Feed on
Posts
Comments

I kveld har det riktignok kommet bittelitt med snø. Men det er ikke mye som tyder på at det snart er jul. Vi må rydde vekk blomster før vi pynter hagejuletre med lys i morgen.

Tenk at det meste av novemberen har vært bar med grønt gress og lange, myke skygger. Og blide dyr.

Og i går fikk jeg stol med oppreisingsfunksjon! Det monner å anke. Og det er så godt! Jeg har alt hatt god nytte av den.

Jeg var også ved NAV hjelpemiddelsentral sammen med ergoterapeuten og fikk tilpasset rullestol med hjelpemotor. Jeg gleder meg veldig til den kommer om noen uker. Så blir jeg mer mobil, siden denne kan tas med i personbilen.

Det var en merkelig opplevelse å stå på NAV og småsnakke om bruksområder og så plutselig føle seg så full av gråt – av ren glede over å få en rullestol som man kan bruke «der ute»  – at man må forte seg å begynne å snakke om noe annet.

Hjelpemidler betyr så mye!

 

Ser ut som om den elektriske rullestolen har fått hikke. Den vil rett og slett ikke gå… (det kan vel knapt kalles hikke engang egentlig). Jeg kjenner jeg er skikkelig urolig. Hver dag uten den stolen kommer til å være en ekstremt mye dårligere dag enn jeg allerede har.

Nå for tiden er jeg avhengig av rullestolen om jeg beveger meg stort mer rundt på gårdsplassen enn å krysse den att og frem. Med rullestolen under stumpen kan jeg bidra med en god del – med noen skritt innimellom og uten å overanstrenge. Uten stolen blir jeg dårlig og kroppen slutter raskt å fungere.

Jeg kommer ikke ut på beitet mm uten skyss med annet (støyende og tyngre) kjøretøy. Og da trenger jeg hjelp. Turer blir selvfølgelig en saga blott. Jeg kommer til å bli enda mer hus-husbundet, ikke bare gårdsbundet. Begynner jeg å overanstrenge, kommer jeg også til å slite med å komme meg ut for å handle og til lege (som er stort sett det jeg gjør utenom hjemmet).

Hm – jeg er vel egentlig ikke urolig, jeg har litt panikk.

Håper og håper på mirakuløs selvheling i garasjen i natt!! 

Men hvis ikke… Jeg har ikke akkurat noen god erfaring med at det skjer noe bra hvis hjelpemidler går skikkelig i stykker for tiden, selv om rullestolen har blitt vellykket og ganske raskt reparert for småting tidligere. Har et lite håp om at rullestoler faktisk blir prioritert og at de i hvertfall ikke blir tatt fra en slik som enkelte andre hjelpemidler.

For da kommer jeg til å gi opp, kjenner jeg.

Det er et eventyr å være i skogen for tiden. Man får ikke høstet en brøkdel av alt det gode der ute. Det er både sen og tidligsopp på en gang. Og det er markjordbær, blåbær, bringbær og tyttebær på samme tid.

Jepp, folkens. Bor dere i Trøndelag og er glad i tyttebær så kan dere godt gå og se etter dem alt. Jeg fant mengder som var modne i går. I mitt relativt rotete kalenderhode er det veldig tidlig, men der sto de da likevel.

Vi hadde da tatt en runde til fots etter sopp allerede, så jeg var for sliten og pjusk til å plukke noe. Men det er jo masse tid igjen på akkurat disse bæra.

I går dro vi altså på tur. Jeg med rullestolen. Lurer du på hvor godt jeg kommer meg frem med stolen? Du kan jo ta en titt på disse veiene her. Jeg kommer meg frem både bratt og vått, bare det ikke er dyp gjørme. I verste fall kan jeg gå av og lede rullestolen over ved å manøvrere den på gresskanter ved siden av verste gjørma. Jeg kommer også over ganske store stein ved at jeg passer på hvor jeg har hjulene. Så lenge jeg plasserer hjulene på toppen av steinene så de ikke støter oppi stolen, er det utrolig hvor stolen klatrer.

Og stolen er både helt nødvendig for at jeg skal komme meg frem til en slik plass i skogen OG en helt nødvendig base for meg. Uten rullestolen hadde disse turene vært umulig. Jeg ble likevel syk i går kveld, så det å gå litt i terrenget rundt stolen er mer enn nok for kroppen for tiden. Særlig når det kombineres med panikken jeg fikk da vi kom hjem til en rovdyr-angrepet hønsegård.

Men dere skjønner sikkert hvor fenomenalt glad jeg er i denne stolen. Jeg bruker den også daglig i mine gjøremål på gården. Og hadde jeg fått den med meg bak bilen hadde verden åpnet seg på en helt ny måte for meg. Men NAV har visst kastet mine henvendelser.

