Det var så morsomt å følge med på Kira og Umah «jakte» ekorn i går. Nå er det jo slik at ekornet er nødt til å finne ut av å berge utenom bikkjene selv. Men vi følger spent med i vinduet når det har kommet en ny liten krabat. Finner den den fornuftige fluktveien? Ikke på bakken, men oppe i lufta?
Denne nye lille hagevennen gjorde en skikkelige feil første dagen den var her. Robert fortalte at den bare kastet seg ut i tomme luften fra et sted godt over foringsplassen, traff bakken midt ute i hagen et sted uten ett tre i nærheten – og fikk et godt stykke å springe i snøen før den var trygg bak gjerdet.
Men i går fikk den tråkket opp rettveien oppe i trekronene. Med først og fremst Kira som ivrig jeger under.
Ekornet var føre var og oppmerksom på bikkjene lenge før de ble oppmerksom på det.
Det var morsomt å se på Kira. Hun kom tuslende forbi fugleforingsplassen, uvitende om ekornet som hadde trukket seg såvidt opp i treet da den så henne komme. Da hun passerte duften av det, stivnet hun og ble aldeles treg i bevegelsene. Saaakte sjekket hun stedet hvor den hadde spist.
Og så vrengte hun øynene saaakte oppover. Og der var ekornet, gitt!! Lekkerbisken over alle lekkerbisker!
Så gikk jakten igang. Og det var ikke noen rasende, heidundrende jakt så snøen føyk skal jeg si dere! Det gikk saaaakte. Ekornet hoppet fra tre til tre mens den hele tiden vurderte Kira. Og hun fulgte forsiktig som en katt der nede. Hver gang det ble stopp satte hun seg ned og såååå på den. Kanskje kunne hun hypnotisere den til å falle?
Og så lukket hun forsiktig øynene…. Hvis ikke jeg ser den, ser kanskje ikke den meg. Og så kommer den kanskje ned….
Det kan kanskje se ut som en håpløst fjollete strategi. Litt som tittei-leken. Men det morsomme er at jeg faktisk følger samme strategien selv når jeg studerer dyr på nært hold. Hvis de blir veldig oppmerksom på meg og ser ut til å blir urolig, slår jeg blikket ned eller til siden så de ikke skal føle på at jeg studerer dem så hardt. Og det roer dem gjerne ned. Det er som en slags timeout.
Selvfølgelig fungerte det ikke slik at ekornet kom ned. Men det fikk det heller ikke overdrevent travelt. Kira snødde nesten ned der hun ventet – tre for tre.
Umah hadde imidlertid en dårlig jaktstrategi. Hun fulgte ekornet med øynene et stykke. Så sprang hun bort til et annet tre og bjeffet opp i det. Deretter svinset hun tilbake til utgangspunktet og luktet ivrig på flekken der det hadde spist. Det kunne jo hende det dukket opp der igjen! Og så ga hun opp hele jakten, men så ut til å tenke alvorlig over saken.
Men det er jo faktisk også en jaktstrategi – for en ungdom. Målet for henne er ikke å få tak i krabaten med det første, men å lære å knytte dyr til lukt og atferd.
Hva de ville gjort hvis de fikk tak i ekornet, disse to, det vet jeg ikke. Det er ikke sikkert de ville tatt det. Kanskje bare jakten er spennende. Men jeg ville nok ikke testet den teorien, hvis jeg var ekorn.
Min oppgave blir bare å sørge for at jeg ikke lokker ekornet i en felle ved å fore langt unna trær. Og å følge med når jeg ser de herjer. I to og et halvt år nå har vi i hvertfall hatt besøk av ekorn i hagen, med en pause i vinter som nå gledelig nok kanskje er over. Og så lenge vi ikke ødelegger den naturlige veien att og frem mellom matfat og skog tror jeg dette er et samboerskap som skal fungere fint.
–
Tags: Ekorn, Hage, Hund
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
