Jeg går natten i møte med iskalde eplekinn. I kveld har jeg stått akkurat lenge nok under nordlys, nattlys og stjernehimmel. Hestene baset i nysprettet halmball utpå beitet. De var usynlige der ute i mørten, men blikket ble da også dratt mest opp mot himmelen.
–
Gården glødet i alle lampelysene bak meg. Kira var også ute og tuslet. Hun speidet etter reven som tusler nært for tiden. Lenger borte fikk Vilje mat i stallen sammen med mamma Carmen og store, glade Pippo. Umah var nok også der og ventet på å få slikket bollene.
–
Så gikk de fleste inn for å varme seg. Orions belte hang så fint over huset. Og jeg ble ute bare littebitte grann til…
–
Fra de lune skyggene under låvebrua hørtes kun hestenes fornøyde høygumling. Det var plutseli’ lett å forestille seg at nisseungene snart ville komme ut for å leike i bakken ned låvebrua. Rumpeskliing og nordlyskikking. De ville nok satt leken lyd til natten! Og så ville de hengt over kanten så snøen drysset ned på gårdsplassen, skottet og undret seg på hvilken stjerne som glødet der oppe til høyre….
–
Selv om det hender det er vondt å lette stumpen fra den varme stolen på seinkvelden, tror jeg det er en av de triveligste rutinene våre.
Hver kveld dette lune lampelyset, de gode lydene fra fornøyde dyr og spenningen i eventyrkroker.
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
