Feed on
Posts
Comments

13 + 3 skremmende ting å bekymre seg for

aug 7th, 2008 by

Da jeg var liten var jeg skikkelig mørkeredd, og hadde en fenomenal fantasi. Her er tretten eksempler på ting som skremte meg:

  1. At jeg skulle bli tatt av et monster akkurat i det øyeblikket jeg hadde dratt i snora på toalettet. Jeg tenkte som så at hvis jeg hadde vært et monster, så hadde jeg kastet meg over små barn akkurat i slike situasjoner. Ingen har vel noengang hørt om barn som blir borte når de er på toalettet? Og flushen kunne jo potensielt overdøve mine rop om hjelp om noe slikt hendte..
  2. At en tilfeldig forbipasserende plutselig skulle skyte ut en arm, slå meg i bakken og spise meg. Spesielt hvis jeg gikk i nærheten av en kirkegård om natten (noe jeg jo egentlig aldri gjorde når jeg var liten, selvfølgelig). Min søster leste nemlig en gang nattahistorie til meg fra en zoombi bok (hehe – takk skal du ha)
  3. At bakken skulle åpne seg når vi kjørte hjem fra besøk hos farmor og farfar. Sluke hele bilen, og så stenge seg igjen, og klemme oss flate som mygg (så glimt av filmen om jordskjelvet i San Fransisco).
  4. At en kald hånd skulle legge seg over min når jeg slo på lyset i et mørkt rom, og at noen samtidig skulle hviske «Tarmene mine, hvor er tarmene mine» slik at jeg morgenen etter våknet uten tarmene mine. Helt sant!! Jeg slo ikke normalt på en lysbryter før jeg begynte å bli voksen. Jeg dasket til dem, slik at ingen tarmløse, lakenkledde skulle rekke å legge sin kalde, klamme hånd over min.
  5. Hvis jeg lå med ansiktet inntil sprekken mellom senga og veggen og sov om natta, ville jeg kunne bli gasset ihjel av monsteret under sengen. Alle vet jo hvor dårlig ånde de har.
  6. Ja, dette har jeg visst nevnt før: at det skulle ligge avkappede hoder i overskapet på soverommet mitt
  7. Hvis jeg lå med føttene utenfor dyna, kunne det komme en iskald hånd ut fra under sengen og ta tak i dem og dra meg inn i mørket der nede. Inn i en mystisk og farlig verden som mange av oss unger visste fantes der under sengen.
  8. At jeg skulle se en lang, svart skikkelse stå urørlig oppe på en knaus eller inne i en glenne når jeg og venninne mine var ute og lekte. Jeg bare VISSTE at hvis jeg så noe slikt, så var det Dracula som kom til å suge alt blod ut av meg og gjøre meg til en ulykkelig udød.
  9. Ketchupmannen. Av en eller annen mystisk grunn var det enkelte i nabolaget som fikk for seg at det var jeg som hadde diktet opp ketchupmannen. Men den gang ei. Ham hadde jeg hørt om fra atter andre unger. Men jeg bidro nok til å spre frykten. For jeg var LIVREDD for ketchupmannen. Hvorfor? Jo det var en mann. Han hadde smurt ketchup i fjeset. Og trukket en nylonstrømpe over hodet. Mer enn det sa historien ingenting om. Men SKUMMELT var det. Definitivt.
  10. At jeg skulle sette foten ned i et råtnende lik når jeg svømte i ferskvann (jeg var aldri redd for dem i saltvann). Mon tro om jeg hadde sett dagsrevyen eller noe slikt? Vanligvis fikk jeg ikke lov å se DET en gang, for der var det mye å fantasere om. Hvertfall – en gang jeg var ute og svømte i ferskvann, så SATTE jeg meg faktisk fast i noe ekkelt noe. Det hang i foten min. Da andre nådde frem til meg for å hjelpe til var jeg plutselig løs, og de kunne ikke finne noenting der…. Jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke føler meg trygg på dypet i ferskvann.
  11. At noen ANDRE enn jeg skulle se tilbake på meg når jeg så meg selv i speilet…..
  12. At det skulle bo fylliker i husene som sto halvferdige rundt oss under oppbyggingen av Husvikåsen. Det var nemlig noen gutter som sa at de gjorde det! Jeg så for meg at de var kjempestore, tårevåte, ubehøvlede, fulle av blod og satt helt oppunder takmønet. Jeg hadde vel aldri sett en fyllik før så jeg fantaserte fritt
  13. At jeg skulle bli begravet av asken fra en vulkan, og bli liggende som et forstenet lik i gatene av en tom by. Joda – jeg fikk med meg noen dokumentarfilmer også…

