Når nå hund og katt har levd sammen så lenge er det jo bare uunngåelig at det oppstår atferd som hviler i nettopp deres sameksistens. Og svorne kattemennesker vil vel ikke et øyeblikk forundres over at det er KATT som har tatt det første skrittet.
Vi mennesker – som ligger håpløst bakut for hund og katt på mange måter og spesielt mht å leve sammen som hund og katt – observerte i dag i måpende beundring katts nye strategi i kappløpet mellom fugl og katt.
Du klarer å følge med her, ikke sant?
Katt og fugl har jo sitt eget kappløp. Fugl prøver å lære å holde øye med katt og passe seg selv når katt ligger og ser ut som om den ikke bryr seg. Katt på sin side prøver å ligge og se ut som om den virkelig, virkelig ikke bryr seg selv om den egentlig jakter fugl.
Og det er altså der sameksistensen mellom hund og katt kommer inn. For fugl tror ikke hund er så farlig som katt. Og hva er da smartere for katt enn å bruke hund i kappløp mot fugl!!
Ser du katt? Ikke? Det gjør heller ikke fugl. Men se der under haken nesten inni hund…
–
Heldigvis for fugl er matmams også en del av dette bildet. Når matmams roper løper katt til henne. For en uforutsett men gledelig (for katt) virkning av katts strategi er nemlig at katts jakt får matmams til å åpne dør, nappe opp katt og så kose masse på akkurat de steder katt liker best (flink katt – må ikke jakte fugl vettu. Det er mye koseligere her ikke sant?).
Matmams aner at hun blir manipulert i et svært komplisert spill, men pytt – favnen full av malende katt samtidig som hage full av kvitrende fugl er absolutt ikke så verst en seier for matmams som trenger fugl for å overleve altfor lange dager i stol.
Kanskje er det hele verst for hund som lurer på om hund har blitt nedgradert til skarve kamuflasjehund…
Eller kanskje hund er den egentlig vinner? For hund slapper nemlig helt av hele tiden. Koser seg med katt og fugl og matmams når den finner det for godt. Og når den gidder går den inn for å få servert litt mat. Ingen jakting, ingen kappløp, ingen roping og kaving…
…ingen slitsom utvikling av hund i det hele tatt.
Nei – evolusjonen svikter aldri. Den er en fullstendig uoversiktelig, men ganske så naturlig utvikling av fullstendig forvirrende forvikling.
–
. Tenk at vi snart har hatt henne et helt år! Ett helt år med myk lys pels, et helt år med tisseturer om natta (jepp – hun holder på litt enda), et helt år med disse snille øynene. Et helt år til å bli kjent, og enda har vi sikkert mye igjen å finne ut av hos hverandre. Heldige er vi!!
.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
