Kattene mine lager engler i sneen

I dag har jeg hatt en litt smågrinet stund. Det er lov det også, ikke sant? Jeg kan være litt smågrinete. Det er jeg flink til, så lenge det er bare en liten stund. Jeg holder ikke ut å være grinete så lenge….

Men det er perfekt vær til å leke ute! Mildt og herlig, bare to grader minus. Det er 17 grader forskjell fra i går! Og bare litt snø så det er lett å tumle rundt overalt. Kira og jeg dro frem kjelken og seilte ned låvebrua. Og så ned bakken langs hønsegården.

Men etter to slike tumlinger var jeg helt utslitt. Jeg ble så sint! Hadde jeg orket å trampe og stampe, fnyse og frese, så hadde jeg gjort det. Men jeg var allerede så sliten at det bare såvidt orket å boble litt sinne inni meg mens jeg sto helt stille og pustet på. Blopp, blopp sa det rasende. Ikke så imponerende akkurat. Og så gikk det over, heldigvis. Et slit er det, med slikt sinne.

Jeg har så lyst til å komme meg ut til hestene og leke litt i snøen! Men bare å gå bort til gjerdet er for tungt. Det er ikke dørstokkmila. Jeg sliter ikke med dørstokkmila. Den hopper jeg over uten tanke for at starten er tung. Det er etterpå, etter de første lette trinnene, at alt strekker seg milevis utover plutselig. Det er nesten magisk. Poff – så er veien lenger enn lang, og energilageret er tomt.

Jeg føler meg litt bedre når jeg rekker tunge til kroppen. Ah – så kan jeg fange snøfnugg, like godt. Jeg kan leke litt helt inntil her jeg står, jeg! Ingen motvillig kropp skal få ta fra meg leken.

Jeg får så lyst til å prate med nissen. Han er sikkert mange hundre år gammel, og vet vel godt hva en motvillig kropp kan lage av brysomheter. Og likevel er han godmodig som dagen er lang, med glimt i øyet og et hav av varme.

Jeg har så lyst til å spørre: «Hvordan gjør du det?» Og jeg tror han ville skottet på hodet, og sett på meg med blått blikk akkurat som dette. Og så ville han sagt: «Hvordan? Jeg gjør det jo bare.»

Så da får jeg bare fortsette å gjøre det, jeg også. Leve godt og leve vennlig tross litt motstand.

Jeg vil jo ikke være dummere enn nissen!

I dag har han forresten dratt skinnfellen litt opp over knærne. Snøføyka når helt inn til ham der han sitter.

Og rotta på hodet hans har bøyd nakken mot vinden så skjerfet har tatt av for det meste kalde. Mens dompapen har latt seg snø ned. Det ser lunt og godt ut. Som om han samler varmen inni seg, og så sitter han og lyser ut mellom snøfnuggene..

-

.

Julestjerna bare ler. Hun pleier å henge så høyt og ha det så travelt i juletider at hun ikke får smake snøen. Nå som hun har krøpet ned i lomma til nissen, er livet plutselig fullt av nye opplevelser. Jeg synes jeg hører det klinger i lav, lykkelig stjernelatter: «Det kiler på nesen! Tenk – jeg visste ikke at snø var så deilig! Jeg visste den var vakker. Jeg har sett den leke over landskap og i vindkast. Jeg har sett den smyge seg inn overalt, legge seg tungt på det meste. Høyt oppe har jeg hengt, og sett. Men jeg visste ikke hvordan den kunne kile så deilig på nesen! Tenk så heldig jeg er, at jeg får sitte litt her nede. Ikke bare funkle der oppe!»

Nissen har spist av julegrøten. Nåså har vi heldigvis ikke hatt. Jegermeisteren står urørt (puster lettet ut). Det er snart på tide å rydde det bort. Men hele jula ut skal det stå. Til 13. dag jul. Men jeg er veldig glad vi ikke har nåså. Mon tro hva vi skulle gjort da? Hvordan blir man kvitt en slik en? Nissen bare ler. Han har blitt sterk på gården her nå. Det skal nok mange nåså’r til for å vippe ham av pinnen.

Jeg har masse å lære av nissen. Hvis jeg ler like godt, lar blikket være like blått og putter inn litt snill humørfylt trollskap, skal det nok mye til for å vippe meg av pinnen også. Mer enn en skarve kropp som ikke vil samarbeide.

Jeg tror jeg fanger et snøfnugg til på tungen, og smiler stort. Det er nemlig slik man gjør det når man bare gjør det. Lever godt og lever vennlig, altså.

Tags: Dompap, Eventyr, Julestjerne, Livsfilosofi, Nisse, Rotte, Utmattelse