–

Gården glødet i alle lampelysene bak meg. Kira var også ute og tuslet. Hun speidet etter reven som tusler nært for tiden. Lenger borte fikk Vilje mat i stallen sammen med mamma Carmen og store, glade Pippo. Umah var nok også der og ventet på å få slikket bollene.

–
Så gikk de fleste inn for å varme seg. Orions belte hang så fint over huset. Og jeg ble ute bare littebitte grann til…

–
Fra de lune skyggene under låvebrua hørtes kun hestenes fornøyde høygumling. Det var plutseli’ lett å forestille seg at nisseungene snart ville komme ut for å leike i bakken ned låvebrua. Rumpeskliing og nordlyskikking. De ville nok satt leken lyd til natten! Og så ville de hengt over kanten så snøen drysset ned på gårdsplassen, skottet og undret seg på hvilken stjerne som glødet der oppe til høyre….

–

Selv om det hender det er vondt å lette stumpen fra den varme stolen på seinkvelden, tror jeg det er en av de triveligste rutinene våre.

Hver kveld dette lune lampelyset, de gode lydene fra fornøyde dyr og spenningen i eventyrkroker.

–

–

Men hun MÅ liksom bare lage noen tullegrimaser også…  

Det første jeg gjør er å benytte meg av anledningen til å fortelle en av de historiene jeg ikke har fått fortalt.

Nemlig om denne lille edderkoppen, som hadde en helt utrolig overlevelsesevne. Eller flaks…..

Den hadde nemlig – noget uklokt – funnet seg til rette  i middagstallerknen til en av bikkjene her om dagen. Selvfølgelig hadde vi ikke sett den. Da hadde vi jo reddet den ut med en gang. Edderkopper betraktes som lykkedyr i huset vårt .

Men nå hadde vi altså ikke sett den…. så der satt den. Og Kira åt… 

Jeg regner med at edderkoppen kunne hatt mye å si om opplevelsen. Slik det nå er må historien fortelles via meg som tilskuer… helt sikkert ikke like godt.

Men fra stolen min ble jeg altså oppmerksom på at det lå igjen en liten svart flekk midt på tallerkenen da Kira hadde glefset i seg maten og nå slikket opp enhver liten rest.

Hun rullet den lille svarte omhyggelig rundt på den glatte flaten noen ganger med sin lange smidige tunge, men lot den like omhyggelig bli liggende igjen etter hvert vask.

Mystisk.

Umah kom også bortom for å se om det var noen rester igjen – uten at hun heller fant den lille svarte flekken nevneverdig spisverdig. Nysgjerrig som jeg er reiste jeg meg opp for å studere dette nærmere.

Selvfølgelig. Ville ikke du? 

Først fantes det ikke noe fornuftig å få ut av den svarte lille flekken. Så jeg dyttet forsiktig borti den med en finger. Da dukket det plutselig frem et lite ben. Og ett til.. og enda ett…

Åtte små meget renvaskede ben foldet seg ut. Og selv om jeg slettes ikke så det, fikk jeg fornemmelsen av at den lille kroppen som dukket opp i sentrum av disse åtte ben ristet seg og gyste.

Så spaserte den stille og rolig ut av tallerkenen.

Jeg satte meg ende ned i dyp beundring (og inderlig latter) på gulvet der ved siden av den rene, hvite og nå tomme skålen og betraktet edderkoppens noe sjanglende og helt sikkert indignerte ferd over gulvet og bort til nærmeste potteplante.

Tenk å ha overlevelsesevnen til en edderkopp!!!
Eller like mye flaks.

DET var i hvertfall min mestringshistorie for i dag .
Ha en fortsatt god kveld, alle sammen.

Vinterens matter er kastet ut. Det er umulig å holde dem fri for sand og hår nå utover likevel. Og hundene følte seg visst litt «kastet ut med badevannet».

Vi ble stående litt rådløse. Vi har nemlig hardnakket påstått at hunder ikke får gå på bordet. Men når gulvmatten for anledningen lå der, kunne vi jo ikke godt kjefte… Hundene lå jo ikke på bordet, men på gulvmatta.

–

Og bartefinken ble kjempeglad for alle rømlende hyblekaniner….

–

Så nå vet vi det. Bartefinker spiser hyblekaniner.
Stakkars hybelkaniner – er ikke trygge noen steder.
–

Ta gjerne videoen opp i fullskjerm. Ekornet er ikke så tydelig et stykke midt i filmsnutten, men den sitter altså bak forautomaten og spiser. Det er bra Helene er litt tung i sessen for tiden.

PS. Jeg vet at kommentarfeltet mitt kan være litt treigt på oppdatering for tiden. Hvis ikke kommentaren din vises på lenge er det fordi jeg er for pjusk til å komme innom og godkjenne den. På grunn av utrolig mye spam for tiden, vil jeg helst ikke åpne kommentarfeltet helt heller. Håper dere har tålmod.
–

Denne nye lille hagevennen gjorde en skikkelige feil første dagen den var her. Robert fortalte at den bare kastet seg ut i tomme luften fra et sted godt over foringsplassen, traff bakken midt ute i hagen et sted uten ett tre i nærheten – og fikk et godt stykke å springe i snøen før den var trygg bak gjerdet.