Vel fremme i soppskogen fant vi steinsopp, kantarell og traktkantarell. Det er MYE mer spiselig der ute, men vi holder oss til noen sorter. For de som er interesserte er det mengder med fåresopp i år. Og FINE! Det er også veldig mye matriske, men der er det en del mark. Likevel vil man nok kunne ta inn mye bra riske. Piggsopp har vi funnet bemerkelsesverdig lite av. Det er også en sopp vi pleier å ta inn, så det er jo dumt. Det er også masser av flotte kremler, men dem kan jeg ikke så vi hopper over dem.

Noen sopp er jo ikke spiselig. Noen er også svært giftige. Denne gjengen er såvidt jeg vet noe man kaller klubbesopp (usikker informasjon!). De skal være spiselige, men plukk og spis aldri sopp etter bilder på nett uten å sjekke ut med en soppekspert først!! Kan  du ikke dine sopper, så vær forsiktig!! Disse er ikke jeg heller ordentlig kjent med.

Men tøffe er de. Jeg fikk straks assosiasjoner til et gammeldags torvmøte da jeg så denne gjengen i går.

Etter at hovedklubbesoppen hadde klubbet på sin talerstol og talt om det han ville omtale….

.. ble det heftige diskusjoner blant klubbesoppebefolkningen etterpå.

Og så hadde jeg bestemt meg for å få masse flotte steinsoppbilder i går. Men straks Robert ser en – det er han som har øye for steinsoppen – blir jeg så ivrig etter å se om den er fin at vips så er den plukket, kuttet og delt *panneklask*. Men på slutten av turen hadde vi endelig fått så mye at jeg hadde roen til å knipse denne lille karen.

På veien hjem tok jeg et bilde av gården fra ny vinkel. Det er trist i ettertid å tenke på at omtrent da ble lille Hei drept og spist i hønsegården. Men slik er dessverre livet. På formiddagen i dag, «dagen derpå», har vi hatt hønene inne. Men det er klart det ikke går an å gjøre det slik. Så nå har de akkurat fått komme ut. De er visst ikke så ivrige på å gå ut enda, i motsetning til andre dager da man får inntrykk av at de står oppå hverandre innenfor den stengte døren. 

I utgangspunktet har de en trygg hønsegård med masse trær og busker så de kan gjemme seg. For sikkerhets skyld skal jeg gå ut og strekke noen bærnett her og der så de har enda mer ly fra farer fra oven. Helt tett kan jeg ikke få det. Da må de få mye mindre hønsegård. Og DET er jo også noe som vil komme til å gå ut over livskvaliteten deres. Vi får håpe de lærte seg til å holde øye med luftrommet i går. Jeg hørte nemlig rovfugl skrike i skogen i dag. Og rovfugl rundt oss har vi jo hatt hele tiden, så at DE forsvinner er nok ikke realistisk. Det vil vi jo da heller ikke, egentlig.

 –

Ahhh men nå holdt jeg på å glemme å fortelle om all lemmen’en. Man skulle da egentlig tro at rovfuglene hadde nok å holde på med om dagen, for det KRYR av lemen. Da vi gikk i skogen i går så vi dem løpe omkring. Spesielt i mellom lyng og bregner var det morsomt å se, for da så vi ikke selve dyret bare vegetasjonen som beveget seg da de styrtet av sted. Bikkjene prøvde å få tak i noen, men vi holder jo igjen. Så de måtte nøye seg med å se og lytte de også. Det var ikke måte på spisse ører i går.

Inne imellom granleggene så vi selve dyrene også. Puttputtputtputt – jeg klarer ikke å la vær å få en slik lyd oppe i hodet når jeg ser dem springe. De har så fiffig sprang. Som om de egentlig flyter bortover, men har alt for mye sprett til å holde seg helt på bakken… Man får en nesten frydefull forventning til at de plutselig skal bli som sprettballer og sprette opp i mellom trærne og rundt overalt til de spretter avgårde i sjumilssprang…. jeg mener sprett.

På gårdsplassen og i hagen plukker vi fremdeles døde lemen hele tiden. Jeg gjetter meg på at det som var i hønsegården vår i går var en ung rovfugl som bare prøvde seg på noe nytt. Siden det har vært gnagertopp i over ett år her nå (arrester meg dere som forsker på gnagere – men kom hit og se på mengdene gnagere før dere protesterer) så regner jeg med at det også har vært god klekkesuksess hos rovfuglene. Det er vel kanskje når det blir en skikkelig nedgang i bestanden vi virkelig må begynne å passe på hønene.

