Her en dag kom det et spørsmål på nett om hva som bør gjøres for å redusere foreskrivning av vanedannende medisiner.–
Jeg tror dette bare er en del av et stort bilde som kun kan løses gjennom store endringer i samfunnet.–Det er nok mange årsaker til at mye «lappes» med medisiner mye lenger enn hva som er hensiktsmessig.
…
Noe ligger blant annet i at vi er i ferd med å skape et samfunn hvor avstanden mellom lege og pasient blir større og større. I både tid og rom. Helsevesen sentraliseres og effektiviseres på en slik måte at pasienten må klare mer og mer selv:- Mange pasienter får beskjed om å ta opp kun ett ”problem” i en nøye tilmålt legetime som man har stått lenge i kø for å få. Det er da i kompliserte sykdomsbilder veldig opp til pasienten om denne vurderer rett symptom og problem å ta opp. Man havner oftere og oftere i situasjoner hvor man som pasient føler et sterkt press på å finne de rette ORDENE som kan åpne veien for behandling istedenfor at det er den faktiske helsetilstanden som skal være bestemmende.- Det er manglende tid for informasjonsutveksling, også der helsevesenet skal fortelle pasienten hva de kan forvente, hvordan de skal kunne mestre, alternative veier til bedring…- Sendes man videre er man en av de heldige hvis man har «riktig» sykdom (med etablert tilbud) eller om man blir kasteball, og- enda heldigere om man ser samme spesialist to ganger.- Fastlege og de forskjellige spesialistene kan dessuten være uenige eller lite samordnede i utskriving av medisiner. Det blir opp til pasienten å vurdere hvem han/hun skal forholde seg mest til.
- Får du en medisin får du gjerne også ansvaret for å «teste den ut» og si ifra om noe går galt.. og det tar ofte lang tid å få ny konsultasjon om man vil rette opp i noe. Det er heller ikke alltid man har fått nødvendig kunnskap til å vite OM noe er galt.
- Mye gjøres poliklinisk hvor man før var innlagt og fikk noen viktige dagers oppfølging med god informasjon om hva som skjer i kroppen. Oppfølging av om hvorvidt man ble dårligere, fikk betennelse i sår, bivirkninger av medisiner etc.
Nå virker det som om pasienten helst ikke skal være på sykehus – uansett hvor syk de er. Og de som blir sendt hjem prøver å takle ting selv, for de har ikke noe reelt sted å henvende seg. Jeg tror det er store mørketall mht hvor mange som får problemer etter tidlig hjemsending eller manglende kontakt/oppfølging i helsevesenet.
- Noen ganger er både legen og pasienten foruten så mange andre hjelpemidler enn medisiner fordi LEGEN ikke har noen støttespillere. Sykdommen er der – og det er også helsekøene. Fastlegen kan ha vansker med å få tak i spesialister som er interessert. Før folk har begynt å bli utredet skikkelig har det fort gått mange måneder med sterke smerter eller andre symptomer for pasienten. Det er en vanskelig situasjon for både lege og pasient.
–
Nå kan det argumenteres at helsevesenet ikke KAN/SKAL ordne «alle» problemer. Kanskje vi skal tåle mer? Helsekøer får vi leve med. Og vi er så mange at det MÅ være lite tid for hver og en…
Jeg er ikke enig i at det skal være slik (eller at det er samfunnsøkonomisk gunstig på noe som helst vis).
Men for argumentasjonens skyld kan vi si at helsevesenet TAR sin del av ansvaret. At de bare skal inn i korte stupdykk. Familie, venner og nettverk blir da de viktigste støttespillerne.
Men har vi skapt et samfunn hvor familie, venner og nettverk har anledning til å trå til?
Det er vel ganske langt ifra. Tid og penger er blitt en mangelvare. Vi har fått en struktur hvor «alle voksne» må jobbe for å få hjulene til å gå rundt. Arbeidsplasser sentraliseres og mange må pendle eller flytte. Hvis en blir syk må den andre jobbe dobbelt opp. Den som blir syk prøver å holde seg på bena mye lenger enn fornuftig. Og den som tilslutt blir liggende hjemme – risikerer å bli liggende uten god kontakt med helsevesenet OG uten sitt nettverk. Pårørende risikerer å miste sitt økonomiske grunnlag hvis de er hjemme og tar seg av sine. Til og med pårørende av barn risikerer å få avslag om hjelp til å kunne bidra, og tvinges slik ut i jobb eller mister jobben.
Har vi egentlig skapt et samfunn hvor det er realistisk at folk skal bli ivaretatt godt nok i kritiske perioder UTENFOR helsevesenet, samtidig som vi skaper avstand mellom pasient og helsevesen? Skusler vi vekk noen av våre viktigste verdier? Blant dem tid, omsorg, kunnskapsformidling, økonomisk sikkerhet, hjelpemidler, familien og nærmiljøet?
Hvis vi skal se på hvorfor Kari eller Ola blir avhengig av sovemedisiner eller smertestillende er det klart at de som sitter og holder pennen (eller reseptblokken) er en medvirkende årsak til eventuelt overforbruk.
Men jeg tror vi må gå MYE dypere enn det.
Vi må se på det store bildet. Ta en skikkelig verdidebatt og endre retningen vi nå har.
Noe er alt på gang når samhandlingsreformen nå iverksettes (kortversjon om hva samhandlingsreformen er). Hjelpen flyttes nærmere pasienten. Les mer på helse- og omsorgsdepartementets sider om reformen. Det er selvfølgelig folk som brenner for reformen og andre som har motargumenter og kritikk til den. Jeg tar ikke opp dette her.
Jeg føyde også dette til innspillet:
Jeg har alt hørt om gode følger av samhandlingsreformen for enkelte pasienter. Det var svært godt å høre hvordan noen forteller at de har fått en annen/ny oppfølging fra kommunen og det positive det gir
. Likevel trenger de MYE mer hjelp – også fra andre – for å klare seg. Mange har heller ikke sett noen endring og vil kanskje ikke gjøre det på en god stund.
Behovet for å minske avstand mellom pasient og helse- omsorgsvesen OG mellom pasient og pårørende/andre støttespillere er veldig stort.
Jeg mener derfor mine poeng i innspillet over er relevante og viktige i lang tid fremover.
Avstandene er store. Jeg tror medisinforbruk utover det som er gunstig for pasienten er et av mange symptomer på dette. Og spørsmålet er relevant: Hva kan gjøres videre for å snu denne trenden? Hva kan gjøres i nærmeste fremtid og hva kan gjøres på lengre sikt for å sette pasienten inn i en tryggere og mer helsefremmende ramme? Både offentlig og privat.
Mye handler da om nettopp tid, omsorg, kunnskapsformidling, økonomisk sikkerhet, hjelpemidler, familien og nærmiljøet.
–
Hva tenker dere?
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