Nå tror du sikkert at jeg var et stakkars bortskremt barn i et utrygt hjem, som fikk både se og høre for mye skrekkelig? Åneida, jeg vokste opp så trygt og kjærlig som det vel går an. Skjermet godt fra alt som var skummelt. Fikk ikke se detektiven engang. Mams og paps kjente til fantasien min. Og fantasien min var ganske ukontrollerbar.

Noe som ellers var bemerkelsesverdig med meg da jeg var barn, var at jeg ikke fantes redd for noe som var virkelig. En gang jeg faktisk hadde rotet meg til å være ute i skogen etter at det var mørkt, møtte jeg en lang, mørk skikkelse i frakk. Og gurimalla så lettet jeg ble! For alle vet jo at hverken monstre, zoombier eller draculaer tar små barn når det er andre folk tilstede.

Mannen jeg møtte var bare en vanlig lang mann i frakk som var ute og gikk tur, selv om han potensielt kanskje var noe av det skumleste jeg noengang traff på som barn. Jeg snek meg videre og lette etter innbildte farer over alt. For de var nemlig mye mer virkelige – for meg.

—-

Nå for tiden er jeg omtrent ikke mørkeredd i det hele tatt, og jeg ELSKER skrekkfilm, skrevne thrillere og en skikkelig god spøkelseshistorie.

Hm – hva med 13 skremmende tingene nå i voksen alder? Eller de tre mest skremmende tingene for den gangs skyld? Det er ikke lett å komme på, synes jeg. Kanskje noe slikt som:

1. at de jeg er glad i skal bli skadet eller såret
2. at jeg skal bli så syk eller skadet at jeg ikke klarer meg selv, og så bli ignorert
3. at jeg skal miste min egen iboende evne til å være glad, selvstendig og fleksibel.

Hva er dine?

Tags: , ,

Posted in Fra da jeg var liten | No Comments »

Hjertesukk fra en aldrende hund

aug 2nd, 2008 by

Når man tenker tilbake på dette livet, er det en ting som går opp for en aldrende hund.

Da man var ung var kattastrofene liksom små og håndterlige. Ja man kunne praktisk talt gi et sniff i hele trusselen.

 

Men i disse dager, når man har litt mindre overskudd og energi, så er det akkurat som om kattastrofene vokser en regelrett over hodet så snart man legger meg ned for å ta en blund.

Ja så sannelig. Når man tenker tilbake var ikke kattastrofene den gang en brøkdel så store som i dag.

Tags: , ,

Posted in Hund, katt og nymfeparakitt | No Comments »

Vepsejegeren – Frankensteins brud går amok

jul 27th, 2008 by

Så er vepsene borte. Og selv om det er jeg som tok dem, synes jeg det er forferdelig trist. Men vi får håpe de bygger fantastiske vepseslott i sin egen lille vepsehimmel et sted. Og – la oss være realistisk, de «gikk bort» bare noen uker før de hadde gått naturlig uansett.

Jeg ble aldeles sjokkert da jeg sjekket bolene i går kveld. De hadde blitt omtrent dobbelt så store, og det var også mye mer veps! På to døgn! Et par døgn til, så hadde det ikke vært mulig å gjøre noen ting som helst på låven. Vi har alt kjent at de har blitt nærgående.

