Feed on
Posts
Comments

Når døde dyr vinker

I dag var jeg en tur først med stol og så litt til fots – alene. Det ble alt for mye og på veien hjem hang jeg i rullestolen og følte meg hel-elendig. Men jeg tenkte jeg var blitt litt vel pjusk da jeg fikk øye på et dødt lemen på veien… og det vinket til meg.

Men jeg kom raskt til fornuft. Og til nysgjerrighet – om man kan si det slik. Så jeg la meg ende ned på veien for å se hva som fikk den lille døde krabaten til å vinke. Hvile burde jeg jo gjøre likevel og dette var en like god anledning som noen.

Det tok ikke lang tid før jeg så hva det var. De vakreste biller jobbet intens med åtselet.  Det var åtselgraveren (Necrophorus investigator). For en fantastisk farge de hadde! Og for noen flotte følehorn!! Rundt dem krydde dem mystisk nok med små gule dyr. Jeg oppdaget senere at det var noen gule midd som følger åtselgraveren.

De flotte følehornene gir åtselgraverne en svært god luktesans som den bruker til å finne åtsel. Åtslene graver de ned ved å fjerne jorden under dem. Når åtselet bokstavelig talt har sunket ned i bakken og forsvunnet, graver billen en gang mellom uteverdenen og gravkammeret. Der legger den egg som blir til larver og senere nye flotte åtselgravere.

Larvene fores av hunnen den første tiden. Senere forsyner de seg selv. Og maten er selvfølgelig åtselet som hunnen eller paret har renset for hår (eller fjær hvis det er en fugl) - for deretter å lage en stor mat-klump av åtselet.

Slik skapes det altså flere «renovasjonsarbeidere» i naturen. Er det ikke flott? Selv om det var på grensen til perverst i dag da det en-gang-lodne-varmblodige lemmenet nå aldeles-døde-delvis-flatklemte åtselet vinket til meg.

Ja – i hvertfall var det litt forvirrende en stund ;-) . Men så syk at jeg så syner var jeg altså ikke. Det var bare den flotte naturen som viste en av sine sider.

Jeg får nok ikke noen premiering for julerengjøring i år. Det er litt for vondt overalt til at jeg tar det så grundig. Men en liten vask rundt stuevinduene har det blitt (det trengtes). Og der dukket det opp en liten marihøne. Denne var nok død (virket veldig tørr). Men for sikkerhets skyld la jeg den i blomsterpottene.

Jeg har funnet ganske mange overvintrende marihøner her siden vi flyttet hit. Det er et ordentlig marihønehus. Det er jo morsomt siden marihøner er regnet som lykkedyr :-D

Dette er(var) en toprikket marihøne (Adalia bipunctata). De er 2.5 til 5.5 mm lange og opptrer i flere fargevarianter. De er ikke knyttet til noe spesielt habitat.

Vikeplikt

Noen ganger er det lov å være forsiktig. Selv om man faktisk er pansret. Og selv om det faktisk er den andre som har vikeplikt….. kan det være smart å stoppe likevel.

Det tenkte hvertfall denne lille trafikanten som Carmenhest og jeg møtte da vi var ute og gikk tur her en dag. Den sto heeeeelt stille helt til vi hadde gått forbi (og Carmen var så snill å stå heeeelt stille til jeg fikk tatt bilde).

Jeg la merket til manøvren med en gang jeg så billen stoppe for hestehovene. Jeg tror nok grunnen var at jeg så ofte har observert det motsatte… Små myke trafikanter som står på veikanten når det kommer digre, tunge, tanketomme medtraffikanter dundrende mot dem – og så bare GÅR de fordi de har retten på sin side.

Joda – rett skal være rett. Men noen ganger blir flatt bare flatt også. Det er greit å vurdere om det som kommer dundrende er oppmerksom på lille deg, har tid til å stoppe og vett til å gjøre det ;-) .

Ellers så blir det litt som faren min sa til oss da vi var små og insisterte på vår rett selv om det noen ganger var på kanten til å være farlig: «Det hjelper deg ikke mye at det ikke var din skyld, når du står foran St.Peter og banker på for å komme inn.»

Denne pansrede, men likevel myke trafikanten, er i hvertfall en vanlig jordløper (Carabus nemoralis). Et lite rovdyr som spiser insekter og snegler. En hagevenn, med andre ord :-) .  Om vinteren trekker den seg ned i et hulrom under en stein eller lignende for å overvintre. Den er kanskje vår vanligste løpebille.


