Feed on
Posts
Comments

Etter å ha sporet en stund (se En god dag i skogen, del 1) strakte jeg på ryggen og sto og hvilte blikket utover skogen. Da fikk jeg øye på noe som fikk meg til å le høyt og hjertelig. Langt der borte over trærne, stakk det opp noen stolper – og tydelige tegn på den evigvarende kampen mellom natur og menneske. Jeg har jo tidligere skrevet om svartspetten flere ganger. Og «when it rains»…. osv. Her var den igjen.

Og ikke noe småtteri av tilstedeværelse heller. Både av spett og menneske. Her var det en rekke hull som var igjenmurt, en kunstig spett som liksom skulle okkupere territoriet OG for sikkerhets skyld – en kasse for i tilfelle den elend… den der fuglen absolutt skulle bosette seg der likevel.

Kostelig!!

Og selvfølgelig har det vært nettopp det den ville. Bosette seg på stolpen, mener jeg. Så det var en rekke nye hull på stolpene. Det ene hullet så bebodd ut, uten at jeg fikk det bekreftet. Men se – her henger det massevis av fjør. Av en eller annen grunn fikk jeg en følelse av ugle, uten å ha noe ordentlig å henge den følelsen i. Jeg kikket som snarest under reirhullet etter rester av… noe. Men fant bare gamle fliser etter flaggspettens utgraving, og litt skit. Jeg får snike meg dit igjen ganske snart.

Planlegging av høsting og bare nytelse av skogen
Så begynte veien hjem. Jeg koset meg med slikt som hører våren til. Det er faktisk fremdeles frost i bakken her og der. Hvitveisen står vakkert i skogen nå, uten så mye annen konkurranse. Det er fullt av fugl som har gjemt redene sine litt for godt for meg. Og nakne, gamle trær var dekorative i området – dette må være en Selbu-twist (bilde nr 3, under)?

Og så fikk jeg et hint om hva jeg skal høste til .. øøh høsten. Se hvor tett det står med einerbær!

Noen flere fuglevenner
De siste små opplevelsene kom da jeg begynte å nærme meg gården, og altså begynte å bli litt for sliten så bena ville streike litt (se del 1). Da dukket først en svarthvit fluesnapper dame opp. Litt lenger borte i veien kom det en munk! Jeg ble kjempebegeistret :-) . Begge disse damene har nok kanskje rede i nærheten.

Jeg smøg også på noen virkelig små tasser som fløy rundt mellom trærne. De så ut til å foretrekke furu, men jeg ble ikke helt klok på hvilke fugler det var. Nå var jeg imidlertid nære nok gården til at jeg kan ta meg en tur med rullestolen og sette opp stativet mitt senere (det blir nok en stund før neste lange gåtur).

Kvelden ble litt febervarm og litt skjelven. Men OI for en fin tur jeg hadde. På slutten kom svalene og stupte ned mellom trærne, som om de sa: «Hei!! Der var du! Vi fant deg ikke på gården i dag» :-) . Det føltes som om jeg ble hentet hjem. Det er en enorm verdi og livskvalitet i det å ha tilgang på natur i nærmiljøet.

Jeg håper du koset deg litt sammen med meg denne gangen også.

(klikk på bildene for å få dem større)

Heldige, heldige oss! I dag har vi hatt det privilegium å observere en svartspett ved reirhullet sitt, noen kilometer herfra. Og inni stammen summet det av unger.

Svartspetten er en såkalt nøkkelart blant skogens fugler. Det vil si at dens tilstedeværelse er viktig og gjerne også avgjørende for mange andres tilstedeværelse. Det har blitt registrert at opp til 10 forskjellige fuglearter og 3 pattedyrarter har benyttet gamle svartspetthull til overnatting og yngling.

Reirhullet er høyere enn det er bredt, hakkes gjerne, som her, ut i furu eller osp, gran og noen ganger kraftledningsstolper. Hullet er omtrent ca. 12 x 10 cm stort, og kammeret 37-60 cm dypt, og befinner seg 5-10 meter over bakken. Det kan være mellom 3 og 6 unger der inne. Omtrent fire uker etter at de ble klekket (12-13 døgns rugetid), vil de komme ut av reiret. Ungene fores over en måned etter at de har forlatt reirhullet – gjerne av hannen.

Dette reirhullet var kanskje ikke av de dypeste, i og med at vi så halen bevege seg der inne når voksenfuglen var på plass. Men på den annen side – dette er en stor fugl. Satt den litt over fuglungene, og med stumpen i været, kan nok hullet fort ha vært dypt likevel.

Svartspetten er en ganske stor hakkespett. Den er nesten en halv meter lang (48cm). Begge kjønn er svarte med rødt på hodet. Hannen har hele issen rød, mens hunnen har bare en rød flekk. Det vi har sett på i dag er altså en hann. Men vi hørte to fugler i området, så hunnen var nok i nærheten.

Det finnes mellom 2000 og 4000 svartspettpar i Norge. Et par okkuperer gjerne et territorium på ca 5 km².

Dette var en av disse dagene da kameraet ikke var godt nok. Så jeg blir nødt til å begynne å spare til et skikkelig godt ett! Helst ett med magiske egenskaper. For når man har slike flotte naturopplevelser, får man nesten lyst til å krype inn i dem.

Foreløpig må jeg jo være veldig fornøyd med det jeg fikk til med Olympusen min. Klikk på bildene for å få dem større.

Jeg fikk noen dårlige videopptak (Olympusen det også) med gode lydopptak. Hvis noen vet hvordan jeg kan få lydopptaket ut av videoen – så rop!!

Svartspetten kalles forresten også hølkråke, regnpip, treknarr, vækurr, svartjårtru og gjertrudsfugl (kilde). Les noen fakta om svartspetten her og her (kilder).