 

I år ble det bare en liten Selbumartna-tur. Jeg fikk en manuell rullestol på fredagen. En jeg skal kunne bruke på asfalterte områder og inneområder så jeg kan komme meg mer ut. Den er foreløpig uten hjelpemotor, men det skal komme senere. Så på lørdag dro vi avgårde for å prøve ut hvordan det gikk.

Den første følelsen er at det ikke var så veldig vellykket. Det tok ikke lang tid (ikke over parkeringsplassen engang) før jeg var sliten i armene. Og så måtte jeg trilles. Trangt var det og noen snublet faktisk over rullestolen uten å be om unnskyldning. Dessuten var det ikke lett å få med seg handelsbuene. Da måtte jeg sette fra meg stolen og gå inn, og da gikk jeg urolig og gløttet etter at ingen skulle stikke av med stolen.

Jeg var raskere mer sliten enn om jeg skulle gått. I hverfall hvis vi bare skulle gått en liten tur, slik det vanligvis er fordi det er det eneste jeg orker. MEN – så var stolen kjempegod å sitte i. Jeg fikk også en fiffig ro over meg når vi bare sto og så oss omkring på folkelivet. Det pleier jo å være det verste av alt – å bare stå og suge inntrykk. Men nå var ikke det energikrevende.

Det var faktisk … riktig kos :-) .
Så det var da litt vellykket lell når tankene bare klarer å kommer rundt det hele :-D .

For det er nemlig blant annet det jeg har savnet – følelsen av tilstedeværelse. Ute blant folk. 

Så selv om det i går var tungvint og rart, tror jeg at en slik rullestol med hjelpemotor kan åpne enkelte arenaer for meg igjen. Jeg må bare tenke ut hva slags utstyr jeg trenger for å gjøre det lettere for meg. Jeg må ha veske eller kurv til varer, ser jeg. Om det så bare er en brus. Og ha lommeboken meg. Ikke i hånden så jeg plutselig glemmer meg og legger den ubevoktet i stolen. Og så må jeg finne ut av hvordan man forholder seg til det å måtte gå fra stolen iblant. Parkering av bilen…. jeg kan jo ikke parkere langt unna på gressmark *notere notere*.

Jeg skal få tilpasset stolen litt hos ergoterapeuten. Og så ser jeg frem å finne de rette arenaene så snart hjelpemotoren kommer.

Men jeg tror nok dette hovedsaklig er en innestol og flatmark-med-asfalt-stol. Det er nok den elektriske som fungerer best så snart det er gresskledde områder, grus, brostein osv - selv om den er stor. Og den kan jeg parkere uten at noen stikker av med den. Så jeg trenger sårt en henger til å frakte den med.

I går kjente jeg hvordan jeg savner det å kunne være der ute. I de siste årene har jeg vent meg til å stupdykke. Jeg parkerer nærmest mulig - går rett inn – ordner det jeg må – og kommer meg tilbake til bilen igjen før det er for sent. Må jeg på toalett blir det ett ærend mindre. Handlingen er planlagt. Kafeen, det å stå å prate, sitte på en benk, ta en is.. bare det å titte på klær og gå til neste butikk fordi de første ikke har det jeg ville ha…. alt det er nesten ukjent for meg nå. Og jeg vil ha det tilbake.

Nå er ett skritt tatt :-) .

Det ble ikke så mye handling på Selbumartna’n i år. Alt det andre krevde for mye energi, tross alt. Men jeg fant en fin liten ting: en glassmugge full av barndom.

Nå håper jeg at jeg snart hører fra NAV om resten av det vi søkte om … tidlig i vår….

På vinteren kan man bli litt innestengt når man trenger rullestol på tur. Om man ikke har brøytede lite trafikkerte veier eller gode gangveier rundt seg (bilde: på tur langs vinterbrøyta utrafikkerte veier da Umah var valp og måtte haike innimellom). 

Men nå er det vår – snøen og den verste etterpåsøla forsvinner fra veier og stier – og naturen våkner over alt. Småturene rundt gården er alt i gang. Og nå rykker det i den ordentlige turlysten – uansett hvordan formen er. Nærturer eller (med rette hjelpemidler) lengre turer. Noen dager er det godt å dra litt borti veien her. Andre ganger er det fantastisk å få komme opp i ny utsikt.


