I innlegget Kulturminnet Taterbyen «Fredrikstad» nevnte jeg at en av de opprinnelige bygningene fra taterbyen Fredrikstad skulle flyttes tilbake.
Det er en stund siden en bygning har kommet på plass, og her en dag tok jeg meg en tur bortom for å ta en titt.
En liten oppfriskning av historien
Under okkupasjon av Norge i 1940-45 var de tyske okkupantene ute etter taterne. Tater som ikke kunne vise til et fast bosted ble blant annet nektet de viktigste rasjoneringskortene. Nils Fredriksen kjøpte et lite jordstykke og et stabbur til seg og familien sin. Etter hvert kom det mange flere til – og taterbyen Fredrikstad ble til «i grenselandet mellom Overvik og Samstadsgrenda» som de sier her.
På det meste sto det sju hus i leiren/byen og det overvintret rundt 60 tatere i Fredrikstad. Det står skrevet at husene var opprinnelig bur og eldhus som de fikk tak i rundt i bygden. Les mer her.
Dette er altså ett av dem. Et knøttlite hus med to dører og et lite vindu. Ren plank hele veien. Det sto kanskje på stein slik det er gjort også nå. Eller med steinmur hele veien rundt. Jeg vet ikke hvor mange, om noen, som bodde i akkurat dette lille huset. Kanskje kommer det informasjon om det senere?
Plutselig kjennes det i magen
Med den nyoppsatte gapahuken og informasjonstavlen er Fredrikstad nå en trivelig plass til minne om den gang. En del etterlatenskaper finner man, og nå altså et lite hus. Men ellers finnes bare skog, gress og gamle tufter. Og ingen bor her lenger.
Kulturminner kan noen ganger gi et slags inntrykk av idyll. Som om minnene i hovedsak er gode. Og det er nok ingen tvil om at det var mye godt i Fredrikstad. Det var barnefødsler og bryllup, håndverk og produksjon, handel med andre i bygden og nok også mye morro.
Men med dette lille huset fikk jeg en mer «håndgripelig» følelse av hvordan det var den gangen. På vinter, med nattesøvnen, familieliv, matlaging, kveldssysler, toalettbesøk…. Alt det som nå er aldeles annerledes enn den gang.
Det jeg kjente best – det som faktisk traff meg litt i magen da jeg så denne lille luken i døren på andre siden av huset – var trusselen som alltid må ha ligget over Fredrikstad. Jeg kan tenke meg at det ikke bare var rasjonerings- kort de var redd for å miste.
Tyskernes behandling av dem de ikke ønsket den gangen var ikke på noen måte ufarlig.
Dette er kanskje bare fantasi. Kanskje bodde det ikke noen akkurat her. Kanskje var ikke akkurat denne døren eller akkurat denne luken der. Men trussel var der.
Kan du tenke deg redselen du ville kjent om det banket hardt på den døra en sen kveld? Med alle dine kjære fra ung til voksen i det lille, sårbare rommet bak deg skulle du gløtte på luka for å se hvem det var….
Var det død eller var det bare folk som ville handle øser, spann eller takrenner? Slikt som ikke lenger fantes på lokalbutikken.
Kjenn etter.
Kjenner du redselen? Kjenner du lettelsen hvis det ikke var noen som ville deg ondt? Kjenner du usikkerheten likevel? Beskyttelsesinstinktet?
Tenk så godt det ville vært om ingen noen gang måtte ha den følelsen igjen. Det er et verdig mål.
var aldri tiden da jeg ble grinete. Nei, jeg var full av forventninger til isen.
Den sto i en krok av den gamle smia jeg hadde før, var svart som juling og så bare ut som noe rot som sto der. Helt til jeg fikk gnidd litt på den.
.. 
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
