fra møkkakjelleren, fortalte han som var så heldig å ha truffet på den igjen. Jeg fikk et litt dårlig (men sjarmerende 
) bilde av den før den forsvant inn i skogen for denne gang.
–
I dag var det nytt besøk! Jeg sto på kjøkkenet og fikk plutselig øye på en fugl som plutselig forsvant ned i gresset ute på jordet. Så kom den gjentatte ganger «hoppende» opp av gresset med sprikende ben og vinger. Den hang helt tydelig fast i noenting og så ut som om den såvidt klarte å komme opp av gresset for å rope «hjeeeelp!». Men ikke før hadde tanken slått meg om at jeg fikk gå ut og hjelpe den, så kom det ei skjære og skulle .. kremt.. sikkert hjelpe til.
Og det var kanskje det «noen» var ute etter?
For jeg skal si det ble fart i sakene da skjæra kom!! Den lille fuglen slapp løs fra hva det nå var og forsvant som et olja lyn. Og som en strek etter – opp i løse luften – kom det en liten hvit krabat. Snømusa! Det var ikke egentlig godt å vite om den siktet etter den som fløy eller den som kom. Skjæra gjorde i hvertfall et krumspring som så ut som bremsing i løse luften… og så ble det nærkontakt.
Et øyeblikk var det ikke godt å se hvem som hang fast i hvem. Men ingen klarte i hvertfall å holde fast. Skjæra flyktet og så ble det stilt i noen minutter…. før et hode dukket opp av gresset og glodde irritert etter fuglene. Deretter dukket hele den lille hvite jegeren opp, så seg rundt og hoppet lekent over jordet og ned i skogkanten.
SÅ morsomt!!!!! Og så morsomt å «tolke» det hele . Kanskje vi har en fiske-snømus? Som vet å velge riktig agn for å håve inn storfangsten?
–
Høyst sannsynlig var det imidlertid slik at fuglene kjente igjen snømusa som et lite rovdyr og ville jage det. Om den første fuglen var så uheldig at den faktisk ble fanget, er jeg ikke sikker på. Man kan bare spekulere.
Jeg elsker uansett beliggenheten til denne gården!
I begge vår/somrene vi har bodd her, har vi hatt denne vakre svanseløse skjæren i hagen.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