Rett oppi veien


Opp i utsikten! Selbu foran mine… hjul :-)

Det er et nasjonalt mål å få flere ut i aktivt friluftsliv og ut i naturen. Friluftsliv og natur er viktig for helse, forebygging av sykdom, rekreasjon, mestring, livskvalitet og mye mer. Men noen ganger er det ikke så lett. Slik er det blant annet for rullestolbrukere. Og det er viktig å dele informasjon om hvor og hvordan man kan komme seg ut på tur uten at det er så problematisk at man mister all gleden fordi ting ikke lenger (eller kanskje aldri har vært) like lett som når man har to ben som kan ta en overalt.

Natur og friluftsliv er som sagt før noe av det viktigste for meg og min livskvalitet. Jeg kunne godt tenkt meg å skrive litt om turmuligheter for rullestolbrukere – og friluftsliv i det hele tatt når man har begrensninger på grunn av sykdom eller skade. Jeg håper på at jeg får kommet meg ut mer, får gode hjelpemidler etter hvert og faktisk kan komme i gang med nettopp det.

Her kommer en liten forsmak.

Hvor og hvordan?
Det er mange som har prøvd og tenkt og tilpasset mye og mangt allerede. Et raskt søk på internett ga flere spennende resultater på allerede kartlagte turer for oss som trenger rullestol. Dette er ikke et fullstendig søk, men noen eksempler:

- Først og fremst – selv om artikkelen er litt gammel – slike overskrifter gjør at man blir glad: Vil ha rullestolene ut i marka (Namdalsavisa). Og når man leser ser man at dette ikke er utdatert informasjon, men midt i blinken!

- Friluftsrådet Nordmøre og Romsdal var vanskelig å søke på, men ved å bruke google fant jeg denne oversikten hvor rullestolvennlige turer er merket med en stjerne (*).

- Den Norske Turistforening (DNT) har mange gode artikler om friluftsliv for funksjonshemmede og om tilgjengelige områder. Søk igjen på «Rullestol» eller begynn med artikkelen om Friluftsliv for funksjonshemmede.

- Planlegg du tur til Kvinnherad? De skriver: Her finn du litt praktisk informasjon om rullestolturar i området vårt og har et eget nettsted om dette. Her er det mye detaljert informasjon.

- På UT.no finner du også forslag til turmål som kan nås med rullestol. Skriv «rullestol» i søkeområdet «Hvor vil du på tur». Jeg får i dag 43 treff på dette søket. På enkelte turmål står det skrevet litt spesifikt om rullestoltilgjengelighet og fasiliteter når du kommer frem. Andre steder står det lite. Jeg tror nok at jeg ville ringt og sjekket opp ståa før jeg dro avgårde der det ikke er skrevet ordentlig om rullestolbruk.

- På tur- og løypekartet til Oslo kommune kan du krysse av for å få info om rullestolfasiliteter, men ikke akkurat rullestolruter slik jeg ser det i farten. Man må vel imidlertid regne med at hvis det er rullestoltilrettelagt toalett eller fiskevann et sted, kan man også komme seg dit med rullestol. Og man kan krysse av for å få merket opp forskjellig typer tursti el. vei.

- Hva med Smøla? Der har de også kartlagt ruter og har informasjon om tilgjengelighet med rullestol. 

Prøv deg på et søk du også. Finner du ikke noe for området der du bor? Spør i kommunen eller den lokale turistforeningen. Eller let etter annen info som kan brukes. Når det gjelder Selbu kommune, som er der jeg bor, har det for eksempel kommet en sykkelbrosjyre som nok kan være til hjelp for rullestolbrukere. Jeg ser at noen ruter egner seg like godt for meg som for sykkel. Mens andre ville jeg følt var litt for trafikkert.

Slike sykkelbrosjyrer finnes i flere kommuner, og kan være gode utgangspunkt (sjekk syklistenes landsforening). Jeg ville spurt kjentfolk, de som har skrevet brosjyren og kommunen om noen av turene egner seg også for rullestol. Spesielt i forhold til trafikk og til hindringer som smale broer, bratt terreng etc. Det er forskjell på fart, om man er gående eller kjørende i trafikken og mulighet for fremkommelighet på rullestol og sykkel.


Ops – her kommer jeg ikke over med stol selv om en kunne båret over en sykkel. Bra vi bare skulle ned for å drikke.

Noen »from the top of my mind» (og aldeles hulter til bulter) tanker om det praktiske
Det er en klar forskjell på hvordan man skal lese tilgjengelighets- informasjon avhengig av om man er helt knyttet til rullestolen eller slik som meg, har mulighet til å reise seg og være «fotgjenger» i korte økter. Jeg kommer meg f.eks. slik lettere over vanskelige felter, som bekker, siden jeg kan reise meg og gå ved siden av og styre den med joysticken et lite stykke (husk å lese kart for å se om det kan være små effektive omveier rundt hindringer). Å åpne grinder og andre slike småting vil også gå greit.

