Kattene mine lager engler i sneen

Nå er mobiltelefonen levert til reparasjon. Og atter en gang dukket det opp noe som det er verdt å spekulere litt i. Da jeg skulle få kvittering ble jeg høytidelig informert om at hvis det på noen måte kunne være min skyld at telefonen var gått istykker, så måtte jeg betale reparasjonen selv. Og det måtte jeg signere på.

Jeg må bare innrømme at jeg blir ganske bisk når noen står og sier til meg at de tar forbehold i tilfelle jeg prøver å lure dem. «Unge mann, kaller du meg en løgner!» har jeg lyst til å utbryte med all den indignerte pondus jeg kan prestere. Men så kommer jeg på at jeg bare er litt over førti og sannsynligvis ikke eldre enn han bak disken, så jeg klarer vanligvis akkurat å holde meg.

Men idag grep jeg meg selv i å anlegge et mildt sagt skulende alt-for-sint-for-situasjonen fjes, hvoretter jeg utbrøt «Om de i det hele tatt ANTYDER at det er min feil, så blir det BRÅK!«. Et slikt utbrudd lignet vel mer på noe som kan komme fra en middelaldrende, småstresset, småtykk, pesende dame i sommervarmen, tenker jeg. Da jeg litt småflau over utbruddet begynte å samle samme alt rotet jeg hadde lagt utover disken da jeg lette etter garantien, sa mannen som betjente meg at han mente ikke noe galt…. Han var bare rett og slett forpliktet til å informere meg om denne regelen.

Men – unnskyld meg, hvordan har verden egentlig blitt?

Jeg synes oftere og oftere jeg støter på situasjoner og regler og forbehold og snikksnakk hvor folk i UTGANGSPUNKTET går ut i fra at jeg er uærlig. Hvis jeg hadde utsatt min mobiltelefon for harde støt, vann eller hva det nå sto på denne lappen jeg måtte signere, så hadde jeg jo ikke levert den som en garantisak? Eller gjør folk det i så stor utstrekning at firmaene må behandle alle oss andre som skurker for å beskytte seg selv mot de som faktisk ER det?

Vi mistet summetonen i telefonen i fjor en gang. Da ringte jeg til leverandøren min og ba dem sjekke saken.

Vel – de sendte beskjed videre til Telenor, som eier linja. Og de på sin side skulle sende en person for å sjekke feilen. Men hvis det var min feil, måtte jeg betale selv. Min feil? Hvordan kan det være min feil? Jeg ble aldeles nervøs, jeg. Kan jeg lage brudd på linja, da? Da jeg la på klarte jeg ikke å slutte å tenke på at kanskje telefonen min kunne ha streiket slik at linja egentlig var i orden. Men jeg hadde jo byttet telefonen med en gammel en, og linja var like død. Jeg hadde gjort alt de ba meg om. Likevel – jeg var like usikker. Tenk om BEGGE telefonene var ødelagt. Jeg fikk mest lyst til å ta dem under armen og springe ut på bygda for å teste dem i naboenes støpsel… Hvor stor kunne egentlig regningen bli? Hvis det var min feil, mener jeg?

Nå var det jo ikke min feil. Det var et stort brudd på linja borti bygda, så det var bare å slappe av. Hvor stort det var, fant vi ut noen dager senere da det ble brudd på samme sted igjen. Jeg tok mobilen og ringte inn feil på linja. Og jada, de skulle sende en person for å sjekke feilen. Men hvis det var min feil, måtte jeg betale selv? «Jammen, det kan jo ikke være MIN feil», sa jeg «Det må da være samme feilen som sist?» Men nei, det skulle jeg vite – det kunne være så mangt som var feil. Og var det MIN feil måtte jeg betale.

Jeg hadde lyst til å prate mer om saken, men fikk følelsen av at noen snart kom til å spørre om jeg egentlig VILLE at de skulle komme og reparere linja…

Ugh. Jeg vet snart ikke om jeg tør å ringe og klage på noenting som helst, jeg.

Den samme beskjeden fikk jeg da vaskemaskina mi gikk istykker for noen år siden. Joda, det var garanti på den. De skulle sende meg en reparatør. Men hvis han fant ut at det var min skyld, så måtte jeg betale reise, timen og deler selv. «Men jeg har jo bare brukt den helt vanlig, og så stoppet den? Hvor dyrt kan det bli da?» Joda, isåfall kunne det visst lønt seg å kjøpe en ny. Men jeg kunne jo ikke godt la være å bestille reparatøren heller…? Det var jo en garantisak. Kanskje…

For noen uker siden gikk bredbåndsboksen vår istykker. Så jeg ringte og klaget på den. Da jeg hadde beskrevet alt som var skjedd og hvilke lys som lyste og ikke lyste, kunne de fortelle meg på telefonen at det helt sikkert var boksen det var noe feil med. De skulle sende meg en ny boks. Fin service!! Noen dager etterpå kom den nye boksen. Men nedi pakken lå det også en lapp. Jeg skulle sende inn den gamle boksen og signere lappen. Og hvis de åpnet den og skrudde litt her og der og fant ut at det var MIN feil at den var gått istykker, måtte jeg betale for den nye boksen… Og det sto ingenting om hvor mye jeg måtte betale.

