Kattene mine lager engler i sneen

Vilje er snart ett og ethalvt år. Hun er nysgjerrig på alt, ganske uredd – og hun har sett mamsens elektriske rullestol mye. Men hun har aldri måttet holde seg nær den og forholde seg til at den har en fart og en retning. At den har noe med henne å gjøre.

I går var moren hennes på rullestoltur med matmamsen.
I dag var det Vilje’s tur til å lære å bli leiet fra rullestolen.
Himmelen var full av trekkfugl. Dagen var solfylt.

Alt lå perfekt an til en treningsøkt.

Matmamsen var spent og matpapsen fulgte like spent med gjennom kameraet.
Pippo og Carmen var med som moralske støttespillere.

Først lot jeg rullestolen stå stille og avslått mens jeg leide Vilje rundt den. Vilje er et esel (tror hun). Så noen ganger må matmamsen legge på press. Det vil si at jeg står stille med stramt tau til Vilje gir etter for min vilje. Jeg prøver ikke å tvinge henne direkte på rullestolen. Hun kan vike til høyre og gå på hva hun føler er trygg avstand. Men hun må bevege seg når jeg ber henne.

Vi er tålmodige, Vilje og jeg, og kan stå lenge.

Så begynte jeg å plassere rullestolen mellom meg og Vilje. Såsnart Vilje viste at hun turde å snuse på stolen og stå stille, begynte jeg å kjøre den forsiktig att og fram mellom oss ved hjelp av joysticken. Jeg passet godt på å ikke kjøre den så mye at hun følte hun måtte rygge. Straks hun lente seg forsiktig bakover stoppet jeg og beveget stolen i motsatt retning eller lot den stå stille til hun lente seg forover og var helt rolig igjen.

Det tok ikke mer enn ti minutters tid av dette før jeg kunne sette meg i stolen og kjøre att og frem med meg sittende oppi. Vilje sto rolig og så på. Da hun var helt avslappet prøvde jeg forsiktig å kjøre så langt at det ble drag i leietauet. Og vips – så fulgte hun etter!

Til å begynne med beveget vi oss bare rundt oss selv. Men så tok vi en lengre runde på beitet. Vilje var nå så interessert at hun tuslet etter. Noen ganger lot hun som om hun var esel igjen. Men jeg stoppet bare tålmodig og sto på samme måten med press som jeg gjorde uten rullestol. Og så kom hun.

Humre – og så kjørte jeg ut i søla og satte fast rullestolen…. Jeg tenkte at nå blir det verre. Sluring av dekk – og søle som sprutet. Men Vilje tok det helt med ro. Jeg måtte ut av stolen og rygge den mot henne, men det tok hun på strak mule. Hun flyttet seg bare så mye som det var praktisk – og så jumpet vi i «salen» igjen og kjørte videre.

Er dere ikke imponert over henne?

Men det er mye å passe på for matmams for at dette skal være trygt. Et eksempel dukket opp ganske raskt. Vilje ble så avslappet at hun tuslet bak med hodet ned – og så fikk vi leietauet inn i hjulet. På en hjul-tørning var tauet stramt og dro hodet hennes mot hjulet. Og rullestolen er overraskende sterk. Men siden jeg fulgte med, fikk jeg stoppet straks. Jeg passet på å ikke «varsle» henne om at hun satt fast, reiste meg rolig, gikk bak til henne og utløste nødlåsen under haken hennes. Så løsnet jeg leietauet, festet henne igjen og så kjørte vi videre

*danse rundt omkring*

Jeg er så hoppende glad! Med slik fremgang er det ikke lenge før Vilje også kan bli med på tur utenfor beitet. Jeg vil først se hva hun gjør hvis hun blir redd/provosert. Om hun da gir meg tid til å reagere, eller om hun prøver å springe forbi evt bukker/sparker. Jeg er jo så heldig at jeg kan bevege meg opp og ned av rullestolen, så vi har en stor fordel der når vi påtreffer utfordringer. Det er viktig at verken hest, matmams eller rullestol blir skadet.

På meg ser det imidlertid ut til at jeg får en slags autoritet i stolen som var ganske overraskende. Og spennende. Noe å tenke på for en matmams. Hva gjør at det er slik og så?

PS til slutt. Jeg vet at vi ser ganske så trinne og fine ut. Vilje har begynt å få vinterpels, så hun ser noen kilo tyngre ut enn hun er. Men utover det kjenner jeg godt til faremomentene med en fet (hrm) hest. Det er derfor det er så viktig at jeg klarer å mestre dette. Så får hvertfall hestene trenet .

Tags: Føll, Hest, Mestring, Rullestol, Shetlandsponni, Trening