Feed on
Posts
Comments

Jeg har sittet inntullet i et ullteppe på trappa en stund. Lungene har slått seg ganske vrange og vonde og det føltes lettere å puste der ute. Innimellom hosting og gynging har jeg kost meg med lydene fra dyra og fra skogen.

Pippo har humret så blidt. Mio har mjauet og mast på Robert der inne bak ryggen min. Og like borti skogkanten har kattugla tutet.

Så hørte jeg plutselig til min store glede perleugla (Aegolius funerus). Litt bak gården, sør for den nærmeste kattugla og litt nærmere enn den fjerneste kattugla hørte jeg lyden dens svakt. Oi — for et herlig liv det er i skogen nå!!

Rundt der oppi vet jeg det er en god del gamle svartspetthull – noe perleugla nok vet å sette pris på som redeplass. Så nå får bare formen se til å komme seg, for jeg skal ut og kikke etter unger om en måned eller tre!

Det er smågnagerår her nå. Vi begynte jo høsten med hauger av lemen og mener å ha sett spor av dem i snøen rundt omkring utover vinteren også. Det er ellers mye musespor over alt. Med og uten hale i spora. Og rundt her påtreffer vi skogmusa, markmusa og spissmusa jevnlig. Det er nok ikke for ingenting at vi hører godt med ugle. Perleugla høres visstnok spesielt i smågnagerår da hannen aventerer ledige reirhull til de nomadiske hunnene.

Hvis jeg får til å komme meg ut på leting etter rede, kan jeg skrape på trær eller stolper der jeg ser et hull hunnen kan ha valgt. Hvis hun er der, vil hun visstnok øyeblikkelig hoppe opp i hullet og titte ut. Dette er en atferd som er utviklet for å unngå å bli tatt av mår.

Å – det kan bli spennende! Noen som kan gi meg vinger istedenfor hjul, så jeg kan komme meg rundt overalt hvor jeg vil? :-)

Du kan lese mer om perleugla på Norsk Fugleatlas. Legg merke til at det er ganske stor forskjell på de to vi har rundt gården nå – kattugla og perleugla.

Jeg har stått ute på verandaen og hørt tre forskjellige kattugler i kveld. Åååh det gir gode vårfornemmelser. De kan begynne å legge egg så tidlig som i januar i byer og tettsteder hvor det er rikelig med bytte. Men ellers er det vanligst med begynnelsen av april. Og de kan legge egg så sent som midten av mai. Det er anslått å være mellom 10.000 og 30.000 hekkende par i Norge.

Har du hørt kattugle før? Her er lyden dens.

  • Kattugla er fødegeneralist, dvs at den har ganske stor meny. Den spiser blant annet smågnagere, spissmus, fugler, frosk, meitemarker og biller.
  • Den jakter hovedsaklig vha hørselen og ofte fra lav høyde
  • Den er monogam
  • Kattugler er svært stedtro. Voksne ugler holder seg i sitt lille territorium hele året og hele livet. De unge drar heller ikke langt fra der de er klekket før de slår seg til i eget territorium (gjennomsnittlig 21 km fra der de er klekket)
  • De liker best å hekke i hulrom, men kan også hekke i bygninger, skjære- eller ekornreder, bergvegger eller på bakken.
  • Høyeste alder på en kattugle funnet i Norge er 21 år

Kilde: Norsk Fugleatlas. Du kan lese mer om den her. Og hvis du har lyst til å bygge en kattuglekasse kan du lese om hvordan på miljølære sin side om Fugler og fuglekasser.

Har du hørt svartspetten noen gang? Hør den her, på denne lille videoen.

Gamle historier sier at svartspetten varsler regn når den roper i sin flukt (historien om Gjertrudsfuglen). Men sannheten er vel at dette er lyden den har, regn eller ei. På dette lydklippet høres begge lydene dens, beskrevet slik i Svein Haftorns «Våre fugler», 1985:

I motsetning til de fleste spetter som regel lett å bestemme på låten: i flukt et kraftig kri-kri-kri-kri, også gjengitt som krrykk, krrykk….; etter at den har slått inn i et tre høres et vidtlydende, klagende kieee.

Jeg klarte heldigvis å sette sammen en video som ikke var så dårlig i billedkvalitet at den ikke kunne vises :-) . Jeg har også tatt meg en liten runde og har funnet et par andre morsomme spor etter svartspetten.

Sportegn

Svartspetten lever av insekter, særlig maur og biller. I tørre trær kan du finne sportegn etter den der den har hakket etter f.eks. stokkmaur. Det ligger ofte lange fliser etter den; revet opp og kastet til siden. Dette er sannsynligvis  et svartspett-»åsted» .

Skadeverk
Låven vår er full av hakkespetthull, med stor sannsynlighet etter svartspetten og kanskje også gråspetten. Men vi synes ikke dette er skadeverk. Vi er så glad i disse fuglene, at for oss er dette spor etter storfint besøk.

Men man kan jo skjønne at enkelte spor kan betraktes som skade. Dette stolpehullet (klikk på bildene under) er også sannsynligvis spor etter svartspetten – et reirhull på et svært ugunstig sted. Det er ikke vanskelig å skjønne at et slikt hull svekker styrken i stolpen.

Som dere ser er det gjort et forsøk på å skremme/ gi inntrykk av at denne stolpen er opptatt – ved at det er satt opp en kunstig spett på stolpen. Enten ble den kunstige hakkespetten satt opp som følge av at reirhullet var oppstått, eller så har ikke akkurat effekten vært som ønsket (jeg tipper det siste).

Øverste pilen viser et reirhull, like over hodet på «territorieeieren».

Hakkespetten er fredet, så det skal nok atskillig mer til enn dette for at man skal få felle den. Heldigvis.

Man får bare prøve å avverge skader så godt man kan, reparere det som alt har skjett – og så bli glad i disse flott fuglene! Da er det mye lettere å glede seg over ett hull enn å erge seg.

For meg er det akkurat like lett å se slike hull i et positivt lys, som det er å se på rynker som vakre tegn på liv og glede :-) :-) .

Les mer om hakkespettens livslystsspor og tiltak på NOF sin side: Spetteskader på bygninger