Det var heldigvis ikke noe borrelia hos Kira. Hun har virket kjekk og grei i de siste dagene, med unntak av en liten halting iblant. Noe rart er det, men nå skal vi vel ha utelukket det verste håper jeg. Det som kan gå fort.
Vi funderer på om det “bare” var en midlertidig forstoppelse som ga så dårlig form forrige helg. Stakkar – det må ha vært vondt! Men så er da heller ikke tarmproblemer noe å kimse av – det vet jo alle som har hatt en periode eller to med enten full stopp eller fullt firsprang… Det er så noen og enhver er fristet til å både halte, helst bare ligge still, nekte å hoppe og svikte litt i bakkroppen.
Litt urolig for ledd og rygg er jeg fremdeles, men som sagt – vi finner ikke noen smerter. Vi får holde et øye med henne.
En liten oppdatering om Mio også. Han har vel blitt omtrent dobbel så stor. Pelsen vokser seg også mye bedre enn før han ble syk. Og han er kjælen og leken. Så HAN har det virkelig mye bedre!
I dag lekte han jungelkatt, men var ikke helt overbevisende bak blonde-gardinene. Omtrent som om han var et menneske tok han gardinen i labben, dro den inn under haken og gløttet ut vinduet: “Mmmm- er det noe som foregår der ute i bøgden mot tro?”
Vi får satse på at han holder seg kvikk og rask en stund nå. Det er så herlig!
Men tror du ikke at en av hestene er litt pjusk nå *panneklask*. Vel, det går alltids bra til slutt. Og fordelen er at de får seg en generell helsesjekk på kjøpet, alle de som må ha litt ekstrasørvis 
. Sånt får man nok finne seg i når man har slik en flokk som vi har.
Jeg tror forresten jeg får gå opp på låven og vekke nissen, jeg. Kanskje han sover litt for godt igjen?
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
