Feed on
Posts
Comments

I dag var jeg hos kiropraktor for å jobbe videre med en vrang rygg. Etter timen passerte jeg en blomster-forretning på min vei til bilen. Og tenk – der så jeg «kjentfolk»! Riktignok er vi blogg- og facebook-kjente. Men det var sånn ordentlig «kjent»-følelse lell :-). Sånn som gjør at du snakker høyt selv når du ikke burde.

«Næmmen det er jo Anne!», sa jeg. Og klarte heldigvis å la være å si: «Hva gjør du her i Trøndelag?» For det jeg så var en gratis frøkatalog fra Hagegleder med et stooort blidt bilde av Anne Moseplassen på forsiden. Så det var jo ikke sannsynlig at hun pratet tilbake, akkurat.

Det som videre skjedde påstår jeg hardnakket at nesten var Anne Moseplassens skyld. For det er hun som er så trivelig bekjentskap og som lot seg avbilde og som alltid inspirerer.. og som slik sådde noe i meg.

For midt på en tirsdag og i begynnelsen av mars når hagen vår fremdeles ligger under et tykt lag snø fikk jeg sånne .. hagelyster. Ikke så håndfast at det resulterte i frøkjøp. Jeg så rett og slett ingen jeg hadde lyst på i reolen ved brosjyren. Men hagelystene hang i helt til jeg kom til «Brukt’n» for å se etter et gammelt traktorsete jeg så der for et par uker siden.

Traktorsetet var borte, så jeg tuslet bare rundt og tittet på altmuligrart mens jeg tøyde litt på ryggmusklene. Og under hele »titten» kom jeg stadig tilbake til en merkelig liten ting som sto til høyre der på gården like foran inngangsdøren. Det var ikke noe jeg hadde bruk for. Men – oi så fin den kunne bli i nettopp hagen!

Siden jeg hadde null selvdisiplin, ga jeg meg over til hagelystene som var sådd av Anne (hehe – så godt å ha noen å skylde på). Og etter å ha levert fra meg overraskende få kroner og tatt et ørlite løft (som kiropraktoren muligens hadde protestert på), kom jeg hjem med denne:

 

 

Den kommer til å bli rålekker når jeg får den i rett miljø i hagen etterhvert. Med rustne detaljer, slyngplanter og duftende urter rundt føttene, trivelig lys eller et lite bål i magen og med lune gårdslyder i bakgrunn.

Takk for møtet, Anne. Tenker du ikke visste at det kunne gå slik :-) .

Men hva synes du? Synes du den er tøff?

Da er vi igang med siste runden i Moseplassens Blomsterutgaven x-faktor. Og denne gangen er det blomster som er svarte, grønne, flerfargede eller annet som ikke har passet inn hittil. En kjempespennende runde. Ta en titt og bli gjerne med du også!

Jeg hopper i det med noe som neeesten er min hages viktigste blomster. Noen utrolig nydelige små grønne noen. Som gir bær med den gildeste rødfarge utpå sensommeren.

Ripsblomster!!



Bærene er like poulære her i gården som blomstene er beskjedne.

 –

Dette har virkelig vært kjempegøy. Takk til Moseplassen! Jeg takker desssuten for all gleden som er delt og ønsker alle deltagerne lykke til!!

Moseplassen har kommet til fargen orange i sin konkurranse X-faktor Blomsterutgaven. Det er allerede mange kjempeflotte orange kandidater. Stikk innom for en titt og delta gjerne selv også!

Min kandidat er i denne omgang en jeg har kalt en keiserkrone. Men etter et søk i dag, har jeg begynt å lure… Er dette virkelig en keiserkrone? Se også på bildet lenger ned.

Jeg tror kanskje det er en annen lilje og at det ble en navnforveksling en gang i »gamledager» da man kalte den keiserkrone. Jeg har fundert litt på tigerlilje, men synes ikke den er fullt så prikkete og så slående som den.