Bøtterømlinger

Nå skal det bli saft! Litt sånn restebær-saft, tenkte jeg. Med litt eple blandet i. Det blir sikkert godt :-) . Men før safting, ble det enda litt mer eventyr (enn dette) rundt bæra.

Jeg satte fra meg bærbøtta på kjøkkenbenken og gikk fra den for å hvile en stund. Da jeg kom tilbake oppdaget jeg at en bitteliten sjel hadde spunnet nett over bøtta. Så liten var den at den så bare ut som et lite støvfnugg. Men et støvfnugg med umiskjennelige ben. Åtte stykk av dem.

Da jeg dro frem kameraet, rømte den ned i bøtta igjen. Den var jo litt lekker?

Kameraten hadde imidlertid luktet lunten: bærplukkere har en tendens til å sylte, safte, koke eller fryse bæra. Så her var det best å komme seg avgårde.

Den senket seg ned fra bøtta, og rømte over kjøkkenbenken så fort den kunne. Og det var ikke fort :-) . Den jobbet fremdeles med saken etter at jeg hadde vært ute på toalettet en tur. Men da er det mulig den hadde vært en runde eller to. Når du kommer rett fra jungelen og til kjøkkenbenken, kan du jo bli litt forvirret over mangelen på landskapselementer å manøvrere ut fra.

En tredje av samme slaget, avbrøt hele rømningen for isteden å slå seg ned på bøttekanten for en liten lunsjpause. Den lille lunsjen, som nok også har vært et lite krypende vesen en gang, var enda mindre enn det lille krypet som spiste den….

Mon tro hvor mange slike det var nedi bøtta? Av både det ene og det andre krypende slaget. Vi vet jo det er mange. Ja, det gjør vi jo… Men det er vel heller sjeldent vi ordentlig tenker over det.

Har du tenkt over hvor mange slike bittesmå krabater du spiser når du hiver i deg en neve av herlig frukt og bær?

Disse var nemlig virkelig små, skal jeg fortelle deg. Det er nesten så man kan risikere å puste inn noen av dem hvis man trekker været riktig godt :-) .

Vart du skræmt no?


Konkurranse om solbæra

Det var ikke bare jeg som var ute etter solbæra i dag. Midt i  plukkingen dukket denne flotte larven opp. Og aldeles usjenert av min interesse og linsen, sugde den i seg solbærsaft og så ut til å virkelig nyte tilværelsen.

I følge Spør en biolog er det en nattfly larve (fam. Noctuidae). Takk igjen for svaret :-)

Jeg lot det være igjen en del bær på busken dens, og tuslet meg over til neste. Jeg må bare innrømme at slike krabater rett og slett gjør meg glad.

Jeg tror den var glad også. For den reiste seg opp en gang og slo sakte (på larvevis – du vet hvordan det er…) med det første benparet, som om den følte for å klappe begeistret for den solmodne, fyldige smaken av solbær.



I fjor oppdaget vi at vi har skurv på epletrærne våre. Disse epletrærne hadde fått vokst seg høye og tette før vi flyttet hit. Skurv (sopp) blir gjerne verre når trærne er så tette at bladverket ikke tørker opp etter regn/dugg og det dannes et fuktig miljø i trærnes krone.

Så ett av tiltakene mot skurv er beskjæring. Vi beskar mye i høst, men fremdeles omtrent bare halvparten av hva vi ønsker. Siden trærne er så store, tok vi beslutningen om å gjøre dette over flere år/sesonger.

I år har vi fremdeles skurv på trærne, men atskillig mindre enn i fjor! Så jeg er ganske fornøyd med jobben så langt. Det er langt mer friske grener/løvverk og flere friske epler. At vi beskar såpass forsiktig som vi gjorde, har også medført at vi har fått få vannskudd.

Midt på sommeren tok jeg en del smågrener på det ene treet – da det fikk blader der som så ut til å være angrepet igjen. Jeg klippet av alt jeg så som var brunt, vissent, krøllete osv. Dette kan nok ha bidratt til at det er mindre skurv nå.

Uansett er jo jobben aldeles ikke ferdig. Disse trærne skal ned på halve høyden og fremdeles tynnes mye så bladverket blir enda luftigere.

En viktig grunn til å få ned høyden er også at det nå er ganske umulig å tynne eplekartene over alt. Se bare på dette bildet fra oppe i høyden, der jeg ikke når opp. Dette er både bortkastet energi for treet, og for meg siden det ene eplet som kommer er mindre enn det kunne vært. Det er visst en god regel at man skal tynne så det er minst en god neve mellom eplene. Kanskje litt mer.

