I kommentarfeltet til forrige innlegg pratet vi litt om det å håpe på å møte profesjonelle, vennlige og høflige folk i systemet. Nå er det mange av dem, men dessverre finnes det også folk av den andre sorten. Og jeg er enig i at det er helt galt at man skal håpe på å bli behandlet ordentlig. Det burde være en selvfølge å få vennlig, høflig og profesjonell støtte av det systemet som skal støtte en.
Nå har jeg i dag fått snakket med en ergoterapeut som både var profesjonell, vennlig og høflig. Hun sender folk og vi håper det skal ordne seg raskt og godt. Så snart jeg kjenner jeg tenker «vi» om ergoterapeuten og meg, kjennes det godt og riktig ut i magen. Så er det allerede lagt et lite, flott grunnlag for at en fremmed skal bli til hjelp og støtte 
. Men det er en vei igjen til at jeg har en stol som fungerer. Og det er fremdeles en mulighet for at det ikke blir noe mer stol… Den dørstokkmila ligger i såfall et stykke lenger oppe i systemet og er politisk styrt.
Som dere skjønner er nå i hvertfall denne delen av »dette underlige livets utfordringer» i gang med å bli behandlet selv om jeg ikke vet om det blir løst enda. Jeg frykter at det vil ta tid. Men det er folk som vil jobbe for at det skal gå i orden og ikke ta alt for lang tid. Det er det som er støtte. Og det jeg skriver i resten av dette innlegget er IKKE en kritikk til de jeg er i kontakt med om akkurat denne saken foreløpig (vi får se lenger oppe i systemet).
–
Jeg har imidlertid gått noen runder før. Og ikke bare om hjelpemidler, men også om andre viktige ting. Og i forbindelse med hvor hjelpeløs man er i forhold til den delen av systemet som ikke fungerer som støtte, så vil jeg i dag gjerne gjenta et innlegg jeg skrev i en annen periode der jeg trengte en del hjelp. I stedet for å bare legge ut lenken, legger jeg ut hele teksten (i kursiv).
–
Når jeg blir veldig syk
når mennesker jeg ikke kjenner
trenger å hjelpe meg en stund
Så håper jeg noen kommer
Og jeg håper de er snille med meg da
-
Når det jeg sier er bare tull
når jeg ikke husker hva jeg skal be om
når jeg må på do
og må gjøres ren
Jeg håper de er snille med meg da
-
Når jeg er redd
og trenger noen til å sitte litt
og si at alt er ok
Jeg håper de er snille med meg da
Når jeg ler
Når jeg ikke vil bli minnet på det vonde stadig vekk
Når jeg vil stelles uten å merke det
nesten
Jeg håper de er snille med meg da
-
Jeg håper de bryr seg om hva jeg liker
Jeg håper de lytter når øynene mine snakker
Jeg håper sengetøyet er rent
og at det alltid er friskt vann
Jeg håper at de alltid husker at jeg er der
Når smertene er så store at blikket mitt blir sint
Når frustrasjonene er så ville at jeg ikke kan se klart
Når jeg ikke egentlig lenger er så lett
men ganske vrang
Jeg håper de er snille med meg da
-
For selv om jeg ligger helt helt stille
ikke sier noen ting
ikke rører på en arm
ikke møter noens blikk
Så er jeg her
-
Jeg håper noen kommer
Og at de er snille med meg da
–
–
Under denne teksten skrev jeg opprinnelig:
Ikke alle MEsyke opplever at noen kommer
eller at noen er snille med dem da.
Slik er det dessverre fremdeles. Om det er litt lys i tunnelen er det dessverre i stor grad ikke i regi av norsk helsevesen. Eller hjelpen finner bare frem til noen ytterst få. I hjerteskjærende liten grad til de som ligger helt stille, ikke rører på en arm, ikke møter noens blikk….
Og det gjelder dessverre ikke heller bare MEsyke. Det gjelder store mengder mennesker med forskjellige sykdommer, med forskjellige funksjonshemninger, i forskjellige svært vanskelige sosiale situasjoner og folk som rett og slett har blitt eldre.
At det i følge politikere og samfunnstopper skal bli vanskeligere å være syk, vanskeligstilt og/eller gammel i Norge er nærmest en surrealistisk visjon. Resultatet vil bli ondt. Og nei – det er ikke en skrivefeil. Hvordan skal man ellers karakterisere at økonomi og makt brukes mot samfunnets svakeste grupper?
Det er ikke rart det er vanskelig å arbeide i helsevesenet og i NAV når deres handlingsrom blir stadig innskrenket og de i større og større grad blir pålagt å være vaktbikkjer ovenfor, ja mot oss som trenger dem.
Vi håper de fremmede vi er avhengig av for hjelp er snille med oss. Våre kjære folkevalgte går inn og sier «men først skal de bli mye, mye vanskeligere for deg!».
Jeg tror at helsevesen og NAV i stor grad vet hvor vanskelig det allerede er for de som trenger hjelp. Men de druknes i krav og restriksjoner. Jeg mener det er på tide med en revolusjon. Og jeg mener det ikke bare er oss som er svake som bør stå for den. De som står nærmest oss i linja – våre vaktbikkjer – er like ansvarlige som oss til å stå frem på barikadene.
Det er på tide at vaktbikkja biter hånden som forer dem istedenfor å bjeffe på oss som trenger dem. Og egentlig skulle det ikke forundre meg om de egentlig er ganske klare til det.
Hva da – kjære folkevalgte?
Dere får bare håpe at vi er snille mot dere da.
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
