En herlig oppfordring! Planter er jeg veldig glad i. Men det er også ting man bør passe på i den anledning. Våre kjære innedyr spiser nemlig gjerne på noen av dem. Og de er ikke egentlig flinke til å skille mellom spiselige og giftige inneplanter.

Jeg har sett at Bibbi er veldig opptatt av Aloe Vera’en min. Og i dag tok jeg henne på fersk gjerning i å smake. Jeg mistenker at det er «igjen» siden jeg har sett tannmerker i den tidligere.

Den smakte tydeligvis ikke kjempegodt.

–

I utgangspunktet bruker jeg jo Aloe Vera på dyrene. Da er det imidlertid som oftest kjøpt aloe vera. Jeg bruker bladene på meg selv iblant, men da bare safta inni. Og det er noe med at det er deler av Aloe Vera som er gunstig og andre som er giftige. Jeg tror det er skinnet/safta i skinnet som ikke er så bra. Å spise det «as is» er nok ikke så smart.

Så jeg gikk inn på nett for å kikke. Og der fant jeg en liste over farlige planter for katter, hunder og hester. Der sto da også Aloe Vera med denne advarselen (fritt oversatt): Hvis din katt har spist noe av denne planten – kontakt din lokale veterinær eller giftsentralen. Symptomer på forgiftning: Oppkast, depresjon, diare, anoreksia, skjelvinger og endret farge på urinen.

Oooookay…

Siden jeg mener hun har vært borti den før, og hun ikke spiste noe særlig nå, ringte jeg ikke veterinær eller giftsentralen. Det var jo tydelig at dette ikke egentlig var noe godt og ble geipet ut igjen. Og hun har ikke vist noe symptomer. Men noe særlig smart å ha den innenfor spiserekkevidde, er det tydeligvis ikke. (Panneklask! Det burde jeg jo tenkt på før…)

Så nå har jeg satt Aloe Vera’en på et litt mindre tilgjengelig sted, og har satt noe annet ikke-giftig der hvor Bibbi liker å sitte og gumle planter. Jeg burde nok ha gjort alvor av å så kattegress til vintrene.

Lurer du på om du har noen giftige planter inne eller ute? HER finner du en liste fra Animal Poison Control Center over giftige og ikke-giftige planter for katt, hund og hest. Noen av dem er skikkelig skumle, med raske fatale symptomer.

(ps – nytt kamera!! ))) = Smiler så alle dobbelthakene stråler. Bildene skal nok bli gode etterhvert som jeg lærer meg mer om kameraet. Kjøpte det i går.)

Jeg beklager at det er en dum dur i bakgrunnen her. Jeg sto visst i vind uten å merke det. Men hvis du orker litt during så bør du ha på lyden .

–

Nå sitter hun ofte og studerer dem gjennom sprekkene. Men så snart jeg oppdager henne får hun beskjed om at hun ikke får lov. Og hun HAR skjønt tegningen… Som alle ungdommer litt ute på galeien slår hun derfor på hele uskyldsreportoaret hvis hun blir «fersket». Hihi Ha på lyd, så du får med «ferskingen».

Ps- beklager at filmen hopper slik. Jeg skjelver så kraftig på hendene med denne kroppen… En skikkelig utfordring hver dag når jeg fotograferer så mye. Men jeg får stabilisert litt på slutten.

–

Hvis du lurer på navnet hennes, så har jeg forresten måttet vende litt på det. Jeg roper så ofte på disse dyrene og gikk helt surr i Barbie-navnet. Det gikk på både engelsk og norsk til tunga krøllet seg. Og så ble det Bibbi for de to B-ene i navnet hennes i stedet.

I hvertfall.. Bibbi er en ordentlig sofakatt. Hun synes det er SÅ deilig å være inne!! Der hun bodde var det jo meningen at hun skulle jobbe litt med musefangst og sånt. Men hun snek seg visst som oftest inn for å late seg i stedet. 

Men fange mus- DET gjør hun imidlertid her. Mer enn hun sover. Hun har tatt flere mus siden hun kom enn hva de andre kattene har gjort tilsammen de siste årene, tror jeg. Og hun har sluppet halvparten av dem fri… Hun er ei flink musefanger, men en ordentlig liten museholdekløne.

Noe som igjen har bidratt til at Helene synes hun er svært underholdene. Der Bibbi jobber med musefangst, ligger gjerne Helene et stykke unna med kattesmil i kinna og ser bedagelig på. Innimellom tusler det mus rundt på gårdsplassen uten at noen av de to kattene tar den. Den ene lurer på hvor den ble av og den andre venter spent på om rømningen noengang blir oppdaget.

De musa jeg ser svime rundt seg selv eller bli lekt ublidt med, løfter jeg forsiktig opp i hånda (og vasker meg godt etterpå.. det er mye sykdom ute og går nå) og slipper på skogen et stykke unna gården. Men noen er jo ganske så håpløse tilfeller. Her en dag bar Bibbi en liten en ut, mistet den på gårdsplassen (hun påstår de går i ett med sanden, men faktum er at de gjemmer seg i pelsen hennes) ga opp å lete mer og gikk inn i hønsehuset for å finne en ny… og etter en stund gikk musa (som satt igjen ute på gården) inn igjen etter henne. Panneklask.

Tro det eller ei, men jeg tror kanskje det var en av dem jeg litt senere reddet fra Bibbi igjen og bar ut i skogen. Jeg synes jeg kjente den igjen. Så nå håper jeg den sprer ryktet om at det er kommet en rå musefanger på gården. Vi KAN ikke ha så mye mus, uansett hvor søte de er. Bildet er forresten av en mulig tipp-tipp-tipperitipp olderfar/mor til de som bor her nå - som ble sluppet ut i skogen i mars i år.