Noen turisthytter er tilpasset rullestolbrukere og andre ikke. Jeg ville ikke slite med trange fasiliteter på hyttene da jeg foreløpig bruker rullestol mest utendørs og nok kan gå fint inn og ut, selv om jeg er sliten etter turen. Andre vil være mer avhengig av ramper for å komme innomhus med stol, toalettfasiliteter og ellers god nok plass til å manøvrerer innendørs.

For meg vil det kanskje heller være en utfordring hvis det er mye folk på hyttene. Støy og stress er ikke så gunstig. Overraskelser kan også være ugunstige. For eksempel en gruppe som vil sitte sent og jodle litt. Noe som er veldig kos, men som for meg ikke kan tas etter en tur. Det er derfor like relevant å sjekke litt omkring hvor trafikkert hytter er eller bestemme seg for om man heller vil unngå hytter og ta dagsetapper eller sove i telt (er det områder hvor man kan overnatte i telt der?).

En annen utfordring for meg vil være at det er uforutsigbart når jeg blir så sliten at jeg ikke kan fortsette. Så å kunne avbryte nesten når som helst eller kunne slå leir nesten på øyeblikket, vil være viktig. Hvis jeg må avbryte og velger å overnatte, må det være lett å slå leir (noe man godt kan gjøre selv om man ikke er langt hjemmefra. Det er en opplevelse å sove ute, selv om man er sliten). Mat må kunne tas rett fra sekken og sengeleie lages på et vips. Romantisk bål osv krever energi. Kanskje får man til det en annen dag eller turpartneren gjør alt arbeidet.

Turer som går «i løkker» kan være smarte. Så man sjelden er langt fra hvile. Det er ofte det jeg praktiserer her hjemme. Jeg kan være lenge ute i naturen, men aldri lenger unna enn at jeg nesten ser hjem. Kjedelig tror du? Nånei, det avhenger av om man opplever der man er. 

En annen ting å tenke på er om man skal (evt kan) dra alene eller om man skal dra på tur med bare sin nærmeste eller grupper med mer eller mindre kjente folk? Slikt er også personlighetsavhengig. Og også avhengig av dem man velger å gå sammen med.

Jeg har opplevd å bli fragått uten at noen brydde seg om å avtale møtepunkt eller høre om hvor langt jeg skulle. Det var en tøff opplevelse. Og det hadde lite å gjøre med glede og mestring, det skal være sikkert (bilde: Hvor ble det av menneskene? Kjør fortere da, mamsen!).

Men jeg har også mange ganger opplevd gleden med å være på tur med grupper hvor folk naturlig har gått foran, kommet bak, snakket litt med meg og med andre, gått på igjen eller falt bak… Hvor dynamikk har vært uavhengig av om noen bruker bein og noen bruker hjul, men heller avhengig av samtalen, av utsikten og av allverdens interesser for hva som skjer på turen. Og i slike grupper gjør det sosiale turen dobbelt så fin. Bikkjene elsker forresten stolen :-) . Bare som et apropo.

Andre ting man bør tenke på er hvordan en opp-pakking vil påvirke stolen? At man har godt regnbeskyttelse både for seg og for det elektriske på stolen. Hva skal man ha med seg, selv om det er kortere tur? Det finnes gode tips på nett.

Att og frem – frem og tilbake
Når man drar på tur er det noen ganger greit å dra fra a til b. Andre ganger er det greit å dra frem og tilbake. Hvis man selv har kjørt til a og ikke skal att og frem, er det ikke minst viktig å vite hvordan man skal komme seg fra b til a når turen en over. Kan man bli hentet på andre siden av ruten? Får man med rullestolen eller må den stå igjen til man får hentet sin egen transport? Da må man isåfall vite at rullestolen kan stå trygt imens.

På alle turer er det forresten viktig å vite hvordan man skal komme seg til og fra turområdet. Det er jo ikke bare-bare å reise rundt med rullestol i vårt land, noe vi rett som det er ser i media. Så ha det klart på forhånd så ikke turen blir ødelagt av at man plutselig møter diskriminering underveis. Den kampen får vi ta på andre arenaer – og ikke imens vi er ute på tur :-) . Planlegg godt og ha god tiltro til at alt skal gå flott. Tur, natur og friluftsliv handler om mestring og glede :-) !! Vi KAN!!

