Våren er verken tidlig eller sen, men litt både og. Noe er tidligere og annet er senere enn i fjor. Og jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av alt sammen da jeg lå på sykehuset.
Nå er tranene også her i bygda og flyr over gården rett som det er. For noen dager siden passerte de så tett over hodet på gjengen her (ikke meg, for jeg var inne) at de ble hoppende begeistrede. Jeg fikk ikke noen nøyaktig dato på de første tranene over hodene våre, men første morgenen jeg hørte dem fra soverommet var faktisk før jeg dro på sykehuset – nærmere bestemt den 11. april. Morgenen etter at jeg så dem nedi dalen her. Og da fikk jeg høre at de hadde dukket opp i Mostadmark den morgenen. Kanskje det var de samme jeg hørte fly over oss?
Imens jeg var på sykehuset har bjørkefinken kommet. Den dukket opp første gangen 16. april – og da ble den sett av naboen i hennes hage. Like etter så Robert den her i gården. Mye tidligere enn i fjor, da den dukket opp først 2. mai.
Bjørka skyter også forsiktig nå, ser du. Bildet er tatt i dag.
–
Det er enormt mange fugler i hagen vår nå. Bakken ser nærmest levende ut iblant. Når noe skjer høres det et tydelig vrrr helt inn på stua og gjennom alt som er av lyder fra tv og prat når hele flokken flyr opp. Vinterfuglene er her enda. Selv dompapen er her og glødende røde nå i vårsolen. Grønnsisik, grønnfink og allverdens meiser er tallrike. Et par gråsisk har jeg sett. Det er også en del gulspurv, selv om de ser ut til å ha trukket seg litt unna. I tillegg er det nå relativt store flokker med bjørkefink og bokfink her. Trosten synger og flyr i store flokker att og frem langs lia.
Oi – og der dukket det opp en sanger! Da så jeg ikke syner i går… og kan sette 21. april på «sanger». Men hvilken sanger, rakk jeg ikke å se. Den første sanger jeg så i fjor var ca 10. april.
Robert så linerla i et glimt på låvetaket i går (21. april), men hun har ikke kommet ordentlig. Og nå venter jeg i spenning både på å få se den og på rødstrupen (rødstrupe og linerle 14. april i fjor), jernspurven (5. april i fjor, 14. april året før) og svarthvit fluesnapperen (15. mai i fjor).
Blåmeisen har som tidligere år laget rede i svarthvit fluesnapperkassen, så å vente på den er nesten litt «blandede følelser». Men vi setter nå opp kasser i hopetall rundt omkring og håper svarthviten kanskje foretrekker et nytt hus. Vel, vi og vi.. Det er mannfolka som er kassemestere.
Det er ikke mye snø igjen på gården nå. Og Selbusjøen (den delen som ligger i vår utsikt) begynte å åpne seg ordentlig i går (21. april). Mye tidligere enn i fjor, som var 2. mai. I dag er det bare flak av som sikkert stort sett er bare slushen igjen rundt omkring. Men tettere i bukta. Så vi kan ikke regne sjøen som helt åpen enda.
–
Det er ikke så mye grønt enda. Bjørka kommer litt smått som sagt. Og noen busker har en anelse skudd. Men fremdeles ikke en eneste løk, dessverre. Jeg mistenker musa for å ha spist dem. Utpå jordene våre er bakken perforert av museganger enkelte steder.
–
Ekornet er forresten også her 
.
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