Men nå sporet jeg fullstendig av. Det var fugler det skulle handle om. De ville fuglene ser det ikke ut til at Bibbi bryr seg så mye om foreløpig. Men de som er i bur er ille greie. Hun kan sitte evigheter utenfor buret til Louise og beundre henne. Den første tiden skremte Louise vettet av henne med å frese og slå ut vingene. Da sprang Bibbi helt opp på loftet før hun turte å tenke over hva som skjedde. Men nå ser det ut til at Louise synes det er trivelig med selskap, så vi får passe godt på burdøra.

Nå om dagen er Bibbi vilt begeistret for kyllingene, selvfølgelig. Og det kan se ut som om hun begynner å fatte interesse for… Ja, dere får se filmsnutten . Det er nemlig ei som lurer på om hun har funnet løsningen på alle katters drøm:

–

Været er vekslende, fra sol til regn. Flagget snurrer seg rundt seg selv det ene øyeblikket og speiler seg i vanndammene på hagebordet i neste omgang.

–

Og som – nær sagt – vanlig, er det en spesielt stor dag for minst en liten sjel på gården. I dag har dørene blitt åpnet for Barbie. Hun ordnet det forresten selv. Vi satt stille og rolig med frokosten og planla å tusle ut med henne snart, da hun plutselig passerte på utsiden av stuevindene. Hun hadde funnet et åpent vindu. Så da vet vi altså at hun ordner «ut» selv. Humre.

Jeg dro på meg støvler og tuslet ut etter henne. Men før jeg kom særlig langt, fikk jeg øye på ei som også hadde funnet «inn».

Så da er det slutt på gjeting og følging rundt på gården . Selv om vi nok kommer til å tusle rundt for å se etter henne med visse mellomrom.

Selv driver hun og «kjører» veiene ut og inn og ut og inn i dag. Katteveien er gjennom tre katteluker via kjelleren. Og hele kjelleren sjekkes jo underveis. Det er SÅ morro, sier hun.

Og rett ut på kjellergulvet, midt imellom ute og inne, viser hun sin sanne snertne natur… Jaiks… Hun klarer seg nok bra, den jenta der! Skumlingen! Men egentlig er det nok et stort, fornøyd gjesp selv om det ser ut som om hun har tenkt å spise fotografen.

Hun har forresten fått kallenavnet Bibbi (BB), siden hun responderer med både å komme og å mjaue når vi bruker den forkortelsen.

Jeg løftet henne opp og vi toget ut av tunet med alle hønene etter oss til de en etter en lot seg distrahere og falt av til annen matsanking enn KA-KA-KATT.

Borte ved skogkanten, nedenfor komposten, fikk Barbie endelig egnet toalettmateriale under labbene og gravde hektisk til hun fikk satt seg godt ned. Hhhhhhhhhhhhhhhhh…. Hun lettet ettertrykkelig og lenge på trykket.. om det går an å si det slik. Så konsentrert at hun nesten så sint ut. Og kanskje var hun det? For hun satt og glodde på de umulige hønene. 

Da hun var ferdig begynte hun å gå. Hun gikk i strak linje vekk vekk vekk – akkurat som jeg har sett dyr på nye plasser gjøre mange ganger før. Hvor skal de ellers gå når de ikke har forhold til noe rundt seg likevel? Men hun var jo i bånd, så jeg tok det med ro og tuslet bare etter. Helt til jeg tok en feilvurdering og hun fikk spenn på båndet og selen, vred seg løs og vips – var i fullt firsprang innover i skogen.

Med meg etter – selvfølgelig. Jeg turte ikke slippe henne med øynene et øyeblikk. Det bar over gjerdet så det sang i buksa som hang fast på en streng. Og ut på stien. Midt i bekymringen over om matmamsbein ville være med på firsprang, begynte jeg så smått å le. For vet dere hvor Barbie kommer fra? Fra Hell, Nord-Trøndelag. Og der hun vandret med stort mot langs den brede sti så det ut som om det var dit hun ville igjen.

Barbie ville tilbake til Hell!!

Langt hjemmefra var hun der på stien. Både fra det ene og det andre hjemmet. Det ble nesten så jeg hørte en dyp Cohen stemme buldre teksten: «Barbie want to go to Hell… back to Hell where she had Heaven»

Men nå har det seg slik at Barbie raskt ble distrahert av noe morsomt i lyngen ved stien. Og da matmams anpusten fortet seg å sette seg ned og si: «Heeeei » snudde Barbie seg tilsynelatende gledesstrålende overrasket: «Næææ – et menneske! Heeeeei!!! » Og så kom hun stormende for å få kos – og bli løftet opp i gode armene igjen.

Ikke så verst tur til å være den første ikke-ordentlige turen på en ny plass, spør du meg.

Da hun kom hjem var det plutselig bare småtterier å undersøke hele det nye huset . En liten spurt foran to logrende hunder var også helt greit. Sånn er det når man har smakt på den store verden. Det nære blir mye lettere å mestre. Men trøtt blir man! Snart lå hun på toppen av loftstrappa og sov.

11. MAI
Den første ordentlige ordentlige turen ut. Uten at noen ropte og uten bånd og seler og alt slikt tull. Flere kvelder har hun fått fange mus i hønsehuset, men da sov hønene. Så hun er mer vant til dem nå enn de er til henne.

–