Ladingsmuligheter er en svært viktig ting å sjekke ut hvis man har elektrisk stol. Og at batteriet er i orden når man starter. Jeg tror jeg ville hørt med hjelpemiddelsentralen før langturer om de har noen tips. Mørkekjøring tærer nok f.eks. mer på batteriet og kan tulle med beregningene dine. Det samme med bakker. Det er veldig viktig at man ikke tømmer batteriet midt på turen og slik i realitet setter seg selv i «havsnød». Å ha mulighet til å få hjelp underveis og å legge opp til at man er innom forskjellige stasjoner underveis (f.eks. stopper ved hytte og spiser mens man lader stolen før man kjører litt lenger og legger seg i telt) kan være en praktisk løsning.

Hvordan begynne
Kort sagt bør man finne litt ut av hvor utfordringene er og hvor kan man fungere godt akkurat i forhold til sin helsetilstand og sitt utstyr. Vi som bruker rullestol er like forskjellige fra hverandre som alle andre (bilde: Er man praktisk anlagt, så er man praktisk anlagt…. Bruk av stolen til å dra inn trær til ved).

Mitt råd er å begynne med mindre turer for å få erfaring og som sagt, hvis man har mulighet, få noen råd fra folk som kjenner dine utfordringer og ditt utstyr.

Planlegg godt. Og så er det bare å la det balle på seg :-) . Og GOD TUR!!! Enten det er nærtur eller til en topp langt fra deg!

Kjenner du til nettinformasjon eller har informasjon om gode turmål for rullestolbrukere? Skriv dem gjerne ned et sted hvor de kan være til nytte for andre. Hva med å bruke f.eks. UT.no? Eller legg det på et eget område med gode søkeord, så kanskje folk finner det når de søker. Legg gjerne lenke her hvis du vil :-).

I går tok jeg rullestolen opp i skogen for å plukke bær. Vi gikk en tur med Carmen og hundene her en dag, og da passerte vi en hel masse flott bringebær. Så sesongen er fremdeles på høyden!

Hjelpemiddel
Jeg hadde med med det vanlige – bøtte og bærplukker i tilfelle jeg fant blåbær. De hang så fint og vaiet i vinden bakpå rullestolen. Da jeg summet meg oppover veien satt jeg og tenkte på hvor lett det er å ta noen hjelpemiddler for gitt når de virker. Her om dagen gikk jeg altså en tur. Nå tok jeg rullestolen, fordi jeg når jeg kom frem skulle stå lenge å plukke. Og når jeg kom hjem skulle jeg fortsatt gjøre de vanlige daglige småting – og i tillegg rense bær og koke syltetøy. Målet er jo hele tiden å bruke den energien jeg trygt kan bruke, ikke bruke for mye og å føle meg tilfreds og i så god helse som mulig hver dag.

Denne fine balansen er det godt å endelig ha lært litt om. En dårlig dag skal være så positiv som mulig, og ikke bli verre. En god dag skal være en god dag, og ikke gi en dårlig dag etterpå :-) . Da er det et poeng å bruke rullestolen allerede i begynnelsen av den aktivitetsøkten man tror kan bli litt lang for energinivået den dagen. Og det er da man må tenke behov og ikke bare føle behov. For når jeg planlegger slik, setter jeg meg jo i stolen når jeg er på dagens høyde i energinivå. Dette må hodet mitt hjelpe til med, for kroppen er jo i humør til å gå. Men dagen hadde ikke blitt den samme om jeg hadde skippet rullestolen. Garantert! Det har jeg jo prøvd før – i årevis. Med det resultatet at jeg endte opp med å ikke komme meg ut i skogen i det hele tatt.

Og på slutten av dagen plukket jeg bær fra busker som var tilgjengelige fra sittende stilling. Da var jeg altså sliten. Å gå hjem ville vippet meg langt over grensen. Men det slapp jeg jo. Kvelden og andre gjøremål gikk fint, så jeg var ikke for sliten. Slik fungerer et hjelpemiddel når det er optimalt.

Det er lett å glemme at det er på grunn av hjelpemidlet at man fungerer som om man ikke trengte hjelpemidlet :-)

Bær(re) lekkert
Men tilbake til bringebærene. Det var en herlig dag, som rommet store flotte bær!

Noen hang så høyt at jeg måtte strekke meg for å hente dem ned fra inni grantrærne. Det duftet nydelig av bær og skog.

Det ble to kilo bær på meg, fra bare to kratt. Og omtrent ingenting å rense bort. Midt inne i skogen snublet jeg over en ripsbærbusk i blant andre buskevekster. Så da plukket jeg ripsbær også – og blandet det opp i.