Jeg ville vel helle mer mot en nær slektning. Men det kan godt være det er tigerlilje.. *fundere fundere*. Mens dette er vel den virkelige keiserkronen?

Er jeg helt på jordet? Det hadde vært fint å fått det bekreftet – jeg mener avkreftet ;-) . Eller benektet. Avkreftet er jo ikke så bra.


Gravende venner i hagen
Stakkar liten, uansett… Av en eller annen grunn ELSKER hundene å grave opp denne. De sprer knoller og ødelegger så mye de kan og så ofte de kan gjennom sesongen. Og det hjelper ikke hvor mye jeg graver igjen og legger nedi stein. De graver bare alt opp igjen.   

Så denne kandidaten følges likegodt med et tips om hva man kan gjøre hvis man har noen som graver opp bedene så blomstene blir hengende i løse luften…

Legg på kjetting!

Man kan jo bruke små eller store kjettinger ettersom hva som passer. Selv stjal jeg noen av min elskedes gamle lastebilkjettinger (han sa hmf..). Poenget med så store kjettinger var at de hadde store hull, var så tunge at de ikke flyttet seg så lett og de rakk over et greit område. Dessuten hadde de så store hull at jeg kunne slippe dem ned over ganske store planter uten å ødelegge dem. Når kjettingen lå der, hadde jeg litt jord over så den ikke synes så godt.


Og vips – bikkjene holdt seg laaaangt unna etter de første desperate forsøkene på graving. De skjønte seg ikke på å kommer under eller rundt eller på noe som helst vis forutse hvor det ble problematisk.

Moseplassens konkurranse «X-faktor blomsterutgaven» har kommet til fargen lilla. Du kan delta i dag og i morgen med lilla blomster før vi beveger oss over i neste farge. Bare klikk på lenken og følg Moseplassens anvisninger. Det er lett og veldig morsomt å delta!

Jeg benytter anledningen til å slå opp på hva en gruppe av mine hagebusker heter. Og jeg kom til at denne rundens kandidat fra meg heter Japanspirea.

Og om jeg tar aldeles feil, blir jeg glad for tips.

 


Dette er ikke verdens beste bilde av disse fine buskene. Og når sant skal sies er de ikke optimalt stelt her i gården enda. Likevel blomstrer de rikelig når de har høysesong. 

De har nok vært brukt som markdekkere i en av brattene, men har måttet vike for konkurrenter av typen ikke fullt så vakre… Men det er mange små busker. Så mange at jeg har gitt bort endel og fremdeles har nok til en vakker liten beplanting som kan komme mer til sin rett etterhvert.

Det morsomste med dette bildet er at denne busken, sammen med mange andre planter, blomstret fremdeles den 4. november i år. Selv om blomstene da ikke var så imponerende som vanlig. Blomstringen ga seg ikke før snøen kom – noe som var atskillig nærmere advent. Jeg ønsker meg slik en høst hver bidige høst :- ).

Nå har japanspirea både blomster i denne lilla fargen og hvite blomster på samme busk. Man kunne forsåvidt også mistenkt at busken på den tiden av året hadde frosset seg lilla. Men neida. Den trivdes den, i novembersolen.

Vel verdt en hyllest fra meg :- ).

Moseplassens blomsterutgave fortsetter med fargen rød, og da må jo min Skjermleddved (Lonicera involucrata) få være med. Har du en plante som er rød? Da håper jeg du også er med i Moseplassens konkurranse.

Skjermleddved
Da vi flyttet til denne hagen i Selbu, var det ganske snart en busk som kapret min oppmerksomhet. Den så ut som «sitt helt eget villniss» med uttallige krokete, innfiltrede tørkede grener. Fuglene elsker å holde til inne i den.

Og her og der satt det de artigste små blomster. Det er vel litt på kanten å si at de er røde. For selv om det man ser er «røde blomster» som ligner de søteste trutmunner, kommer det egentlig ut en hvit blomst av dette igjen. 


Deretter kommer det et mørkt bær i midten av hver liten «trut».