En plan
Vi har laget en skisse av hvor vi vil ha kronen til slutt. Jeg vil minne om at dette er noe vi holder på å lære oss, vi er ikke gartnere! Så hvis du skal gjøre en tilsvarende jobb og ikke vil ta sjansen på å gjøre noe feil, må du ikke ta noe av dette som en fasit!

Men altså – her er planen til en ikkegartner:

I høst (etter frukten) skal vi ta noen av de grove oppadrettede grenene. Så skal vi ta noen av de myke oppadrettede og se om vi får bøyd dem nedover. Etter at vi har bøyd ned det vi vil må vi se hvordan vi skal tynne ut innimellom. Det er først da vi ser hvor det blir tett. Og da er det også alt oppadrettet og slikt som krysser og sliter på hverandre som skal bort. Og alt gammelt eller skadet, selvfølgelig.

Utover høsten er det om å gjøre å fortsette jobben med å holde rent rundt trærne. Skurv kan visst bli med over til neste sesong i løvverk og gammelt organisk materiale som blir liggende under trærne. Men der hjelper hønene til ganske mye.

Til våren – før sevja stiger – skal vi ta noen flere av de store oppadrettede så vi komme ned på den høyden vi vil.

Insekter
Noen insektskader ser det forresten også ut til at vi har på eplene i år. Det får bare være, siden det er lite. Og siden våre epletrær er de eneste vi vet om i området, er det ikke så farlig å forebygge og bekjempe for «andres skyld». Vi får la biologisk mangfold være biologisk mangfold så lenge det ikke blir så galt at det tar livet av sitt eget lille system. Først da får vi vurdere om det er noe vi skal gjøre :-) .

Tiltak mot insektsangrep er såvidt jeg kan se tildekking for oss hobbyepletreeiere.

Forslag til gjødling?
Først og fremst skal jeg nå begynne å vurdere et gjørdslingsprogram for alle mine frukt og bærtrær. Det er rart hvordan sunne trær og busker er en god bekjempelse i seg selv. Noen forslag til et godt gjødslingsprogram? Alle tips tas i mot med takk. Det er i hvertfall et par ting jeg har rikelig av, og det er hestegjødsel og hønsegjødsel!

Beglodd

Joda – med store vinduer langs hele den ene stueveggen, hender det jeg føler meg litt beglodd på kvelden.

Men er det en ting som må være lov her i verden er det vel at hvis noen glor – så kan man glo tilbake! Og jeg nøyer meg som vanlig ikke med å glo (det er vel egentlig hakket verre når man ikke bare glor, men også knipser).

*klikk….klikk klikk*



Kjempetreveps

I det siste har vi sett en del av disse store, vakre insektene:
kjempetreveps (Urocerus gigas).

Den er så stor at mange nok finner den skremmende. Men den er ikke farlig for oss. Den stikker ikke og har ikke gift.

Det som ser ut som en lang brodd er en eggleggingsbrodd. Med denne borer den hull til eggene i døde eller syke trær av gran og furu. Eggene utvikler seg til larver som lever inne i veden til de er ferdige nye vepser. Sammen med eggene har vepsen puttet inn en sopp, som gjør at treet blir lettere å fordøye for larven. Helt på slutten forpupper larven seg ytterst i veden og vepsen gnager seg ut det siste stykket. Den etterlater da hull på opp til 10 mm. Fra egg til ny veps går det fra 2-3 år opp til 10 år hvis det har vært dårlige forhold.

Kjempetreveps gjør ikke skade på hus, selv om det hender at man finner dem i veden eller forsåvidt i fersk panel. Da har man ret og slett fått med seg larve inn og den har klekket. Men den legger ikke nye egg i huset ditt.

Kjempetreveps betraktes ikke som noen skogskadegjører med økonomisk betydning lenger. Mye på grunn av at døde og skadede trær oftere tas ut nå for tiden. Les dette og mer om kjempetrevepsen på Våre minste husdyr og Skogskade på Internett .

Den vakre kjempetrevepsen jeg fikk fotografert var nok dessverre syk, skadet eller på slutten av livet. Det var nok en av grunnene til at jeg fikk sett nøye på den. Jeg la den pent på en kvist trygt unna folk. Jeg har stor respekt for hvor robuste disse små vesnene tross alt kan være. Men om den overlevde vet jeg ikke.

Dette livet, du. Det er alt for kort. Og for et lite insekt er det kortere enn kortest. Mange har virkelig både livets vår og høst i løpet av en kort sommer. Nå må jeg ærlig innrømme at jeg  ikke finner noe om hvor lenge kjempetrevepsen lever som veps. Og så er det jo et spørsmål om man egentlig kan si det slik uansett, når de først har tilbragt flere år inne i en stamme? Da må man vel si at livet kanskje ikke er så kort, men jammen ta meg ganske merkelig!

