Feed on
Posts
Comments

I innlegget Kulturminnet Taterbyen «Fredrikstad» nevnte jeg at en av de opprinnelige bygningene fra taterbyen Fredrikstad skulle flyttes tilbake.

Det er en stund siden en bygning har kommet på plass, og her en dag tok jeg meg en tur bortom for å ta en titt.

En liten oppfriskning av historien
Under okkupasjon av Norge i 1940-45 var de tyske okkupantene ute etter taterne. Tater som ikke kunne vise til et fast bosted ble blant annet nektet de viktigste rasjoneringskortene. Nils Fredriksen kjøpte et lite jordstykke og et stabbur til seg og familien sin. Etter hvert kom det mange flere til – og taterbyen Fredrikstad ble til «i grenselandet mellom Overvik og Samstadsgrenda» som de sier her.

På det meste sto det sju hus i leiren/byen og det overvintret rundt 60 tatere i Fredrikstad. Det står skrevet at husene var opprinnelig bur og eldhus som de fikk tak i rundt i bygden. Les mer her.

Dette er altså ett av dem. Et knøttlite hus med to dører og et lite vindu. Ren plank hele veien. Det sto kanskje på stein slik det er gjort også nå. Eller med steinmur hele veien rundt. Jeg vet ikke hvor mange, om noen, som bodde i akkurat dette lille huset. Kanskje kommer det informasjon om det senere?

Plutselig kjennes det i magen
Med den nyoppsatte gapahuken og informasjonstavlen er Fredrikstad nå en trivelig plass til minne om den gang. En del etterlatenskaper finner man, og nå altså et lite hus. Men ellers finnes bare skog, gress og gamle tufter. Og ingen bor her lenger.

Kulturminner kan noen ganger gi et slags inntrykk av idyll. Som om minnene i hovedsak er gode. Og det er nok ingen tvil om at det var mye godt i Fredrikstad. Det var barnefødsler og bryllup, håndverk og produksjon, handel med andre i bygden og nok også mye morro.

Men med dette lille huset fikk jeg en mer «håndgripelig» følelse av hvordan det var den gangen. På vinter, med nattesøvnen, familieliv, matlaging, kveldssysler, toalettbesøk…. Alt det som nå er aldeles annerledes enn den gang.

Det jeg kjente best – det som faktisk traff meg litt i magen da jeg så denne lille luken i døren på andre siden av huset – var trusselen som alltid må ha ligget over Fredrikstad. Jeg kan tenke meg at det ikke bare var rasjonerings- kort de var redd for å miste.

Tyskernes behandling av dem de ikke ønsket den gangen var ikke på noen måte ufarlig.

Dette er kanskje bare fantasi. Kanskje bodde det ikke noen akkurat her. Kanskje var ikke akkurat denne døren eller akkurat denne luken der. Men trussel var der.

Kan du tenke deg redselen du ville kjent om det banket hardt på den døra en sen kveld? Med alle dine kjære fra ung til voksen i det lille, sårbare rommet bak deg skulle du gløtte på luka for å se hvem det var….

Var det død eller var det bare folk som ville handle øser, spann eller takrenner? Slikt som ikke lenger fantes på lokalbutikken.

Kjenn etter.

Kjenner du redselen? Kjenner du lettelsen hvis det ikke var noen som ville deg ondt? Kjenner du usikkerheten likevel? Beskyttelsesinstinktet?

Tenk så godt det ville vært om ingen noen gang måtte ha den følelsen igjen. Det er et verdig mål.

Jeg gikk på Husvik barneskole og minnene fra den tidens vinterkvelder på skolens idrettsbane er varme og trivelige.

Spesielt tydelige er minnene om da jeg satt på snøkanten ved skøytebanen og fomlet for å få på meg disse støtteskøytene. Piggene i bakkant som holdt skoene på plass, hælkanten og reimene med norske farger… Så utrolig vanskelig å få på plass noen ganger. Fingrene ble numne og lua sklei hele tiden ned i øynene. Men dette var aldri tiden da jeg ble grinete. Nei, jeg var full av forventninger til isen.

Til slutt fikk jeg som oftest hjelp av mamma, og mens jeg sto inne i armkroken hennes og kjente på de små rykkene fra at hun spente støtteskøytene godt på, så jeg med store øyne på de store der ute som skøytet med ordentlige skøyter.

