I dag var jeg hos kiropraktor for å jobbe videre med en vrang rygg. Etter timen passerte jeg en blomster-forretning på min vei til bilen. Og tenk – der så jeg «kjentfolk»! Riktignok er vi blogg- og facebook-kjente. Men det var sånn ordentlig «kjent»-følelse lell :-). Sånn som gjør at du snakker høyt selv når du ikke burde.
«Næmmen det er jo Anne!», sa jeg. Og klarte heldigvis å la være å si: «Hva gjør du her i Trøndelag?» For det jeg så var en gratis frøkatalog fra Hagegleder med et stooort blidt bilde av Anne Moseplassen på forsiden. Så det var jo ikke sannsynlig at hun pratet tilbake, akkurat.
Det som videre skjedde påstår jeg hardnakket at nesten var Anne Moseplassens skyld. For det er hun som er så trivelig bekjentskap og som lot seg avbilde og som alltid inspirerer.. og som slik sådde noe i meg.
For midt på en tirsdag og i begynnelsen av mars når hagen vår fremdeles ligger under et tykt lag snø fikk jeg sånne .. hagelyster. Ikke så håndfast at det resulterte i frøkjøp. Jeg så rett og slett ingen jeg hadde lyst på i reolen ved brosjyren. Men hagelystene hang i helt til jeg kom til «Brukt’n» for å se etter et gammelt traktorsete jeg så der for et par uker siden.
Traktorsetet var borte, så jeg tuslet bare rundt og tittet på altmuligrart mens jeg tøyde litt på ryggmusklene. Og under hele »titten» kom jeg stadig tilbake til en merkelig liten ting som sto til høyre der på gården like foran inngangsdøren. Det var ikke noe jeg hadde bruk for. Men – oi så fin den kunne bli i nettopp hagen!
Siden jeg hadde null selvdisiplin, ga jeg meg over til hagelystene som var sådd av Anne (hehe – så godt å ha noen å skylde på). Og etter å ha levert fra meg overraskende få kroner og tatt et ørlite løft (som kiropraktoren muligens hadde protestert på), kom jeg hjem med denne:
Den kommer til å bli rålekker når jeg får den i rett miljø i hagen etterhvert. Med rustne detaljer, slyngplanter og duftende urter rundt føttene, trivelig lys eller et lite bål i magen og med lune gårdslyder i bakgrunn.
Takk for møtet, Anne. Tenker du ikke visste at det kunne gå slik
.
Men hva synes du? Synes du den er tøff?
–

































Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 