Så jeg dro på meg «uniformen»: fjøskjeledressen og min hjemmesydde hatt. Og så tapet vi igjen alle sprekker og kroker. Det var en av årets varmeste dager i Trøndelag i går, og inne i denne habitten ble det badstuvarmt med det samme glidelåsen var igjen.

Det tok meg ca fem minutter å få et humør som liknet det Ferdinand hadde etter å ha satt seg – vel – på en veps. Jeg var rett og slett eksplosiv. Og jeg hadde planlagt så dårlig at det var to-tre ting jeg måtte gjøre som var TUNGT. Forsåvidt måtte jeg ha på habitten for å gjøre det (blant annet legge presenning under bolene så jeg samlet mest mulig av sølet uten at det spredte seg i hele låven). Men jeg skulle ha tenkt på å lagt det klart like ved…

Men jeg kom da igang etter mye slit, mye svette, mye hjelp fra Robert og mange …. ord. Og så var det altså MYE mer veps enn jeg regnet med. Det er utrolig hvor mange veps et bol på str med en håndball rommer! Og særlig når det er fire av dem. De ble mest tiltrukket av et kraftig lys vi hadde rigget til, men de popp, popp, popp angrep meg også. Gjett om jeg beveger meg rolig! Og gjett om jeg fikk frysninger når de klatret PÅ meg, spesielt på nettet ved ansiktet!

Og så hadde vi glemt kattene! Midt i hele prosessen, da det var flere hundre veps i luften rundt meg og det lå hundre stykker ved føttene mine og summet rasende, da hoppet Sylvester plutselig inn på arenaen! Jeg bare blunket, og så var han der. Han sto praktisk talt i et vepsehav som rakk ham litt opp på potene, og han syntes det var KJEMPETØFT! I øyekroken så jeg en katt til på vei inn bak ham.

For noen år siden hadde jeg en diskusjon med noen kollegaer som lurte på hvorfor jeg aldri ble sint? Hø – de skulle hørt meg nå. Jeg har ingen buffer for hverken sinne eller redsel på grunn av stressintoleranse (ME’n) lenger – og jeg skrek!

Jeg skrek så rasende redd at kattene sprang veggimellom. Ikke SÅ jeg noenting bak min hodepryd, og ikke kunne jeg bevege meg skikkelig. Og ikke klarte jeg å slutte å skrike.

Jeg følte meg som Frankensteins brud der jeg stavret etter kattene, skrek og gurglet, slo i veggene og prøvde å skremme dem ut. Jeg mistet oversikten og kontrollen fullstendig. To katter forsvant, en gjemte seg like ved bolene for å være sikker på å få med seg alt, og en entret seg opp på takbjelkene og sprang rundt og rundt der oppe – innen rasendeveps-rekkevidde. Det var IKKE gøy. Ikke kunne Robert hjelpe til heller, annet enn å prøve å være en blid lokkende paps på utsiden av låven. For innenfor dørene var det et rasende inferno, og han hadde ikke på seg noen beskyttelse.

Men det ordnet seg. Kattene fikk ikke stikk. Og jeg fikk ikke stikk. Hele låven hørtes ut som et strømaggregat slik det summet (og bannet og gråt). Men det ble stilt til slutt.

Da jeg var ferdig tror jeg at jeg må ha mistet et par liter med vann. Det fosset på innsiden av kjeledressen, og jeg var kjempesliten. Mest lei meg, egentlig. Det er trist å ta livet av disse skapningene. De vil oss jo ikke noe vond – bevisst hvertfall. Og så ble jeg lei meg fordi jeg ble så redd og sint der en stund.

Da jeg kom ned fra låven var det ferdigrigget så jeg kunne klatre opp på loftet i selve hovedhuset og sjekke der også. Der har vi hatt store vepsebol tidligere. Men i år var det tomt. Heldigvis.