Her på Harald Lygren’s blogg Mi Fotodagbok fant jeg en nydelig liten bildeserie av at kjempetrevepsen står og borer. Stikk inn og ta en titt du også :-)

En flott øyenstikker fløy forbi oss en dag. Og jammen satte den seg ikke ned lenge nok til knipsing :-)

Øyenstikkere er noen svært raske og effektive rovdyr, som kan fly like fort forover som bakover og snu på et øyeblikk. Med slik manøvreringsevne kunne de hatt et problem. Kroppen er så spesialtilpasset og de beveger seg så krapt at de kunne risikert å knekke nakken hvis det ikke hadde vært for at de er spesialtilpasset med hensyn til det også. De har rett og slett en slags borrelås i nakken som de bruker til avstivning når de manøvrer mye. Les mer her (illustrert vitenskap).

Øyenstikkere er, som alle andre dyr, veldig spennende å lære litt om. Les mer om norges øyenstikkere (Bergersen, O., Endrestøl, A. og Lønnve, O.J. 2008.) og hvordan de første dukket opp for 50 millioner år siden, at nymfestadiet tilbringes i vann og at de flygende øyenstikkerne bare lever 2-3 uker. Vi har 48 arter i Norge og en stor del av dem er rødlistede og fredede.

Jeg er ikke sikker på hvilken dette er, men hvis du har lyst til å gjette sammen med meg kan du bruke nøkkelen på siden jeg henviser til over. Det er ganske spennende. Du får ett og ett valg, f.eks. om vingene er like store eller om bakvingene er litt bredere enn fremvingene og er rettet rett ut eller litt fremover i hvile. Og når du klikker kommer du til nye valg.

Øyestikkerens vinger:
Jeg har ikke noe måleverktøy på noen av mine program, men har kopiert opp en «linjal» på tvers av bakvingen og på tvers av fremvingen så dere ser om de er like brede eller om bakvingen er bredere enn fremvingen. Litt primitivt, men det funker jo :-) .

Øyenstikkerens øyne:
Berører hverandre, men er dette å berøre bredt eller smalt? Det gir to forskjellige retninger i nøkkelen.

Hvilken art tror dere det er? Er det noen som vet det sikkert? Jeg har gjort meg opp en gjett eller to, men får liksom ikke alt til å stemme helt så jeg hopper litt att og frem (humre).

Så snart jeg har postet dette, skal jeg legge det ut på «Spør en biolog«.


OPPDATERING
Fasit finner du her :-)

Lusemelk – jammy!

Det er en årstid med mange små kryp. Dette er også en «familie» jeg gikk meg på her en dag. En gjeng rød skogmaur som gjetet og melket bladlus.

Bladlusa utnytter saft fra plantene, som den omdanner til et sukkerstoff – honningdugg. Dette spiser mauren. Det er rene energibomben. Maurene passer på og beskytter de verdifulle bladlusene. De jager for eksempel marihøner – som er blant bladlusas naturlige fiender.

Maurene ble skikkelig erge på kameraet som stakk seg borti alt mulig rart og til slutt var hele kameraet dekket av sinte maur.

Hvis du har mye bladlus i hagen og skal bekjempe den, er det viktig å vite at mauren bekjemper bladlusas naturlige fiende, melkingen gir lusa bedre formeringsevne og mauren kan også finne på å bære lusa et annet sted og slik spre den. Noen maurarter tar dessuten med seg luseegg til tua og steller dem over vinteren. På våren utplasserer de lusa igjen.

En måte å holde maur unna på er å smøre noe seigt rundt stammen på treet/busken. Mauren kommer da ikke forbi og man bryter i hvertfall det samarbeidet. Les mer om maur og bladlus her: Maur – venn eller fiende??. På folkehelseinstituttes side finner du en oversikt over forskjellige maur og litt stoff sett i skadedyrvinkling.

Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er noe morsomt å bekjempe noe som helst selv om man noen ganger er nødt. De er så flotte og verdifulle, alle små skapninger. Men det er nyttig å lese om hvordan dyr kan være til skade med tanke på forebygging! Er man heldig slipper man å komme dithen at man må bekjempe :-) .

Disse vakre maurene våre bor i skogen, så de skal IKKE bekjempes! Der har de sin rolle å spille og sine flotte liv å leve. Det er ganske mange dyr som er veldig glad i maur og noen driver forresten å endevender maurtuene våre. Det kommer et eget innlegg om det senere :-) .

Older Posts »