Guttene sprang på hverandre med sine svarte, lange ishockyskøyter og viste seg for jentene. Jentene lagde piruetter i hvite, vakre skøyter. De viste seg like mye for hverandre som for guttene. Åååå, som jeg gledet meg til å få skøyter for store jenter.

Men jeg ble aldri sterk nok i anklene til å bli noen god skøyteløper. Da vi endelig ble eldre (at det kunne ta så lang tid!) og hadde idrettsdager, var jeg den som kom krabbene i mål lenge etter at de andre var gått til pølsebua. Sår på knærne og nummen i anklene.Vel – det var ikke akkurat noe problem. Jeg hadde en søster som var fem år eldre og gledet meg allerede til noe annet jeg skulle vokse meg inn i. Jeg husker ikke hva – men jeg var på vei dit i hvert fall. Helt sikkert.

Den beste skøytetiden var derfor nettopp da jeg var så liten at jeg hadde støtteskøyter. Designet for stor glede, uansett styrke og teknikk eller mangel på sådan. Tenk – jeg husker faktisk godt teksten inni skøytene «Ving Made in Norway Patented». Det føltes som om vi var litt viktige. Det sto jo på engelsk og greier.

Gode minner ble til og drømmer ble skapt. Det var en god tid. Det var noe med mangelen på travelhet den gangen. Det var noe med de myke linjene som rammet inn dagene våre.

Og det var noe med at det ikke bare var det perfekte som var perfekt.

Polering av skilpadde

Jeg har en rekke yndlingsting. Og en av dem er denne lille flasken.

Den sto i en krok av den gamle smia jeg hadde før, var svart som juling og så bare ut som noe rot som sto der. Helt til jeg fikk gnidd litt på den.

Se hva som kom frem!

Noe av teksten på flasken er som følgende:

Udförer saagodt som uden Arbeide en fuldstændig Rensning og Polering af: Guld, Sölv, Messing, Kobber, Staal, Blikktöj. Giver höi holdbar Glands. Kan benyttes til Polering af Elfenben, haardgummi og Skildpadde.

Jeg slo armene rundt meg selv av glede.

Kalvåa bygdetun i Selbu

Når vi har besøk er det trivelig å ta seg en liten kulturtur. Vi kjørte derfor inn til Kalvåa bygdetun.

Vi ble aldeles betatt. I uken som var har det vært Vømmølspell i friluftsteatret i Kalvåa. Vi fikk ikke med oss spelet, men etter å ha tatt en titt på omgivelsene anbefaler jeg folk på det varmeste om å følge med på når det er friluftsteater i Kalvåa. Det MÅ være en stor opplevelse å se spel og teater her.

Selbyggen skriver om Vømmølspelet, 2009 her :-)

Vi var bare ute og tuslet, og var ikke inne i noen bygninger eller fikk noen historisk omvisning. Det hadde vært spennende å høre mye mer om bygningene, om kvernfjellarbeiderne, om bekkekverna og om hvordan de tørket, kvernet og benyttet kornet før i tiden. Kalvåa bygdetun hører innunder Selbu bygdemuseum, og du kan lese mer på Selbu kommunes nettside under siden om Selbu Bygdemuseum.

Bilder fra vårt besøk til Kalvåa bygdetun

Kvernfjellhytta, som opprinnelig sto i Kvernfjellet. Med autentisk miljø og inventar fra den tiden da kvernfjellarbeiderne levde og brøt stein i fjellet (kvernstein til høyre)

Seterfjøs

Friluftsteater

Venter på Vømmølspelet

Eldhus med korntørke

Detalj, glugge i eldhuset

Detalj, konvall på eldhustaket

Bekkekvern, stått der fra ca 1820

.

.

Hvis du går inn på siden Selbu – et lykkeland finner du mer informasjon. Og klikker du på «Kart» i den horisontale menyen, ser du hvor du finner Kalvåa bygdetun. Her finner du også på kartet alt fra overnatting til coop’n :-)

Symaskina

Enkelte ting betyr mye for oss. De kan kalles kulturminner. En blanding av kultur og minner. Her er et av mine. Og et lite bidrag til utfordringen jeg har sendt ut til andre bloggere (her).