Vi forsikret oss om at det ikke var falt veps ned til hestene (fant bare to-tre stykker). Og jeg var veldig glad for at vi er to, slik at stallarbeidet gikk avgårde uten at jeg måtte være med. Jeg hadde nok med å klippe meg ut av den dyvåte, gjenteipede drakten.

Phu – det er forhåpentligvis en stund til neste gang. Og neste gang skal vi prøve metoden med å vippe bolet inn i en stor bærepose, knyte igjen og fryse dem ned. Men disse bolene hang utenfor rekkevidde.

Vel – høyt hang de og borte er de.

Og jeg berget fint gjennom hele sirkuset – har ikke noen bivirkninger (humre – eller vepsevirkninger) i dag. Det er vel helst Robert og kattene som har bivirkninger. Jeg bebreider dem ikke om de skotter usikkert bort på meg i dagene fremover.

Men da får jeg bare dra hatten med slør over hodet, strekke armene ut foran meg og stavre mot dem mens jeg brøler. Kanskje jeg kan overbevise dem om at det ikke egentlig er JEG som er så fæl – det er bare Frankensteins brud som smetter innom iblant….

Tags: , , ,

Posted in Natur, Småbruk | No Comments »

Det hodet ikke er forberedt på, renner munnen over med

jul 2nd, 2008 by

Naboen ringte en dag for noen år siden og spurte om det var min hund som loset rådyr forbi huset hans.

Men etter en rask sjekk og en aha opplevelse omkring de mystiske lydene jeg hadde hørt den siste halvtimen, kunne jeg konstantere at hun var inne. Siden jeg var så pjusk på den tiden at jeg ikke klarte å tenke meg ordentlig om når ting kom brått på meg, kom hennes alibi ut noe slikt som dette:

- «Nei, det kan ikke være Lilith. Hun ligger i stuevinduet og tygger på en tampax.»

Det var egentlig en hel pakke nyinnkjøpte tampax, men DET var det jo ikke noe poeng å si. Og – øh – når jeg tenkte meg om så var det jo uansett særdeles klønete å fortelle akkurat hva hun holdt på med.

Det var bare EN måte å berge seg i land på - og det var ved å fortsette tappert med den argumentasjonen jeg hadde startet. Så jeg fulgte den vage logikken som jeg et øyeblikk hadde ant der et sted, og med flagget til topps kom jeg med følgende konklusjon:

- «Hun er nok så tørr i munnen nå at hun ikke kan lose…»

—

Etter den litt i overkant tørre tyggeopplevelsen, gikk Lilith heldigvis over til hundetyggeben. Og jeg går fremdeles rundt og håper at naboen er en av disse mannfolka som ikke er helt sikker på hva tampax er.

* LOS. For de av dere som ikke er vant til slik jakt, så betyr altså los at hunden bjeffer mens den springer i sporet til viltet.

Tags: ,

Posted in Eventyr, fantasi og morsomme historier, Hund, katt og nymfeparakitt | No Comments »

Ingen hestekur, men definitivt en doktorhest

jun 25th, 2008 by

Og enda en liten historie…

En dag på sommeren i fjor var matmamsen (jeg) ikke i noe særlig til form. Hun fotet seg dårlig, og vet jo da av erfaring at hun kan bli så dårlig at hun faller og ikke klarer å bevege seg. Men så hadde hun en liten time midt på dagen da fornektelsen satte inn. Og i løpet av den tiden klarte hun å rote seg ut på beitet til hesten i et eller annet ærend som hun fikk for seg at var nødvendig (ingen forstår helt hva matmamsen tenker på noen ganger).

Og så falt hun jo sammen på beitet, da. Pippohesten sto og gresset litt nedpå beitet. Og det tok ikke lang tid før hun så at mamsen lå ubevegelig ute på beitet. Og grisen var ute!