Gurimalla… jeg ble aldeles bekymret jeg.

Nå har jeg ikke hørt noe, og det er to-tre uker siden jeg sendte inn den gamle boksen. Tør jeg tro at de ikke har funnet noe mystisk bevis på at JEG har gjort noe galt da?

Alt dette elektroniske dingsebomseriet. Jeg skjønner ikke engang hva jeg kan gjøre feil, jeg. Bortsett fra å la det stå i støpsel når det tordner, slå det med en hammer eller helle en bøtte vann over. DET er jo ikke noe smart. Men hvis jeg gjør noe slikt, så klager jeg da heller ikke hvis boksen eller dingsen slutter å virke.

Så jeg synes jammenmeg døtte at de får slutte å møte meg i døra med et mistenksomt «hvis det er DIN skyld, så skal du jammen meg få betale» når jeg kommer for å klage over at produktet deres ikke holder mål i det hele tatt!!

Ugh!!

Tags: Forbruk, Miljø

Igår gikk vaskemaskinen i stykker. Den er seks år gammel, og det er andre gangen den går istykker på den tiden. Forrige gang var «hjernen» kaputt, og måtte skiftes. Nå virker det som om det er overledning et eller annet sted og alt står dønn stilt. Det vil si utenom jordfeilbryteren som går aldeles i fistel så snart den gløtter bort på maskina.

Og ikke tør jeg å bruke en maskin som kan være brannfarlig. Ikke klarer jeg å finne ut hva som er feil selv heller, og en reperatør koster like mye som en ny maskin. Vel – nesten hvertfall. Og det verste med en reperatør er at prisen for jobben hans er uforutsigbar. En ny maskin har hvertfall en prislapp på seg.

Jeg må bare ha sagt at jeg synes det er galskap at en maskin går istykker etter seks år. Ikke engang med reparasjonen kommer det innenfor garantitiden. Det er aaaakkurat utenom. Noen ganger lurer jeg oppriktig på om dette er beregning fra produsentens side.

I gode gamle dager varte ting i en evighet. I fjor en gang måtte jeg gi opp den gamle vhs-maskina vår. Men da har den virket siden jeg var liten!! Og jeg er 66-modell!! Faren min kom og hentet den med seg hjem. Han elsker slike utfordringer. Jeg har glemt å spørre ham, men det skulle ikke forundre meg om han har fått den gamle maskinen i gang igjen.

Slik er det ikke i dag. Se på mobiltelefoner, feks. Jeg tror jeg nesten aldri har hatt en mobiltelefon som ikke har gått istykker rett etter at bindingstiden er over. Så må man kjøpe ny telefon og hvis man ikke har god råd – gå inn i ny bindingstid. I år hadde jeg noen kroner å rutte med etter jula og kjøpte meg for en gangs skyld en telefon uten binding. Kjempeflott telefon!! Det tok omtrent en måned før den begynte å klusse. Jeg har vært i en benektelsesfase siden. Det KUNNE ikke være noe galt med den fine nye telefonen min… Men nå kan jeg ikke bruke bokstavene jkl eller manøvrere nedover eller til venstre uten at telefonen hopper ukontrollert att og frem i menyen. Dessuten ringer den, sender meldinger og tar bilder som den sender uten at jeg har noenting med saken å gjøre. Så i dag har jeg tatt meg selv i nakken, og nå kjører jeg inn for å sette den bort på garanti-reparasjon.

Kjøre bil – mange mil
Det er forresten en helt annen ting. Jeg må kjøre flere mil for å sette den på reparasjon. Og da må den vel repareres tre ganger før jeg kan få ny. Man kan jo håpe at første reperasjon «fungerer», men det er ikke akkurat min erfaring at det er slik.

