I dag var jeg en tur først med stol og så litt til fots – alene. Det ble alt for mye og på veien hjem hang jeg i rullestolen og følte meg hel-elendig. Men jeg tenkte jeg var blitt litt vel pjusk da jeg fikk øye på et dødt lemen på veien… og det vinket til meg.
Men jeg kom raskt til fornuft. Og til nysgjerrighet – om man kan si det slik. Så jeg la meg ende ned på veien for å se hva som fikk den lille døde krabaten til å vinke. Hvile burde jeg jo gjøre likevel og dette var en like god anledning som noen.
Det tok ikke lang tid før jeg så hva det var. De vakreste biller jobbet intens med åtselet. Det var åtselgraveren (Necrophorus investigator). For en fantastisk farge de hadde! Og for noen flotte følehorn!! Rundt dem krydde dem mystisk nok med små gule dyr. Jeg oppdaget senere at det var noen gule midd som følger åtselgraveren.
–
De flotte følehornene gir åtselgraverne en svært god luktesans som den bruker til å finne åtsel. Åtslene graver de ned ved å fjerne jorden under dem. Når åtselet bokstavelig talt har sunket ned i bakken og forsvunnet, graver billen en gang mellom uteverdenen og gravkammeret. Der legger den egg som blir til larver og senere nye flotte åtselgravere.
Larvene fores av hunnen den første tiden. Senere forsyner de seg selv. Og maten er selvfølgelig åtselet som hunnen eller paret har renset for hår (eller fjær hvis det er en fugl) - for deretter å lage en stor mat-klump av åtselet.
Slik skapes det altså flere «renovasjonsarbeidere» i naturen. Er det ikke flott? Selv om det var på grensen til perverst i dag da det en-gang-lodne-varmblodige lemmenet nå aldeles-døde-delvis-flatklemte åtselet vinket til meg.
Ja – i hvertfall var det litt forvirrende en stund
. Men så syk at jeg så syner var jeg altså ikke. Det var bare den flotte naturen som viste en av sine sider.

























Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
