Feed on
Posts
Comments

Jeg får visst komme tilbake til detaljer senere. Men et avslag på et viktig hjelpemiddel (ikke løftestolen. Den søknaden er inne enda) gjør at det fremdeles vil være mye som er vanskelig og veldig mye som er umulig for meg. Mest trist blir jeg av å føle meg som om jeg ikke er verdt noe for samfunnet der ute. Å bidra til at jeg kan delta er tydeligvis ikke ønskelig.

Men midt oppi denne triste dagen smilte altså naturen. Og det er ikke måte på hvordan den smilte i dag. Igjen kan jeg bare konstantere at noen visst vet når det trengs.

Først kom disse to tuslende langs jordet. Jeg lar bildene få snakke for seg. De tuslet langs gjerdet og sjekket etter et lett sted å krysse, mens de snappet litt mat her og der.

Gjerde på begge siden av gjerdestolpen
uansett hvor fort man beveget seg…


Jeg måtte ut for å kjøpe spesialfor til Sylvester i dag. Han er fremdeles ikke frisk. Da jeg kom tilbake var de to rådyrene på andre siden av veien rett nedenfor huset. Det ene sto så nært at jeg følte jeg kunne ta på den. Men da jeg strakte meg forsiktig etter kameraet, sprang det.

Og så sprang det seg rett på en orrfugl!!! Og den orrfuglen jaget opp en annen orrfugl!! Jeg fikk ikke noen gode bilder. Men MÅ jo bare legge med «dokumentasjonsbilde».  Her rett før den fløy litt lenger og jagde opp kameraten sin.

To strakser senere var jeg inne hos Robert og skulle fortelle….., men ble avbrutt av at han sa: «Gjett om jeg har lett etter kamera!». For mens jeg var borte hadde spurvehauken kommet og satt seg i en busk rett utenfor stolen min! Den satt der lenge :-)

DET hadde blitt bilder det!

Her ser dere forresten hvor jeg tilbringer det meste av mine dager. Kjekk stol, men jeg blir veldig sliten og får vondt i den. Jeg håper inderlig ikke de fortsetter avslagene sine. Da vet jeg rett og slett ikke helt hva jeg gjør.

Bildet er litt blekt, men krysset står i busken spurvehauken satt i. Det er ikke stort mer enn ca tre meter fra der jeg pleier å sitte.


I går gikk den gamle telefonen min aldeles berserk. Den begynte å sende meldinger i hytt og pine – så raskt som man blunket. Og det eneste som fikk den til å stoppe var å ta ut batteriet. Satte jeg batteriet inn igjen, fortsatte den freidig å sende meldinger. Jaiks! Det var ikke mulig å fikse den, garantien og reklamasjoner var gått ut (det siste i februar) så da var det bare å gi den opp.

Jeg fikk meg en liten forskrekkelse. En ting er at mobil med alle sine tilleggsfunksjoner er luksus. Men mobiltelefon er også en nødvendig sikkerhet. Uten telefon, og for en gangs skyld alene hjemme, kjente jeg i går at jeg ikke hadde lyst til å bevege meg langt fra hustelefonen og derfor ikke langt fra ytterdøra. En overraskende reaksjon, siden jeg for tiden er i ganske fin form. Men likevel en rimelig reaksjon etter årevis av erfaring med akutte illebefinnende som har krevd tilkalling av littegranne hjelp til en kropp som iblandt strandet der den fant det for godt.

Planen i går var å holde på litt med dyrene. Istedet ble jeg sittende litt tafatt å kjenne på denne rare følelsen av litt mindre sikkerhetsnett rundt meg.

Og slik vil jeg ikke ha det. Så i dag ble det jakt på ny mobil.

Siden jeg daglig tar mye bilder – hvorav mange av dem havner her på bloggen – er «godt kamera på mobilen» en av de viktigste funksjonene. Ja, bortsett fra å ringe, da selvfølgelig. Noe som snart er en tilleggsfunksjon til alle de andre tilleggsfunksjonene…

I dag er det dessuten en rekke andre ting som nesten «følger med på kjøpet». Telefonen jeg endte opp med har det meste man kan ønske seg, og blir kalt kongetelefon av nettstedet amobil.no. Det gjenstår å se om jeg finner ut av alt sammen :-) .

Men kameraet ble selvfølgelig sjekket ut med en gang. Her kommer en liten sammenligning mellom mobilkameraet til Sony Ericsson W995 Red og mitt kamera-kamera Olympus SP-590UZ. Det første bildet er fra mobilen, det andre er et tilsvarende fra Olympus. Mobil, kamera. Mobil, kamera osv:

(klikk på første bildet for å ta det som slideshow)

Sport:

Portrett:

Makro:

Landskap:

Kjørt meg inn med zoom på pc – inn i landskapbildene:

Auto – mye skygge og lys:

Auto m blitz inne:

Nå fikk jeg ikke med meg noen zoom bilder hvor jeg bruker kameraets zoom. Men der er Olympusen atskillig bedre enn mobilen, rimelig nok. Det skal ikke så mye zooming til før mobilens bilder blir «pixlete» som jeg sier.

Men ellers er jeg temmelig imponert!

Så gjenstår det å si at man kan få mobilen rimelig hos flere forhandlere med en rekke valg blant forskjellige abonnement. Og sånn for ordens skyld. Jeg har ingen forbindelse til noen forhandler :-) .

Åneida – det er ikke verdens beste harebilder. Men når man tenker over hva kameraet har å jobbe med, må jeg si at jeg er imponert.

På første bildet ser dere hvor langt unna haren jeg står. Haren er ringet rundt med svart, langt borte på jordet. Den synes knapt.

Og så kommer harebildene – med maks zoom på kameraet og endel zoom på bildet etterpå. Det første bildet, med de lange bena, har jeg manipulert bittelittegrann fordi kameraet er såpass bevegelsessensitivt når det er så i ytterkant av hva det klarer at bildet ble litt uklart. Jeg har brukt Olympus programmet, gjort bildet litt skarpere og med litt mer kontrast.

Det andre bildet er ikke manipulert.

Så på den avstanden, på en sommerdag, tar kameraet akkurat så klare bilder av en bitteliten kanin som sitter laaaangt der ute.

Atter en gang sier jeg: «Fliiiinke kamera» (og flinke stativ)
Kameraet heter Olympus SP-590uz