For noen år siden gikk tv’n min istykker. Og det var ikke flatskjerm, nei. Den var så stor at jeg såvidt nådde rundt den, og så tung at det ble søkk i bakken etter meg når jeg bar den over gårdsplassen. Og den gangen bodde jeg alene – så det var jeg alene som bakstet den ut i bilen og til reperatør. Tre ganger måtte til. På rappen! Hver gang jeg kom hjem med den og satte den i støpslet, virket den ikke likevel. Uansett hvor mye den virket inne hos tv-doktoren. Da jeg endelig fikk ny tv, hadde jeg hvertfall stor glede av den – for da var jeg så sliten at jeg bare lå på sofaen. Det vil si – jeg hadde stor glede av den helt til jeg oppdaget at tv’n jeg hadde fått i erstatning ikke hadde stereo. Hallo!! Jeg skulle jo få en ny likans tv!! Det er unødvendig å si at jeg ikke orket å bære den tilbake til butikken. Og DEN tv’n fungerer enda. Hmf.

Jeg kjørte omtrent 40 mil for den tv’n – ikke medregnet da jeg kjøpte den og da jeg hentet den nye jeg fikk i bytte. Da kan du plusse på ca 15 mil til…

Her en dag kom vi hjem med en kasse brus, og det viste seg å være to tomflasker oppi. Det var jo en grei sak. Jeg ringte produsenten, som kunne forklare hva som sannsynligvs var grunnen og som ba meg sende en flaske og kontonummeret mitt til dem så skulle jeg få erstatning. Sukk – helt ok, det. Men det betyr at jeg må kjøre over en mil til nærmeste postkontor igjen. Jeg håper erstatningen er duganes! Vanligvis orker man jo ikke slik – men denne gangen ble jeg irritert! Så flasken er pakket pent inn i julepapir og ligger klar til neste kjøretur.

Igår kjøpte jeg en antenne til en bil. Og da jeg kom hjem og vi åpnet pakken var det rust på antennen! Inne i pakken?! Etter litt diskusjon fant vi ut at vi rett og slett ikke orker å bytte den. Det er langt å kjøre for å bytte en vare til 149,- kr. Jeg handlet den da vi var i Trondeim en tur. Det er ca 5 mil herfra en vei. Hvis man har en bil som bruker en liter på mila, blir det 10 liter til en pris på rundt 13 kroner literen, det. 130 kroner + bompenger mm… Med dagens bensinprisen ville vi «brukt opp» antenneprisen på å kjøre inn og bytte den, med mindre vi ikke har et annet ærend der inne samtidig. Og DET er det ikke sikkert vi har innen byttetiden er gått ut. Forsåvidt er det ikke sikkert vi skal dit innen garantitiden er ute en gang. Det er ikke HVER dag vi er i Trondheim.

Telefonen jeg skal bytte kjøpte jeg på Stjørdal. Sukk.

Men det kan jo hende PCen min går istykker igjen snart. Den kjøpte jeg i Trondheim. Den er allerede byttet en gang. Den første jeg kjøpte var istykker alt før jeg fikk den hjem. Da jeg skulle gå igjennom oppstartprogrammeringen hadde den en programmeringsfeil og ødela seg selv. Da jeg kom inn dagen etter, tror jeg at jeg så så fortvilet og morderisk ut at de ikke hadde hjerte til annet enn å gi meg en ny. Den har jeg nå snart hatt i ett år, så da går den vel snart fisføyka den også. Selv om jeg behandler den som gull.

Jeg kan jo kanskje lage tre kasser slik de gjør i programmet Kaoskontroll: En rød – det som er i den skal byttes i Trondheim. En gul – det som er i den skal byttes på Stjørdal. Og en blå – det som er i den skal byttes i Selbu….

Forbrukersamfunn og miljø
Jeg blir nesten skremt noen ganger. Dette er en bitteliten brøkdel av alle problemene jeg har hatt i dette forbrukersamfunnet vårt i de siste årene. Helt sant- det er bare en brøkdel! Og jeg har sikkert brukt mer penger på bensin enn på varer i denne bytteprosessen. Enkelte ting orker jeg ikke bytte engang. Det er billigere å kaste det rett i søpla enn å klage.

Miljøbevissthet? Jeg orker ikke å sette meg ned å regne på hvor mye jeg forurenser når jeg kjører, versus hvor mye jeg forurenser når jeg kaster en gang…

Og de klager over at vi kaster ting som kan brukes fremdeles? Hmf – brukes hvordan da? Vaskemaskiner man ikke tør sette i støpsel, pcer som riktignok blinker, men som ikke forstår et dugg av hva du sier til den og …

… vel … (*jeg snurper sammen ansiktet mens jeg tenker alvorlig over saken*)

Ok, det skal innrømmes at mobilen min kan brukes fremdeles. Hvis jeg kaster den, fortsetter den sikkert å sende meldinger, ringe og ta bilder som den sender selv i evig tid. Den karen tror jeg ikke engang går tom for batteri, med mindre det er jeg som ønsker å bruke den.

Får den bestemme selv så kan det hende den ender opp i politikken…

Tags: Forbruk, Miljø