 

Det var leserne som fant ut hvilken busk det var da jeg spurte. Det er ordentlig morsomt at folk er så hjelpsomme! Og jeg fikk mange gode råd om stell (se i kommentarfeltet under innlegget jeg lenker til over). Nå har jeg beskåret den over noen år, og er spent på om den blir litt tettere og finere til sommeren.

Det er i hvertfall en ordentlig liten ertekrok. Den gjør trutmunn til alle som går forbi, og fniser ekstatisk når noen koser seg i buskene ved siden av. Se bare her: Omgivelser som er en brud verdig.

Så har Moseplassen kommet til fargen gul i x-faktor blomsterutgaven. Det har allerede kommet mange nydelige kandidater. Og det er bare å delta :-) . Man kan være med på så mange runder man vil. I dag og mandag er det altså fargen gul.


Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvilken vakker blomst jeg vil ha med i denne omgang. Våre store, gule liljer som har vært med oss fra vi møttes, Robert og jeg. Det vil si – de har vært med Robert enda lenger. De sto i hagen da han kom flyttende. En gang har de blitt satt der av en tidligere hageeier. Disse liljene har spredt glede i mange menneskers liv.


Jeg er veldig glad i dem. Da Robert og jeg ble samme delte vi noen av de store røttene i hans hage og satte i min. Da vi slo oss sammen og kjøpte gården vi bor på nå, delte vi igjen utfra min hage og tok noen tuer med oss.

Like før vi flyttet døde vår kjære hund Thelma. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet til ro i vårt nye hjem døde vår vakre katt Lurven. Så ble den magiske gravplassen vår skapt. Mange av våre gamle dyr ble borte en etter en og det kom flere små venner dit. Sånn er livets gang. Noen mindre »kjente» fikk også plass. Som for eksempel den ukjente mus - som med sin ankomst hevet gravplassens status fra «bare magisk» til en severdighet

Og vi satte blomster – som vi kommer til å gjøre i mange år fremover. Det er en selvfølge at de flotteste blomstene får komme dit. I fjor begynte vi dessuten å gjerde inn. Og så har jeg en liten drøm om et drivhus like ved siden av. Midt blant minner, magi, høns og kalkuner. Med en grind og så en til – ned i store hagen hvor det er igjen så mye spennende arbeid.

Mye forandrer seg – mens noe står i endringene og bare blomstrer og blomstrer. Midt oppå Lurven reiser akkurat liljene seg mektige hver sommer og gir oss en følelse av solid bakkekontakt.


I sommer delte jeg tuer igjen, og vi har satt tre av dem i ett nytt blomsterbed, hvor løvet gir en flott høstprakt i herlig kontrast mot andre elementer. 

Det var på en stein like under disse liljebladene lille Øyvind Øyenstikker landet med sitt foruroligende budskap i høst en gang. Noe som satte meg igang med denne lille forsmaken til et eventyr.

Er det rart jeg er glad i liljene, så midt i alt sammen som de er?


Det føles godt med noe som er så robust, lettstelt og levedyktig. Så vil de være med oss i mange år fremover.

Og når vi blir gamle, kan vi huske dem som en tråd helt tilbake til da vi sto i Robert sin hage, fremdeles litt keitet og ukjent med hverandre midt i forelskelsen - da jeg gikk bort og strøk fingrene over liljene og sa med et smil: »Hva har vi her, da?»

Moseplassens andre farge i Blomsterutgaven er blå. Og i siste liten deltar jeg med min russerstjerne (for det er det den heter, er det ikke?).

Jeg har ikke verdens mest velstelte hage. Men i alt ugress og livsoverflod dukker denne lille blå stjerne opp med visse mellomrom. Enn å være så liten og gi så mye glede!

Herr Svartsur

Akkurat da jeg skulle til å legge ut en liten hyllest til svartsurbærbusken min, satte Anne på Moseplassen igang en Herr Høst konkurranse. Så da må jo Herr Svartsur få være med.