Farmor hadde vært 98 år i dag 28.mai 2009. Jeg har mange minner om farmor. Hun var sydame, utdannet pelssyerske, egentlig. Og hun jobbet for Vegard i Tønsberg da jeg var liten. Jeg husker godt at jeg fikk være med dit på besøk. Vi gikk nederst på torvet i Tønsberg og svingte littegrann. Det var ikke langt. Og så var det opp og opp noen lange trapper og inn på et rom.

Og der var ikke bare farmor… der var det flere damer. Og jeg ble fryktelig sjenert. Men rundt omkring sto det symaskiner. Og mye, mye viktigere egentlig: kasser med stoffrester. Biter med spennende farger og struktur, klippet i enda mer spennende former. Som jeg fikk lov å rote i!! Var lappene små nok fikk jeg til og med lov til å ta dem med meg hjem!!

Farmor og de andre damene satt på fantastiske skatter. Så tålte jeg vel en liten stund at de andre damene skravlet og smilte og klappet meg på hodet.. For jeg var allerede i min egen verden nedimellom stoffbitene i kassene.

Hjemme hadde farmor sin egne flotte symaskin. En sånn hvor du dytter til en spak med låret, og så går den kloppetikloppetiklopp. Jeg så ikke at hun sydde med den noen gang, men det har jeg gjort. For jeg arvet den med tiden.

Men så fikk jeg en nyere symaskin av søstra mi. En som hun hadde fått av mamma. Da forlot jeg rett-fremover-og-rett-bakover-maskina til farmor til fordel for en som kunne sy lange sting, korte sting og sikksakksting. Et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for meg. Og stort lenger har jeg vel ikke egentlig gått. Fremdeles syr jeg stort sett bare rett fremover og rett bakover. Symaskiner som syr knappehull og sommerfuglmønster er fremdeles for nymotens for meg. Det er ikke sømmene som er mønsteret her i gården. De er helst skjulte, de.

Noen ganger går jeg bakover i tid. Altså bakover fra sikksakk og korte sting og lange sting. Dit hvor et sting bare er et sting… Jeg syr litt med gammelmaskina. Bare fordi det er godt for sjela. Det lukter godt av den. Og når jeg har tredd tråden så har jeg tredd tråden. Selv om jeg alltid lurer lenge på hvor jeg skal tre tråden :-)

Og når den klusser seg så klusser den seg skikkelig. Så kan jeg ta pause. Og pauser er gode å ha.

Hvis farmor var her skulle jeg ønsket henne verdens beste bursdag. Og så kunne vi sammenlignet dobbelthaker :-) For vet du – farmor? Jeg har arvet dem også av deg. Og siden du hadde dem først, så er jeg veldig glad i mine egne.

Stor klem til deg der du er!!


Herfra er det ikke lange turen til  nærmeste kulturminne, taterbyen Fredrikstad. Jeg var der en tur for noen dager siden, tuslet rundt i området og undret meg over tiden. Vi mennesker er priviligerte som har i oss evnen til å se for oss ting vi ikke har vært med på. Vi kaller det minner. Kulturminner. Det å se historien og føle andres erfaringer.

Livet får en annen dybde når man sitter stille i skogen og lytter til fuglesang og suset av alt som en gang ble levet blant hus som ikke lenger finnes.

Taterbyen Fredrikstad ble opprettet i krigsårene som følge av at de tyske okkupantene var ute etter taterne. De som ikke kunne vise til et fast bosted ble blant annet nektet rasjoneringskort. Dere kan lese mer om taterbyen Fredrikstad på denne nettsiden:  Latjo Drom – Romanifolkets/taternes kultur og historie.

Ett av husene finnes enda, men står et annet sted i bygden. Det skal nå flyttes tilbake.

Her får dere en liten smak på hvordan det er der i dag. Et trivelig sted å ha som turmål hvis man er på vandring i Selbu. De har latt vitnemålene få ligge igjen på plassen. Noe av det som gjør det helt spesielt, synes jeg.

Tror dere han tenkte at et tre skulle vokse seg stort og fint inni sykkelrammen hans, han som la den fra seg der en gang? Hvordan duftet maten som ble laget på varmen over disse ovnene? Var spaden til jordarbeid, husdyrarbeid eller til salg? Husene var så små at skyggen min nesten strekker seg fra den ene veggen til den andre. Var det lunt og godt da de gikk til ro for kvelden, eller var de urolige for tyskerne?

..