Tjenestemannen var en av de høye herrer, han. Så la oss kalle ham en herremann. Han hadde mye å si om hvordan alt skulle gjøres og ikke gjøres i riket hans. En eller annen gang på veien hadde folket sagt at de stolte på ham. Og nå kunne han (nesten) gjøre som han ville i mange, mange år.
Han mente selv han var en rettferdig mann, som gjorde så godt han kunne med styre og stell. Han reiste rundt og snakket med alle de andre høye herrer og var det noe han mente var urettferdig og galt så visste han å si ifra. Særlig var han god til å sammenligne seg med broren sin – som hadde andre meninger enn ham, like stor rett til riket som ham og som noen ganger neeesten ble herremann han også. Hvis herremannen gjorde noe de andre ikke likte, så han alvorlig på alle og enhver og sa at de andre – de ville ha gjort ting mye, mye verre hvis DE fikk bestemme.
Slik slapp han unna med mye rart, denne herremann. Ting han sa han skulle gjøre som ikke ble gjort, og ting han lovte å aldri gjøre som han gjorde. For så mange var redd for de andre herrer og en og annen frue.
En ting var han opptatt av denne herremann. Han mente at alle skulle behandles likt, enten det var Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo. Dette snakket han mye med Kong Salomo om. Jørgen Hattemaker skrev iblant til herremannen og sa at han syntes også dette var viktig – og pekte på noen områder her og der hvor det ikke egentlig var helt slikt. Og herremannen nikket klokt.
Det hjalp vel egentlig ikke stort.
Heksejakt på syke mennesker – det var herremannen aldeles imot. Hver gang han snakket med Kong Salomo og hans likeverdige… nei unnskyld, alle er jo egentlig like… Hver bidige gang han snakket med Kong Salomo og andre .. eh konger og herremenn passet han på å føye til helt på slutten: Det skal ikke være slik i mitt rike at det er en skam å være syk (hvis de virkelig, virkelig er syke da). Jørgen Hattemaker er like viktig som deg og meg, og vi skal passe på at han ikke mister noen rettigheter.
En dag han skulle ut på noe viktig oppdrag kom en av tjenerne springende: «-Herre, herre – de har fanget Jørgen Hattemaker borti samfunnet. De mener han har for stor restarbeidsevne og alt for mye penger og nå vil de teste ham for svindel og annet heksesvineri. De vil kaste ham på vannet – og flyter han blir han brent på bålet. Synker han – ja så drukner han. Du må stoppe dem!»
Men Jens hadde det så inderlig travelt akkurat da. Han sa: «Dette er jeg helt i mot, men jeg har så mye annet….» Han vugget litt dystert med hodet… – «Du må si til dem at det er ingen skam å være syk, og at vi ikke skal ha et land der folk mister rettighetene sine hvis de blir syke! Men samtidig er det viktig at alle bidrar med det de kan.»
Tjeneren sa – «Jammen, det stopper ikke heksejakten. Jørgen Hattemaker drukner NÅ, han!»
- «Ååå, det er vel ikke så ille», sa den gode herremann. «-Vi får se hva vi får til i neste budsjettperiode.» Og så sprang herremannen for å rekke møtet sitt. Og det gjorde han. Det var jo fint. De hadde masse viktig å snakke om, Kong Salomo og alle de andre konger og herremenn.
Og Jørgen Hattemaker borti samfunnet, han druknet han. For du skjønner, han var ingen trygdemisbruker (de flyter jo som kjent). Ikke hadde han snytt samfunnet, ikke hadde han snyltet og ikke hadde han krefter til å svømme.
Skulle du sett slikt… Han var visst syk, som han sa. Som hans pårørende sa og som legen hans sa. Samfunnet sto fasinert og så på at han druknet. – «Næmmen jøss», sa de. – «Så feil kan man ta.
- «Ja de er vel ikke trygdemisbrukere alle de som ser ut som en. Han druknet nå hvertfall stille og fredelig, var ikke mye til bry. Det var jo fint. Det blir så mye søl med de som prøver å holde seg flytende.» Så trakk de på skuldrene, snudde seg og gikk. Uti mengden et sted var det en som ropte – «Jeg veit om ei anna ei – og hu hadde ikke fått til det hun kan om hun virkelig var så syk som hun sa». Og så sprang de av sted. For trygdemisbrukere finnes, og trygdemisbrukere må man ta – det sa jo en viss herremann.