Hans latine navn er Aronia melanocarpa. Og han har et varmt, gavmildt hjertelag.

Planten er opprinnelig fra nord-amerika. Den er lett å dyrke og trives i de fleste jordtyper, men visstnok best i ikke for tørr og litt sur jord. Svartsurbær formeres med frø, stiklinger eller rotskudd.

Fruktene og saftene av dem er kraftige antioksidanter. Av svartsurbær kan du lage saft, syltetøy, gele, vin eller likør. Den er full av pektin, så den kan brukes til å få syltetøyet til å stivne. Du kan lese mer på rolv.no.

Herr Svartsur stråler så vakkert på utsiden av mitt vindu om dagen. Jeg har forlengst besluttet at jeg vil ha flere herremenn som ham i min hage. Han er god å hvile blikket på og vingene i for de som har slike.

På vinteren står han naken med sine fristende bær og lokker til seg sultne sidensvans. Når bærene er borte byr han på plass til å sitte ned med solsikkefrø eller en liten bit brød. Det er alltid et mylder av liv i hans favn.

Han står vakker, blank og full av nektar på sommeren. Det summer og hummer av veps og humle som henger i hans små hvite blomster. Er du ikke redd for stikk, er det et eget lite sommereventyr å sette badestampen innimellom svartsurbæras sommergrener. Så kan du dovent blåse badeskum mens du prøver å få en veps på din tå.

Sin storhetstid har han  på høsten. Da stråler han rødt og bugner av svarte modne bær på røde stilker. Lokker til seg enda fler som vet å sette pris på ham. Særlig de som skal reise langt, som trost av alle slag. Men jeg har også sett hundene plukke modne, gode bær.

Moseplassen.com har en konkurranse hvor hun rett og slett spør: Hva gleder du deg til i hagen i år? Jeg elsker moseplassens konkurranser og kaster meg selvfølgelig uti det.

Og svaret er kjempeenkelt. Kyllinger!!

I år skal vi prøve å få tak i befruktede egg og legge inn under hønene etterhvert som de blir klukk utover våren. Når ei høne blir klukk er det samme som at hun legger seg til å ruge ut egg. Hun har da gjerne sanket egg i et rede en stund. Og når hun legger seg er hun forberedt på å ligge i 21 dager til klekking og så litt til i mens kyllingene tørker og begynner å utforske verden fra innunder fjøra hennes.

Det rare er at om du fjerner alle eggene under høna, ligger hun likevel og ruger. Og når det ikke kommer kyllinger etter 21 dager blir hun gjerne bare liggende en god stund enda. Det er et hardt instinkt det der. Jeg har faktisk hatt ei høne som lå klukk så hardt at hun sultet i hjel. Og det var ingenting jeg kunne gjøre for å få i henne mat. Til slutt foret og vannet jeg henne direkte i nebbet med ei lita pipette. Men enda døde hun til slutt. Hun SKULLE jo hatt kyllinger, men jeg trodde jo aldri at hun skulle «gjøre» slik!

Den klukke høna er redetilknyttet. Det vil si at hvis du flytter høna til et annet sted vil hun reise seg og tusle tilbake til der hun lå først. Hvis du flytter eggene hennes vil hun bli igjen i det opprinnelige redet likevel, med mindre det har begynt å pipe i eggene (siste par døgn). Da kan du få henne til å bli med. Ute i naturen er dette en strategi som vil gjøre det mest mulig sannsynlig at hun ruger frem sine egne barn og ikke noen andres. Med oss som styrer og tuller betyr det at vi kan putte hvilke egg vi vil i det redet høna ligger i – og slik lure henne til å ruge ut de egga vi ønsker at hun skal ruge ut. Det er veldig fint i forhold til å få nytt blod inn i hønsehuset.

Det absolutt triveligste er å la hønene ruge ut kyllingene. Og lettest er det også – for da passer høna på dem hele veien opp til de blir store. Men om vi ikke får klukkhøner har vi fått en rugemaskin av søstra mi. Da blir det å klekke dem på kjøkkenbenken.