Men i går fikk den tråkket opp rettveien oppe i trekronene. Med først og fremst Kira som ivrig jeger under.

Ekornet var føre var og oppmerksom på bikkjene lenge før de ble oppmerksom på det.

Det var morsomt å se på Kira. Hun kom tuslende forbi fugleforingsplassen, uvitende om ekornet som hadde trukket seg såvidt opp i treet da den så henne komme. Da hun passerte duften av det, stivnet hun og ble aldeles treg i bevegelsene. Saaakte sjekket hun stedet hvor den hadde spist.

Og så vrengte hun øynene saaakte oppover. Og der var ekornet, gitt!! Lekkerbisken over alle lekkerbisker!

Så gikk jakten igang. Og det var ikke noen rasende, heidundrende jakt så snøen føyk skal jeg si dere! Det gikk saaaakte. Ekornet hoppet fra tre til tre mens den hele tiden vurderte Kira. Og hun fulgte forsiktig som en katt der nede. Hver gang det ble stopp satte hun seg ned og såååå på den. Kanskje kunne hun hypnotisere den til å falle?

Og så lukket hun forsiktig øynene…. Hvis ikke jeg ser den, ser kanskje ikke den meg. Og så kommer den kanskje ned….

Det kan kanskje se ut som en håpløst fjollete strategi. Litt som tittei-leken. Men det morsomme er at jeg faktisk følger samme strategien selv når jeg studerer dyr på nært hold. Hvis de blir veldig oppmerksom på meg og ser ut til å blir urolig, slår jeg blikket ned eller til siden så de ikke skal føle på at jeg studerer dem så hardt. Og det roer dem gjerne ned. Det er som en slags timeout.

Selvfølgelig fungerte det ikke slik at ekornet kom ned. Men det fikk det heller ikke overdrevent travelt. Kira snødde nesten ned der hun ventet – tre for tre.

Umah hadde imidlertid en dårlig jaktstrategi. Hun fulgte ekornet med øynene et stykke. Så sprang hun bort til et annet tre og bjeffet opp i det. Deretter svinset hun tilbake til utgangspunktet og luktet ivrig på flekken der det hadde spist. Det kunne jo hende det dukket opp der igjen! Og så ga hun opp hele jakten, men så ut til å tenke alvorlig over saken.

Men det er jo faktisk også en jaktstrategi – for en ungdom. Målet for henne er ikke å få tak i krabaten med det første, men å lære å knytte dyr til lukt og atferd.

Hva de ville gjort hvis de fikk tak i ekornet, disse to, det vet jeg ikke. Det er ikke sikkert de ville tatt det. Kanskje bare jakten er spennende. Men jeg ville nok ikke testet den teorien, hvis jeg var ekorn.

Min oppgave blir bare å sørge for at jeg ikke lokker ekornet i en felle ved å fore langt unna trær. Og å følge med når jeg ser de herjer. I to og et halvt år nå har vi i hvertfall hatt besøk av ekorn i hagen, med en pause i vinter som nå gledelig nok kanskje er over. Og så lenge vi ikke ødelegger den naturlige veien att og frem mellom matfat og skog tror jeg dette er et samboerskap som skal fungere fint.

–

Vi mennesker – som ligger håpløst bakut for hund og katt på mange måter og spesielt mht å leve sammen som hund og katt – observerte i dag i måpende beundring katts nye strategi i kappløpet mellom fugl og katt.

Du klarer å følge med her, ikke sant?

Katt og fugl har jo sitt eget kappløp. Fugl prøver å lære å holde øye med katt og passe seg selv når katt ligger og ser ut som om den ikke bryr seg. Katt på sin side prøver å ligge og se ut som om den virkelig, virkelig ikke bryr seg selv om den egentlig jakter fugl.

Og det er altså der sameksistensen mellom hund og katt kommer inn. For fugl tror ikke hund er så farlig som katt. Og hva er da smartere for katt enn å bruke hund i kappløp mot fugl!!

Ser du katt? Ikke? Det gjør heller ikke fugl. Men se der under haken nesten inni hund…
–

Heldigvis for fugl er matmams også en del av dette bildet. Når matmams roper løper katt til henne. For en uforutsett men gledelig (for katt) virkning av katts strategi er nemlig at katts jakt får matmams til å åpne dør, nappe opp katt og så kose masse på akkurat de steder katt liker best (flink katt – må ikke jakte fugl vettu. Det er mye koseligere her ikke sant?).

Matmams aner at hun blir manipulert i et svært komplisert spill, men pytt – favnen full av malende katt samtidig som hage full av kvitrende fugl er absolutt ikke så verst en seier for matmams som trenger fugl for å overleve altfor lange dager i stol.

Kanskje er det hele verst for hund som lurer på om hund har blitt nedgradert til skarve kamuflasjehund…

Eller kanskje hund er den egentlig vinner? For hund slapper nemlig helt av hele tiden. Koser seg med katt og fugl og matmams når den finner det for godt. Og når den gidder går den inn for å få servert litt mat. Ingen jakting, ingen kappløp, ingen roping og kaving…

…ingen slitsom utvikling av hund i det hele tatt.

Nei – evolusjonen svikter aldri. Den er en fullstendig uoversiktelig, men ganske så naturlig utvikling av fullstendig forvirrende forvikling.

–