Vel hjemme kokte jeg opp bærene, hadde i en pose Jam og lot det koke i noen minutter mens jeg rørte hele tiden. Jeg tok bærene av varmen og blandet i sukker (mellom 1/2 og 1 kg sukker). Oppskrift og fremgangsmåten sto på Jam posen. Jeg har ikke egentlig laget så mye syltetøy i mitt liv, men har akkurat fått et lite oppfriskningskurs av Roberst vennlige mamma :-) . Og det er virkelig enkelt!

Så frøys jeg ned syltetøyet i små porsjoner. Jeg liker å fryse det meste, siden jeg fremdeles føler at tilværelsen er så ustabil at jeg ikke vet når jeg får nydt ting jeg tilbereder. Jeg kunne ha brukt frysejam, men brukte den vanlige.

Ikke de store mengder, men det blir nok herlig å finne til vinteren. Jeg drømmer om å ta opp en boks, varme opp syltetøyet og helle det over en skål hjemmelaget is til vinteren. Mmmmmm!

Jeg fikk litt blod på tann. Kanskje blir det noen flere turer. Litt om gangen gir jo en del til slutt. Hvordan går det med din bærhøst?

Elektrisk rullestol er så lett å manøvrere at selv en katt kan klare det. Nå skal Helene vise deg…

Det hele handler om den spaken der. Ser du’n?

Hvis du gnir den på den ene siden, går stolen bakover.

Og hvis du gnir den på andre siden går stolen fremover :-) .

Resultatet er at hver gang Helene finner matmor i rullestolen, kjører vi att og fram og att og fram en stund :-) :-) .

Det er godt å være katt og ute om natten. Mio er atskillig bedre i form. Gammel katt, bustat i pelsen og litt sjanglen. Men han har det godt i kroppen sin.

I kveld var han ute og lyttet etter reven. Matmamsen var også ute med stolen sin og lyttet etter reven da hun fanget den litt mer småbygde, gule kameraten i lysene sine. Og han haiket likegodt hjem, han :-) . Ikke noe mer å høre eller se likevel, når menneskedyrene kommer og forstyrrer.



Å trene hestene er noe av det vanskeligste jeg gjør siden jeg ikke er god på denne gåingen. Og heller ikke er god på lange arbeidsøkter. Og har du en hest i en treningssituasjon er det ikke lett å sette seg ende ned for å ta pause.

Her om dagen tok Carmen og jeg oss imidlertid en langtur med rullestol. Åååå, det er trivelig. Hun er så flink! Hun travet så fint ved siden av. Og jeg tenkte: «Nei, nå får jeg få denne vognen bak henne…!» Men jeg gruer slik til tømmekjøring! Jeg vet jo ikke helt hvordan jeg skal få gjort det. Det virker så vanskelig, det der.

Men noen ganger legger alt seg til rette for læring. Like etter at Carmen var vel ute på beitet igjen, kom Vilje tuslende til stallen og jeg åpnet bare døra inn til høyrommet. Og så tuslet hun bort til seletøyet og snuste på det.

Så jeg tok det bare på.

Og så åpnet vi døra til gårdsplassen.

Så gikk vi bare dit.

Hun snuste litt på alt dette som slang rundt kroppen hennes.

Og når hun ville gå videre..

så gikk jeg bare bak :-)

Jordene var jo slått (jippy!) så vi hadde mye å gå på. Hun svinget og hun stoppet og hun rygget littegrann. Hun lyttet godt til tømmene. Og jeg fikk også «skjønt» litt av det der. Vi lærte av hverandre, kan man si.

Etter omtrent så lang tid som man kunne regne med på en ung hest, syntes hun ikke det var morsomt lenger. Så før vi rotet oss inn i masse tau- og manøvreringsproblemer, tok jeg av tømmene og lagde vanlig leietau. Så tuslet vi hjemover igjen.

Midt oppå jordet fikk ei lita jente masse energi og slo seg spinnvill. På bare morro. Hun hoppet og bukket og steilet og sprang – som en liten villhest. Og til slutt slapp hun seg ned og rullet og rullet. Bestemt på å bli kvitt den der selen over ryggen.

Siden jeg hadde så langt tau på henne, lot jeg henne få løpe litt av seg. Det var kjempegøy :-) .

Like før beitet, tok vi en ny bittelitt tømme-økt. Og nå som hun hadde sprellet fra seg så var det helt ok å trene litt igjen.

Det var kanskje et lite skritt for menneskeheten – men et stort skritt i retning av at Carmen og jeg kommer oss ut med vogn en dag! For nå har datra hennes vist meg at det er jo ikke noe vanskelig det der!

Man gjør bare sånn.

Og så gjør man sånn.

Og ti minutter er en god arbeidsøkt. Sånn er det bare! Så vips – er jeg kanskje på hjul bak Carmen istedenfor ved siden av.