Ok – jeg lurer på om dere skjønner hvor mye jeg gleder meg? For her popler jeg over av entusiasme…

Det er masser av innlegg om høns og kyllinger her på bloggen. Men du kan jo ta en titt på innlegget hvorfra jeg har tatt bildet jeg deltar i konkurransen med.

Kyllingene er ute.

Og så kan jeg jo poste denne lille filmsnutten en gang til. Her kommer Lille Egg! Hører dere ham inne fra egget? Den gule kyllingen er «søstra» hans som ble klekket døgnet før. Selv er han helt mørk brun når han kommer. Jeg håpet jo det var en hønekylling, siden hanekyllinger gjerne blir slaktet når de blir stor (ellers så sloss og parrer de så mye at det går ut over helsen til hele den lille flokken). Men Lille Egg har vært så heldig på så mange vis at han fremdeles lever i beste velgående.

Og slik ser han ut som tenåring. Ingen Diana, som dere ser. Og aldri så lite redd for de skumle hønene, selv om han er dobbelt så stor som dem.

I dag er han en stor flott hane som betjener hønene som han skal og er riktig så snill med dem – i relativt jevn rang med Hvithanen. Det blir spennende å se hvordan han er med de nye kyllingene. Det er ikke sikkert han er like fantastisk som LilleHitler var.

Ivrig venter i hvertfall alle høns og hans i hønsehuset vårt på våren! Hvithanen i forgrunn, mamman til Lille Egg i midten (en av de gule) og Lille Egg bare som en gylden skygge i bakgrunnen.

Hva gleder du deg til i hagen i år? Jeg må bare innrømme at det meste av hagen vår utover hønsehagen er så kaotisk at jeg nesten gruer meg litt til den i år. Men det blir vel orden på det en vakker dag!!

Om du har mye å glede deg til så meld deg på konkurransen på moseplassen.com du også! Påmeldingsfrist: 13. mars kl 23.59.

Anne på Moseplassen har satt i gang årets Frøken Hagegjest konkurranse, og med stor glede deltar jeg atter en gang. Denne gangen har hun også premier! Gå inn og les – og delta du også! Klikk på lenken eller på bildet – så kommer du rett til konkurransen med regler og med masser av inspirasjon.

Min frøken Hagegjest er en av ti svaleunger som ble klekket på gården i sommer. Tenk! Ti unger! Vi hadde det så kos med dem i år. Låven føltes tom da de dro. Selv om jeg på slutten var ute daglig og sa: «Nå må dere komme dere av gårde. Nå kommer kong vinter snart!».

Jeg lurer på hvordan det går med dem – på den lange reisen.

Frøken Slukhals har fått navn etter – ja, dere ser jo på bildet. Det må nesten ha vært skummelt å være «mamma og pappa» som kom med mat. For de gikk nesten med i dragsuget de også :-) . Tenk om dette hadde vært ved et vanlig kjøkkenbord med et lite menneskebarn…. «Tut tut – her kommer toget» – og vips så satt du der med både skjei, mat, arm og halve overkroppen nede i gapet på poden! Jaiks!

Men vakre er de, låvesvaleungene! Når de får fjær etterhvert, i hvertfall. PS – Jeg har ikke manipulert bildene, siden de da fort blir seende så kunstige ut. Husk at redet er helt oppunder taket på en mørk låve :-) .

Alle andre får…. Gi meg ogsååååååå!


Nå er det endelig min tur…. (deltagerbildet). Gi meg alt!


Se og les mer om låvesvalene våre i 2010 blant annet på følgende lenker:

Søker du på svale oppe i søkefeltet, finner du nok enda mange flere innlegg. Dette er hagegjester det er lett å bli fasinert av :-) . Første delen av livet i rede på låven. Og så så snart de er på vingene, fyker de gjennom hagen på sine sveip etter insekter.

Older Posts »