 


Potensiell rovgris som kanskje kan fly, her som en svart klump sånn ca midt på inngjerdingen ved låven…

Pippohesten, som fremdeles bestemt kunne huske å ha hørt at griser er rovdyr, ble aldri så lite stresset av at mamsen lå der aldeles uten å kunne forsvare seg. Så Pippohesten fant ut at her var det bare en ting å gjøre – hun måtte ta på seg rollen som The Doktorhest! Enhver matmams trenger en superhelt (superhest) noen ganger, nemlig. Det er noe alle vet.

Doktorhesten kom springende som en stor bekksvart skygge med man og hale som den flotteste hulder.
Med store mørke omsorgsfulle øyne..
og store mørke tunge ben…

Mamsen så henne i øyekroken der hun lå, og var ikke helt sikker på om det hele var så betryggende egentlig.

Det første Doktorhesten gjorde var å diagnostisere. Hun bet tak i tåa mamsen sin sko – løftet foten hennes og slapp den igjen. Og dunket av foten som falt som en stokk, fikk Doktorhesten til å dra den fullstendig korrekte konklusjonen «akutt slapphet».

Doktorhesten hadde lært sikring av ulykkesplass – og tok en runde rundt beite for sikkerhets skyld. Spesielt tok hun noen raske runder bort til grisen, vurderte høyde på gjerde, lengde på griseføtter og avstand til evt bytte – og fant at rovdyrtrusselen ikke var umiddelbart overhengende (Doktorhester bruker alltid store ord).

Doktorhesten tok deretter en tur bort til matmamsen igjen for å sjekke ståa. Mamsen prøvde på nåværende tidspunkt, etter å ha lyttet til intens patruljering med stigende uro, å reise seg. Uten særlig effekt. Hun klarte slettes ikke å fote seg. Mamsen hadde også meget rare lyder «uaouaouao – uæ», fordi hun var litt følelsesmessig satt ut av å ligge rett ut med en stor Doktorhest springende rundt henne. Mamsen hadde visst ikke forstått at hun var i gode hender…. eller hover, ettersom man ser det. Tårer sprutet, og Doktorhesten sjekket matmamsens kinn med myk mule, før hun for sikkerhetsskyld sikret ulykkesplassen en gang til.

Så tok Doktorhesten en beslutning. Det var på tide å flytte matmamsen. Hun stilte seg trofast over mamsen, og bød frem manen. Så når mamsen flettet fingrene inn i manen – hevet Doktorhesten hele mamsen opp på bena og holdt henne der til hun fikk balansen.

Men så ble Doktorhesten i villrede. For hun er jo ingen tamhest akkurat. Og var det Doktorhesten som holdt mamsen – eller var det mamsen som holdt ikke-helt-tam-Doktorhest? Siden Doktorhesten var veeeldig god til å passe på at grisen ikke kom seg over 2 m høyt gjerde, og siden hun syntes å huske regel om at når man har ydet førstehjelp skal man forsikre seg om at ulykkesstedet fremdeles er sikret …

… så gikk Doktorhesten. Hvoretter mamsen, som strengt tatt ikke hadde noen ben enda, satte seg pladask igjen. Men Doktorhesten var nå sikker på at mamsen ikke var fullstendig hjelpeløs, så hun fortsatte å stå mellom mamsen og fryktelig gris (som fremdeles sov søtt bak 2 m gjerde) mens mamsen krøp ut av innhengning.

Den neste timen voktet Doktorhesten matmamsen og grisen, mens de begge to lå og luktet på gresset – på betryggende avstand fra hverandre. Etterhvert slappet Doktorhesten også av og rullet seg grundig rett innenfor gjerdet, mens mamsen (som lå med ryggen til og var redd hele Doktorhesten skulle komme under gjerdet i ren glede) utstøtte merkelige lyder igjen «uoauoauoa- uæ»! Etterpå sto Doktorhesten utenfor gjerdet og sov på vakt.

Etter enda en liten halvtime kom matpapsen, og etter enda en liten stund kom mamsen igang og klarte å bevege seg igjen. Doktorhesten var tydelig stolt av sin bragd.

