Snøen ligger og sommeren er minner likevel. Så hvorfor ikke dra tanken enda litt lenger – til barndommens sommerminner?
Mange planter hadde en slags sentral rolle i barndommen, som for eksempel geitramsen jeg har skrevet om tidligere. To andre planter dukker også fort opp i minneboksen når man sitter og ser seg tilbake. Nemlig groblad og tistel.
Jeg har to barndomsriker. Det ene i Tønsberg med hvite sandstrender, varm asfalt under nakne barneføtter og enkle plankekiosker der kroneisen kostet en krone (!). I timesvis lå vi hvorsomhelst på magen og snakket om alt og ingenting som var viktig på den tiden. Vi ble bare brune på ryggen, fulgte maur og ivrige veps med dovne blikk – og plukket distre på strå, skjell, renskurte pinnebiter eller tomme krabbeskjell.
Og groblad (Plantago major).
Det var noe helt spesielt med groblad. Jeg likte så godt å dra nervene ut av den. Disse seige elastiske trådene var mitt første møte med planterikets fibre og jeg husker jeg tenkte det måtte gå an å lage noe av det. At groblad fikk sår til å gro, det hadde vi lært. Men vi var ikke sikker på hvordan. Så vi tenkte ikke så mye mer på det. Istedet holdt vi akset på hodet og nappet frøene av dem. Trillet dem i hånden, kastet dem i været og lekte «så mange hadde jeg, så mange ga jeg bort og så mange fikk jeg igjen». Man trenger ikke kunnskap om alt for å gledes over noe.
Rolv Hjelmstad (rolv.no) har skrevet en ordenlig fin artikkel om groblad som sto i bladet Mat & Helse (juni/juli nummeret 2005). Du kan lese det her. Han skriver om overtro og sagn, om medisinske egenskaper og kjerringråd og om plantens biologi.
Han forteller også om to kultivarer av groblad som man kan ha som hageplante. Den ene med purpurrøde blad. Nydelig! Jeg tror jeg kunne tenkt meg den.
–
Det andre barndomsriket ligger på Nordmøre. Ett av de flotteste og sterkeste minnene derfra kommer fra sommerdagene da vi sprang barbeint gjennom hestenes beite – ned til sjøen. Den gangen gikk det en veltråkket sti mellom mormor og morfars hus og brygga. Robåten av tre ble brukt flittig til fiske og – når vi var der – til utgangspunktet for leik og iskalde, våte herjinger.
Og tistlene blandet seg inn i barndommen med sine stikkende blader, høye piggete stengler og sine små vakre blomster på toppen.
Vi hadde det alltid så forrykende travelt. Føttene trommet nedover stien og selv om vi nesten kunne hver en tistel, tråkket vi likevel litt feil iblant. Særlig der stengelen ikke var kommet opp for å varsle oss om hvor tistelen var. Vi tråkket midt i en hissig rosett, hvinte, dro til oss bena og falt. Trillet nedover stien uten å slå oss det grann. De tålte en smell, de seige sommerherdede barnekroppene våre. Men hundre hissige stikk var verre.
Tror du vi noengang kom på å trekke det vonde fra tistelen ut med det gode fra groblad? Neida. Men vi badet og bløtte oss til huden var så myk at tistelpigger ble borte og vondter ble glemt i skrekken for krabber under tangen, klegg og tanken på å svelge fluer. For det skjedde nemlig. Det var beiter helt ned til brygga og plenty med nysgjerrige bevingede som iblant ble med i dragsuget når vi kom opp av det iskalde vannet som små piler med store gispende gap.
I barndomsriker er det nemlig slik det er. Man fyker fra den ene opplevelsen til den andre så fort at hjernen må være ung for å følge med. Og enda kommer alle minnene tilbake når vi blir eldre. Er det ikke rart…
Jeg vet ikke hvilken type tistel vår barndoms tistel var, eller hvilken jeg fant oppe i skogen her i sommer (bildene over). Men les mer om f.eks. Mariatistel (Silybum marianum) på rolv.no. Jeg trenger vel ikke å si det – men der finner du masse interessant om denne stikkende, vakre planten som de fleste betrakter som et ugrass.
Tenk det – ugras – den som fortjener så mye bedre 
. Hadde det ikke vært for den, hadde ikke barndommen vært det samme.
–
21. september
. Mio sover og sover og er bare såvidt ute på kvelden.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
