Feed on
Posts
Comments

I kommentarfeltet til forrige innlegg pratet vi litt om det å håpe på å møte profesjonelle, vennlige og høflige folk i systemet. Nå er det mange av dem, men dessverre finnes det også folk av den andre sorten. Og jeg er enig i at det er helt galt at man skal håpe på å bli behandlet ordentlig. Det burde være en selvfølge å få vennlig, høflig og profesjonell støtte av det systemet som skal støtte en.

Nå har jeg i dag fått snakket med en ergoterapeut som både var profesjonell, vennlig og høflig. Hun sender folk og vi håper det skal ordne seg raskt og godt. Så snart jeg kjenner jeg tenker «vi» om ergoterapeuten og meg, kjennes det godt og riktig ut i magen. Så er det allerede lagt et lite, flott grunnlag for at en fremmed skal bli til hjelp og støtte :-) . Men det er en vei igjen til at jeg har en stol som fungerer. Og det er fremdeles en mulighet for at det ikke blir noe mer stol… Den dørstokkmila ligger i såfall et stykke lenger oppe i systemet og er politisk styrt.

Som dere skjønner er nå i hvertfall denne delen av »dette underlige livets utfordringer» i gang med å bli behandlet selv om jeg ikke vet om det blir løst enda. Jeg frykter at det vil ta tid. Men det er folk som vil jobbe for at det skal gå i orden og ikke ta alt for lang tid. Det er det som er støtte. Og det jeg skriver i resten av dette innlegget er IKKE en kritikk til de jeg er i kontakt med om akkurat denne saken foreløpig (vi får se lenger oppe i systemet).

Jeg har imidlertid gått noen runder før. Og ikke bare om hjelpemidler, men også om andre viktige ting. Og i forbindelse med hvor hjelpeløs man er i forhold til den delen av systemet som ikke fungerer som støtte, så vil jeg i dag gjerne gjenta et innlegg jeg skrev i en annen periode der jeg trengte en del hjelp. I stedet for å bare legge ut lenken, legger jeg ut hele teksten (i kursiv).

Når jeg blir veldig syk
når mennesker jeg ikke kjenner
trenger å hjelpe meg en stund

Så håper jeg noen kommer
Og jeg håper de er snille med meg da

-

Når det jeg sier er bare tull
når jeg ikke husker hva jeg skal be om
når jeg må på do
og må gjøres ren

Jeg håper de er snille med meg da

-

Når jeg er redd
og trenger noen til å sitte litt
og si at alt er ok

Jeg håper de er snille med meg da

Når jeg ler
Når jeg ikke vil bli minnet på det vonde stadig vekk
Når jeg vil stelles uten å merke det
nesten

Jeg håper de er snille med meg da

-

Jeg håper de bryr seg om hva jeg liker
Jeg håper de lytter når øynene mine snakker
Jeg håper sengetøyet er rent
og at det alltid er friskt vann

Jeg håper at de alltid husker at jeg er der

Når smertene er så store at blikket mitt blir sint
Når frustrasjonene er så ville at jeg ikke kan se klart
Når jeg ikke egentlig lenger er så lett
men ganske vrang

Jeg håper de er snille med meg da

-

For selv om jeg ligger helt helt stille
ikke sier noen ting
ikke rører på en arm
ikke møter noens blikk

Så er jeg her

-

Jeg håper noen kommer
Og at de er snille med meg da

Under denne teksten skrev jeg opprinnelig: 
Ikke alle MEsyke opplever at noen kommer
eller at noen er snille med dem da.

Slik er det dessverre fremdeles. Om det er litt lys i tunnelen er det dessverre i stor grad ikke i regi av norsk helsevesen. Eller hjelpen finner bare frem til noen ytterst få. I hjerteskjærende liten grad til de som ligger helt stille, ikke rører på en arm, ikke møter noens blikk….

Og det gjelder dessverre ikke heller bare MEsyke. Det gjelder store mengder mennesker med forskjellige sykdommer, med forskjellige funksjonshemninger, i forskjellige svært vanskelige sosiale situasjoner og folk som rett og slett har blitt eldre. 

At det i følge politikere og samfunnstopper skal bli vanskeligere å være syk, vanskeligstilt og/eller gammel i Norge er nærmest en surrealistisk visjon. Resultatet vil bli ondt. Og nei – det er ikke en skrivefeil. Hvordan skal man ellers karakterisere at økonomi og makt brukes mot samfunnets svakeste grupper?

Det er ikke rart det er vanskelig å arbeide i helsevesenet og i NAV når deres handlingsrom blir stadig innskrenket og de i større og større grad blir pålagt å være vaktbikkjer ovenfor, ja mot oss som trenger dem.

