Eller underjordiske. Du vet – disse som lever parallellt med oss i en usynlig verden. Under jorden eller nesten like ved. Og noen ganger krysses våre veier. Noen ganger ser du dem. Noen ganger gjør de deg tjenester og andre ganger …. andre ganger er de riktig slemme. Skumle, uforutsigbare og nesten ondskapsfullt skøyeraktige.
De har mange navn. Og spør du meg, går vi litt surr i hva som er hva og hvem som er hvem. Slik vi grupper dem sammen er det sikkert som om de sitter på sine tuer og sier at vi «overjordiske» har mange navn: hjort, menneske, ku og nordmann blant mye annet.
Men i hvertfall kalles de huldra og hulderfolk. Haugfolk og bergfolk. Småfolk. Gardvoren, gardruden, haugebonden, haugebuen haugkallen og tuftekallen. Og nissen så klart. Slik jeg oppfatter det er dette forskjellige «folk» med forskjellige «tradisjoner» og forskjellige opprinnelser. Men slår du opp på underjordiske er dette noen av de som nevnes.
Jardbu og jardbuar er oldnorske navn. Så da ble det dem denne uken. J for jardbuar.
–
Jeg har selvfølgelig klokketro på dem (visste du forresten at begrepet klokkertro kommer av at klokkerens tro gjerne var sterkere enn prestens?) Og jeg har hatt noen opplevelser med dem. Opplevelser som selvfølgelig har blitt til små eventyr.
Jeg vet om et sted hvor det bor mange nisseunger. Like mange nisseunger som det finnes oppgaver på gården. Og hver og en har sin helt spesielle soveplass og sin helt spesielle lukt – som kommer av hvilken oppgave de har. En lukter hest, en annen lukter varmt av fjør. En lukter støv og gamle, fine minner. Og på kvelden teller mamma og pappa nisse alle ungene sine ved å snuse seg frem til dem alle sammen.
Og jeg vet om et sted hvor det er noe som ikke er så bra. Et sted der kattene noen ganger reiser rygg og ikke vil gå forbi og hvor hundene knurrer. Selv har jeg alltid passet på å ikke ønske noe velkomment når jeg passerer den plassen. Det føles nemlig som om noe gjerne vil bli invitert. Noe som ikke er så bra….
Uff – la oss snakke om noe som ikke er så skummelt.
Når jeg heller ut varmt vann på bakken, så tramper jeg og roper et varsel. Det ligger i ryggraden. Gjør du ikke det kan du nemlig komme i skade for å skålde en underjordisk hvis denne tilfeldigvis passerer under jorden akkurat der akkurat da.
Men en gang gjorde jeg noe dumt. Jeg skar ljåen ned i bakken under slåtten. Det var bortimot umulig å få den opp igjen. Jeg sverger på at noen holdt den igjen der nede. Noen som var sint og erg. Det ble et eventyr av det også. Om hulderjenta som plutselig sto foran meg med skamskåret hår. Det var min skyld, sa hun. Hun var på vei til bryllup pyntet som brud da ljåen min plutselig skar ned gjennom jorden og det vakre håret hennes. Og nå ville ikke brudgommen ha henne….
Det gikk bra til slutt. Det er alt jeg kan si om den saken. Man kan ikke røpe for mye om jardbuar – eller om du vil – de underjordiske….
Bare litt. Man må nesten få fortelle litt.
-
Hvis du vil lese flere innlegg på J under ABC i ord og bilder, kan du klikke på bildet eller her.
Tags: ABC i ord og bilder, Huldra, Jardbu, Nissen, Underjordiske
Det vakre lille vesenet som lå der, gjorde hvertfall sitt beste for å se ut som om hun var noe heeelt annet enn en katt. Ser hun ikke trolsk (eller nissat’) ut kanskje? Som om hun når som helst kan bli forvandlet til – noe annet…
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