Ja hva sa egentlig herremannen for noe mer? Da han kom hjem på kvelden ble han opprørt over det han hørte. «-Jammen, jeg har jo sagt det ikke er en skam å være syk», sa han. – «Ja, neste gang jeg skal snakke med de andre herrer, skal jeg virkelig fortelle dem at jeg ikke liker heksejakt.»
- «Kjente du ham, denne Jørgen Hattemaker?» spurte tjeneren, han holdt blikket i gulvet mens han ventet på svar.
- «Nei – men jeg skjønner han ikke hadde det lett», sa herremannen.
- «Nei, det kan du nok si.» sa tjeneren, fremdeles med blikket nedslått. Det var ikke godt å vite hva han følte, denne tjeneren. «Han druknet jo. Det kan ikke ha vært lett…»
Og herremannen sukket. Det var mye som lå på hans skuldre. I morgen måtte han tidlig opp for å gå i nye møter. «Vi får se hva vi får gjort i neste budsjettperiode», sa han. «- Dette er ikke min skyld. Det startet da noen andre tjente folket før meg en gang. Og så er det så mange som putter kjepper i hjulene for meg. Nå må vi ha tålmodighet og vente på at alle tiltak vi har satt igang kommer i gang og på skinner. Denne gangen tror jeg det virker, selv om de som skal gjøre det som skal bli gjort ikke har gjort det de skulle ha gjort før.»
- «Herre», sa hans tjener. – «Tror du de høye herrer vil respektere en Jørgen Hattemaker som du ikke bryr deg om selv?». Så løftet han blikket og så rett på Jensemann: «Men du har det vel for travelt til å bry deg om dette du. Alle må vel forstå det.»
Og herremannen sukket. Ja de skulle bare visst alle sammen, hvor travelt han hadde det. Og så mye som lå på hans skuldre. Neste dag skulle han snakke om dette med Kong Salomo og de andre. Han lurte på hvordan han skulle formulere seg… For han var glad i å snakke.
Han tuslet avsted for å finne penn og papir. På veien glemte han Jørgen Hattemaker. Det var jo fint. Det er jo viktig at herremenn ikke blir for distrahert av hvordan det går med andre, mindre menn – og en og annen liten frøken og liten fru.
Noen dager senere ble Jørgen Hattemaker lagt i jorden uten så mye støy egentlig. Og det er jo fint. Det er så mye søl med de som ikke blir glemt, stille og rolig.
–
I dag er det bursdagen min. Jeg blir 44 år. Aldri i hele mitt liv har jeg følt meg så bastet og bundet og sårbar som nå. Jeg og mange med meg er kastet på vannet.
Jeg flyter såvidt – og fanden er ute. Men jeg brenner allerede, lell – så jeg tar sjansen på å rope.
Min fremtid og din fremtid er truet. Min pensjon og din pensjon (ja, de fleste pensjoner utenom herremennenes pensjon) er truet. Landets helse og omsorgstilbud er truet. De løfter som gis i dag, holder ikke vann i morgen. De avtaler vi gjorde i går, er fjernet med et pennestrøk i dag. Intet er evig og all fandenskap har tilbakevirkende kraft. Vi får truende brev i posten fra de som skal ta vare på oss. Hvis Jørgen Hattemaker trår feil i dag, kan han/hun faktisk ødelegges for resten av livet. Vi skal testes og vendes og vris. Fremtiden er fullstendig uforutsigbart . Vi kan miste de rettigheter vi har og alt vi har skapt for oss i livet.
De høye herrer og Jensemenn synes det er et fremskritt. De er fornøyd med sin politikk. Og når Jørgen Hattemakere sier at noe er riv ruskende galt, så har de det for travelt til å lytte og til å svare.
Tenk om Norge var slik at alle faktisk var likeverdige, at alle var trygge når de ble syke og når de ble gamle og alle hadde like muligheter til å skape seg et liv. Den tanken har blitt så mye fjernere de siste månedene at det nå er vanskelig å forestille seg det.
Jens Stoltenberg styrer ikke landet vårt på en god måte.
Jens Stoltenberg handler ikke som om alle er like mye verdt.
Det Jens Stoltenberg gjør med virkeligheten er virkelig ikke bra.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