Vi håper de fremmede vi er avhengig av for hjelp er snille med oss. Våre kjære folkevalgte går inn og sier «men først skal de bli mye, mye vanskeligere for deg!».

Jeg tror at helsevesen og NAV i stor grad vet hvor vanskelig det allerede er for de som trenger hjelp. Men de druknes i krav og restriksjoner. Jeg mener det er på tide med en revolusjon. Og jeg mener det ikke bare er oss som er svake som bør stå for den. De som står nærmest oss i linja – våre vaktbikkjer – er like ansvarlige som oss til å stå frem på barikadene.

Det er på tide at vaktbikkja biter hånden som forer dem istedenfor å bjeffe på oss som trenger dem. Og egentlig skulle det ikke forundre meg om de egentlig er ganske klare til det.

Hva da – kjære folkevalgte?
Dere får bare håpe at vi er snille mot dere da.

Tjenestemannen var en av de høye herrer, han. Så la oss kalle ham en herremann. Han hadde mye å si om hvordan alt skulle gjøres og ikke gjøres i riket hans. En eller annen gang på veien hadde folket sagt at de stolte på ham. Og nå kunne han (nesten) gjøre som han ville i mange, mange år.

Han mente selv han var en rettferdig mann, som gjorde så godt han kunne med styre og stell. Han reiste rundt og snakket med alle de andre høye herrer og var det noe han mente var urettferdig og galt så visste han å si ifra. Særlig var han god til å sammenligne seg med broren sin – som hadde andre meninger enn ham, like stor rett til riket som ham og som noen ganger neeesten ble herremann han også. Hvis herremannen gjorde noe de andre ikke likte, så han alvorlig på alle og enhver og sa at de andre – de ville ha gjort ting mye, mye verre hvis DE fikk bestemme.

Slik slapp han unna med mye rart, denne herremann. Ting han sa han skulle gjøre som ikke ble gjort, og ting han lovte å aldri gjøre som han gjorde. For så mange var redd for de andre herrer og en og annen frue.

En ting var han opptatt av denne herremann. Han mente at alle skulle behandles likt, enten det var Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo. Dette snakket han mye med Kong Salomo om. Jørgen Hattemaker skrev iblant til herremannen og sa at han syntes også dette var viktig – og pekte på noen områder her og der hvor det ikke egentlig var helt slikt. Og herremannen nikket klokt.

Det hjalp vel egentlig ikke stort.

Heksejakt på syke mennesker – det var herremannen aldeles imot. Hver gang han snakket med Kong Salomo og hans likeverdige… nei unnskyld, alle er jo egentlig like… Hver bidige gang han snakket med Kong Salomo og andre .. eh konger og herremenn passet han på å føye til helt på slutten: Det skal ikke være slik i mitt rike at det er en skam å være syk (hvis de virkelig, virkelig er syke da). Jørgen Hattemaker er like viktig som deg og meg, og vi skal passe på at han ikke mister noen rettigheter.

En dag han skulle ut på noe viktig oppdrag kom en av tjenerne springende: «-Herre, herre – de har fanget Jørgen Hattemaker borti samfunnet. De mener han har for stor restarbeidsevne og alt for mye penger og nå vil de teste ham for svindel og annet heksesvineri. De vil kaste ham på vannet – og flyter han blir han brent på bålet. Synker han – ja så drukner han. Du må stoppe dem!»

Men Jens hadde det så inderlig travelt akkurat da. Han sa: «Dette er jeg helt i mot, men jeg har så mye annet….» Han vugget litt dystert med hodet…  – «Du må si til dem at det er ingen skam å være syk, og at vi ikke skal ha et land der folk mister rettighetene sine hvis de blir syke! Men samtidig er det viktig at alle bidrar med det de kan.»

Tjeneren sa – «Jammen, det stopper ikke heksejakten. Jørgen Hattemaker drukner NÅ, han!»

- «Ååå, det er vel ikke så ille», sa den gode herremann. «-Vi får se hva vi får til i neste budsjettperiode.» Og så sprang herremannen for å rekke møtet sitt. Og det gjorde han. Det var jo fint. De hadde masse viktig å snakke om, Kong Salomo og alle de andre konger og herremenn.

Og Jørgen Hattemaker borti samfunnet, han druknet han. For du skjønner, han var ingen trygdemisbruker (de flyter jo som kjent). Ikke hadde han snytt samfunnet, ikke hadde han snyltet og ikke hadde han krefter til å svømme.

Skulle du sett slikt… Han var visst syk, som han sa. Som hans pårørende sa og som legen hans sa. Samfunnet sto fasinert og så på at han druknet. – «Næmmen jøss», sa de. – «Så feil kan man ta.

