Kattene mine lager engler i sneen

Igår ble vi vare en liten rød kar som tuslet rundt på veien. Kira var ute og fulgte nøye med på at han ikke kom hit og gjorde fanteri. Da han et øyeblikk så ut til å komme ned mot jordene våre, tok hun spranget gjennom hagen og smalt inn i gjerdet. Men det var bare for å markere seg. Etterpå trakk hun seg opp mot gården igjen, satte seg ned og så strengt på ham: «Du skjønte den, ikke sant? Nær nok nå!»

Og det skjønte han visst. Istedet for å komme helt hit, holdt han på lenge bortpå veien (se det tøffe lysfenomenet som kom på bildet omtrent der reven holdt på). Vi kunne nesten innbilde oss at han nynnen dudum dudum dudumdurudum mens han lyttet på hva som foregikk under snøen, og gløttet bortpå Kira iblant. Opp og ned veien et par ganger og noen  besøk i grøftekantene. En gang tok han et kraftig hopp og så opptatt ut en stund. Kanskje ble det en musesteik på ham.

En ting som slo meg der vi fulgte ham med blikket var: mon tro hvor ofte man er ute i skogen og blir betraktet – uten at vi merker det engang? For når han sto helt stille og oppmerksom bak buskene, var det ikke mye som syntes!

Det gjør at man skjønner hvorfor trykking, smyging og ro nok til å vurdere situasjonen er viktig for de ville dyrene.Det er nemlig ofte først når de springer eller går og holder på med sitt uten å følge med på at de blir observert at vi blir oppmerksom på at de er der. Da glimter det rødt eller gyllent mellom trærne, og vi får gleden av en liten villmarksopplevelse. Sånne opplevelsesgaver som bare kommer dettende ned i fanget på oss på en vanlig søndag.

Tags: Rev