Åh, forresten! Sjekk hvor lys vår lille Vilje begynner å bli :-) .

Vilje er snart ett og ethalvt år. Hun er nysgjerrig på alt, ganske uredd – og hun har sett mamsens elektriske rullestol mye. Men hun har aldri måttet holde seg nær den og forholde seg til at den har en fart og en retning. At den har noe med henne å gjøre.

I går var moren hennes på rullestoltur med matmamsen.
I dag var det Vilje’s tur til å lære å bli leiet fra rullestolen.
Himmelen var full av trekkfugl. Dagen var solfylt.

Alt lå perfekt an til en treningsøkt.

Matmamsen var spent og matpapsen fulgte like spent med gjennom kameraet.
Pippo og Carmen var med som moralske støttespillere.

Først lot jeg rullestolen stå stille og avslått mens jeg leide Vilje rundt den. Vilje er et esel (tror hun). Så noen ganger må matmamsen legge på press. Det vil si at jeg står stille med stramt tau til Vilje gir etter for min vilje. Jeg prøver ikke å tvinge henne direkte på rullestolen. Hun kan vike til høyre og gå på hva hun føler er trygg avstand. Men hun må bevege seg når jeg ber henne.

Vi er tålmodige, Vilje og jeg, og kan stå lenge.

Så begynte jeg å plassere rullestolen mellom meg og Vilje. Såsnart Vilje viste at hun turde å snuse på stolen og stå stille, begynte jeg å kjøre den forsiktig att og fram mellom oss ved hjelp av joysticken. Jeg passet godt på å ikke kjøre den så mye at hun følte hun måtte rygge. Straks hun lente seg forsiktig bakover stoppet jeg og beveget stolen i motsatt retning eller lot den stå stille til hun lente seg forover og var helt rolig igjen.

Det tok ikke mer enn ti minutters tid av dette før jeg kunne sette meg i stolen og kjøre att og frem med meg sittende oppi. Vilje sto rolig og så på. Da hun var helt avslappet prøvde jeg forsiktig å kjøre så langt at det ble drag i leietauet. Og vips – så fulgte hun etter!

Til å begynne med beveget vi oss bare rundt oss selv. Men så tok vi en lengre runde på beitet. Vilje var nå så interessert at hun tuslet etter. Noen ganger lot hun som om hun var esel igjen. Men jeg stoppet bare tålmodig og sto på samme måten med press som jeg gjorde uten rullestol. Og så kom hun.

Humre – og så kjørte jeg ut i søla og satte fast rullestolen…. Jeg tenkte at nå blir det verre. Sluring av dekk – og søle som sprutet. Men Vilje tok det helt med ro. Jeg måtte ut av stolen og rygge den mot henne, men det tok hun på strak mule. Hun flyttet seg bare så mye som det var praktisk – og så jumpet vi i «salen» igjen og kjørte videre.

Er dere ikke imponert over henne?

Men det er mye å passe på for matmams for at dette skal være trygt. Et eksempel dukket opp ganske raskt. Vilje ble så avslappet at hun tuslet bak med hodet ned – og så fikk vi leietauet inn i hjulet. På en hjul-tørning var tauet stramt og dro hodet hennes mot hjulet. Og rullestolen er overraskende sterk. Men siden jeg fulgte med, fikk jeg stoppet straks. Jeg passet på å ikke «varsle» henne om at hun satt fast, reiste meg rolig, gikk bak til henne og utløste nødlåsen under haken hennes. Så løsnet jeg leietauet, festet henne igjen og så kjørte vi videre :-D

*danse rundt omkring*

Jeg er så hoppende glad! Med slik fremgang er det ikke lenge før Vilje også kan bli med på tur utenfor beitet. Jeg vil først se hva hun gjør hvis hun blir redd/provosert. Om hun da gir meg tid til å reagere, eller om hun prøver å springe forbi evt bukker/sparker. Jeg er jo så heldig at jeg kan bevege meg opp og ned av rullestolen, så vi har en stor fordel der når vi påtreffer utfordringer. Det er viktig at verken hest, matmams eller rullestol blir skadet.

På meg ser det imidlertid ut til at jeg får en slags autoritet i stolen som var ganske overraskende. Og spennende. Noe å tenke på for en matmams. Hva gjør at det er slik og så?

PS til slutt. Jeg vet at vi ser ganske så trinne og fine ut. Vilje har begynt å få vinterpels, så hun ser noen kilo tyngre ut enn hun er. Men utover det kjenner jeg godt til faremomentene med en fet (hrm) hest. Det er derfor det er så viktig at jeg klarer å mestre dette. Så får hvertfall hestene trenet :-) .