- «Ja de er vel ikke trygdemisbrukere alle de som ser ut som en. Han druknet nå hvertfall stille og fredelig, var ikke mye til bry. Det var jo fint. Det blir så mye søl med de som prøver å holde seg flytende.» Så trakk de på skuldrene, snudde seg og gikk. Uti mengden et sted var det en som ropte – «Jeg veit om ei anna ei – og hu hadde ikke fått til det hun kan om hun virkelig var så syk som hun sa». Og så sprang de av sted. For trygdemisbrukere finnes, og trygdemisbrukere må man ta – det sa jo en viss herremann.

Ja hva sa egentlig herremannen for noe mer? Da han kom hjem på kvelden ble han opprørt over det han hørte. «-Jammen, jeg har jo sagt det ikke er en skam å være syk», sa han. – «Ja, neste gang jeg skal snakke med de andre herrer, skal jeg virkelig fortelle dem at jeg ikke liker heksejakt.»

- «Kjente du ham, denne Jørgen Hattemaker?» spurte tjeneren, han holdt blikket i gulvet mens han ventet på svar.

- «Nei – men jeg skjønner han ikke hadde det lett», sa herremannen.

- «Nei, det kan du nok si.» sa tjeneren, fremdeles med blikket nedslått. Det var ikke godt å vite hva han følte, denne tjeneren. «Han druknet jo. Det kan ikke ha vært lett…»

Og  herremannen sukket. Det var mye som lå på hans skuldre. I morgen måtte han tidlig opp for å gå i nye møter. «Vi får se hva vi får gjort i neste budsjettperiode», sa han. «- Dette er ikke min skyld. Det startet da noen andre tjente folket før meg en gang. Og så er det så mange som putter kjepper i hjulene for meg. Nå må vi ha tålmodighet og vente på at alle tiltak vi har satt igang kommer i gang og på skinner. Denne gangen tror jeg det virker, selv om de som skal gjøre det som skal bli gjort ikke har gjort det de skulle ha gjort før.»

- «Herre», sa hans tjener. – «Tror du de høye herrer vil respektere en Jørgen Hattemaker som du ikke bryr deg om selv?». Så løftet han blikket og så rett på Jensemann: «Men du har det vel for travelt til å bry deg om dette du. Alle må vel forstå det.»

Og herremannen sukket. Ja de skulle bare visst alle sammen, hvor travelt han hadde det. Og så mye som lå på hans skuldre. Neste dag skulle han snakke om dette med Kong Salomo og de andre. Han lurte på hvordan han skulle formulere seg… For han var glad i å snakke.

Han tuslet avsted for å finne penn og papir. På veien glemte han Jørgen Hattemaker. Det var jo fint. Det er jo viktig at herremenn ikke blir for distrahert av hvordan det går med andre, mindre menn – og en og annen liten frøken og liten fru.

Noen dager senere ble Jørgen Hattemaker lagt i jorden uten så mye støy egentlig. Og det er jo fint. Det er så mye søl med de som ikke blir glemt, stille og rolig.

I dag er det bursdagen min. Jeg blir 44 år. Aldri i hele mitt liv har jeg følt meg så bastet og bundet og sårbar som nå. Jeg og mange med meg er kastet på vannet.

Jeg flyter såvidt – og fanden er ute. Men jeg brenner allerede, lell – så jeg tar sjansen på å rope.

Min fremtid og din fremtid er truet. Min pensjon og din pensjon (ja, de fleste pensjoner utenom herremennenes pensjon) er truet. Landets helse og omsorgstilbud er truet. De løfter som gis i dag, holder ikke vann i morgen.  De avtaler vi gjorde i går, er fjernet med et pennestrøk i dag. Intet er evig og all fandenskap har tilbakevirkende kraft. Vi får truende brev i posten fra de som skal ta vare på oss. Hvis Jørgen Hattemaker trår feil i dag, kan han/hun faktisk ødelegges for resten av livet. Vi skal testes og vendes og vris. Fremtiden er fullstendig uforutsigbart . Vi kan miste de rettigheter vi har og alt vi har skapt for oss i livet.

De høye herrer og Jensemenn synes det er et fremskritt. De er fornøyd med sin politikk. Og når Jørgen Hattemakere sier at noe er riv ruskende galt, så har de det for travelt til å lytte og til å svare.

Tenk om Norge var slik at alle faktisk var likeverdige, at alle var trygge når de ble syke og når de ble gamle og alle hadde like muligheter til å skape seg et liv. Den tanken har blitt så mye fjernere de siste månedene at det nå er vanskelig å forestille seg det.

Jens Stoltenberg styrer ikke landet vårt på en god måte.
Jens Stoltenberg handler ikke som om alle er like mye verdt.

Det Jens Stoltenberg gjør med virkeligheten er virkelig ikke bra.