Hva var det jeg hørte?

Det lød da vitterligen som.. splosj splosj splæsj?

Da jeg slo opp døren, stakk Pippo fornøyd hodet inn på leting etter høy. Hun syntes ikke det var noe problem noe sted så lenge hun hadde utsikt til mat, hun. Mens jeg fikk en ubehagelig forklaring på lyden. Hun sto i vann til langt opp på hovene. Og bak henne plasket shettisene omkring.

Og så SÅ sølete det blir når det kommer massevis av ikke-så-rent-vann inn blant nattens hestskit og ruskinndragning.

Nå er det jo slik at hestene har utegangerstall, eller hva man kan kalle det. De går ut og inn som de selv vil, så dette var ikke noen krisesituasjon som måtte løses øyeblikkelig. Men så er det jo slik at det er meningen at de skal stå tørt og i ly der inne. Der har de vann og mat, og et sted å rulle seg i den friske halmen. Ikke noe av dette fungerte når det var flere cm vann på gulvet, så det var ikke noe å vente på heller. Det var bare å gå igang med rydding og vask.

Årsaken til all overflod av vann var ikke vanskelig å finne. På utsiden av stallen var det ikke god nok avrenning til å ta unna all pårenning til – vel, renna.

All halm ut, kosting og tørking av gulver, litt opptining av tett sluk og bortleding av vannet. Vips så var stallen tørr, ren og velduftende igjen. Ja, slettes ikke helt aldeles «vips» selvfølgelig. Enhver ekstraordinær ekstraarbeidsepisode koster ekstraenergi. Men slik er det å ha dyr.

Da vi sto der med møkkavannet rislende rundt støvlende, med surklingen av søkkvåt halm i ørene – fant jeg ut at det var bare en ting å gjøre her. Å erklære høyt og tydelig for seg selv og alle som gadd å høre på: «Det er aldri så gæli at det ikke er godt for noe. Det var vel på tide med en storrengjøring…»

Og hestene ble fornøyde. At det skinner i gummimatta under Pippo, er fordi den er ren – og ikke fordi den står under vann