Etter å ha sporet en stund (se En god dag i skogen, del 1) strakte jeg på ryggen og sto og hvilte blikket utover skogen. Da fikk jeg øye på noe som fikk meg til å le høyt og hjertelig. Langt der borte over trærne, stakk det opp noen stolper – og tydelige tegn på den evigvarende kampen mellom natur og menneske. Jeg har jo tidligere skrevet om svartspetten flere ganger. Og «when it rains»…. osv. Her var den igjen.
Og ikke noe småtteri av tilstedeværelse heller. Både av spett og menneske. Her var det en rekke hull som var igjenmurt, en kunstig spett som liksom skulle okkupere territoriet OG for sikkerhets skyld – en kasse for i tilfelle den elend… den der fuglen absolutt skulle bosette seg der likevel.
Kostelig!!
Og selvfølgelig har det vært nettopp det den ville. Bosette seg på stolpen, mener jeg. Så det var en rekke nye hull på stolpene. Det ene hullet så bebodd ut, uten at jeg fikk det bekreftet. Men se – her henger det massevis av fjør. Av en eller annen grunn fikk jeg en følelse av ugle, uten å ha noe ordentlig å henge den følelsen i. Jeg kikket som snarest under reirhullet etter rester av… noe. Men fant bare gamle fliser etter flaggspettens utgraving, og litt skit. Jeg får snike meg dit igjen ganske snart.
Planlegging av høsting og bare nytelse av skogen
Så begynte veien hjem. Jeg koset meg med slikt som hører våren til. Det er faktisk fremdeles frost i bakken her og der. Hvitveisen står vakkert i skogen nå, uten så mye annen konkurranse. Det er fullt av fugl som har gjemt redene sine litt for godt for meg. Og nakne, gamle trær var dekorative i området – dette må være en Selbu-twist (bilde nr 3, under)?
–
Og så fikk jeg et hint om hva jeg skal høste til .. øøh høsten. Se hvor tett det står med einerbær!
–
Noen flere fuglevenner
De siste små opplevelsene kom da jeg begynte å nærme meg gården, og altså begynte å bli litt for sliten så bena ville streike litt (se del 1). Da dukket først en svarthvit fluesnapper dame opp. Litt lenger borte i veien kom det en munk! Jeg ble kjempebegeistret 
. Begge disse damene har nok kanskje rede i nærheten.
Jeg smøg også på noen virkelig små tasser som fløy rundt mellom trærne. De så ut til å foretrekke furu, men jeg ble ikke helt klok på hvilke fugler det var. Nå var jeg imidlertid nære nok gården til at jeg kan ta meg en tur med rullestolen og sette opp stativet mitt senere (det blir nok en stund før neste lange gåtur).
Kvelden ble litt febervarm og litt skjelven. Men OI for en fin tur jeg hadde. På slutten kom svalene og stupte ned mellom trærne, som om de sa: «Hei!! Der var du! Vi fant deg ikke på gården i dag» . Det føltes som om jeg ble hentet hjem. Det er en enorm verdi og livskvalitet i det å ha tilgang på natur i nærmiljøet.
Jeg håper du koset deg litt sammen med meg denne gangen også.
(klikk på bildene for å få dem større)
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