Og matmamsen var stoltere enn stoltest over selvsamme Doktorhest. En av de beste doktorer matmamsen har møtt.

(bildene er fra en av dagene tidligere samme uke, da Pippo oppdaget den forferdelige grisen for første gang)

Tags: , ,

Posted in Eventyr, fantasi og morsomme historier, Gris, Hest, Livet med kronisk sykdom | 4 Comments »

Det var en gang en gris… og en flaske lotion

jun 25th, 2008 by

Når jeg nå først har laget meg en blogg, så kan jeg ikke dy meg for å hente frem noen av de gamle historiene som jeg har skrevet. Historien under handler om Fia-grisen. Hun bodde her på gården i flere år, men i fjor på sensommeren ble hun syk og måtte få slippe. Hun ligger nå begravet like ved et kirsebærtre. Det er et svært lite kirsebærtre, og i år blomstret det for første gang. Det bar flere blomster enn alle de andre trærne på tomten. Vakkert var det. Vi har mange gode minner om Fia. Og her kommer et av dem.

—–

OK

Jeg har et viktig råd å komme med!

Ikke smør inn grisen med lotion FØR du skal kutte klauvane………..

Jeg fikk Fia for noen år siden. Hun var et hengebuksvin med definitiv overvekt. Og så hadde hun feilvokste klauver. Griser skal trippe avgårde på klauvene, slik sauer gjør. Men Fia sine klauver vokste fremover, som tøfler. Dette gjorde at de ikke ble slitt ned, og at de fort ble veldig lange. Og det ble jo dermed så som så med rørligheten hennes (derav overvekten).

Hun var slik da jeg fikk henne. Jeg hadde veterinærer her som prøvde å skjære henne ned, med og uten narkose. Men de fikk ikke kuttet mer enn et par centimeter. Og siden hun var veldig redd for veterinærene og de strengt tatt ikke klarte det bedre enn meg, så begynte jeg å gjøre klauvarbeidet selv.

—–

Så en dag, på forsommeren 2007, gikk jeg ut i fjøset og slo igjen porten bak meg. Så sto vi der en stund og skulte mot hverandre fra hvert vårt hjørne grisen og jeg.

Det eneste jeg fikk til å bite på klauvene hennes var en diger hekkesaks. Og hun skjønte hva som kom når hun så den. Jeg satte hodelampa på og «ladet» hekkesaksa. Den var så stor at jeg måtte «hive» den omtrent som en pumpehagle for å få den til å åpne saksa nok til å få inni klauvene. Dette samtidig som jeg skulle holde fast grisen….

…. og så tenkte jeg: Kanskje jeg skal begynne litt på den milde siden idag.» Hun var så tørr i huden, og burde bli smurt inn med lotion. Så jeg la fra meg hekkesaksa og hentet spenol og helosan. Så smurte jeg inn hele grisen.

Hun ble så fin! Det glinset i henne. Det ble litt slossing det også, for hun var ikke sikker på om hun likte det (hun var en særdeles sær gris). Men tilslutt sto hun og smågryntet og gynget fornøyd. Og fornøyd var jeg også! Helt til jeg reiste meg, grep hekkesaksa og snudde meg mot grisen igjen… og så DET målbevisste trynet, klar til kamp. Og så … oi…

mmm… nå var hun glatt, ja…

Panneklask!!!

Og det ble som vanlig et HEIDUNDRANES leven! Hun sloss som om livet skulle stå på spill! Fråden sprutet og hun skrek som om hun ble skåldet levende (jeg hadde på meg øreklokker, for hvis ikke ble jeg både syk og psyket ut).

Og denne gangen ble det et interessant nytt innslag. For hver gang jeg kastet meg over henne, sklei hun ut av grepet mitt. Så hun sprang foran så lotionen skvatt, og jeg sprang bak. Tilslutt var vi lilla i huden begge to.

Jeg skrek forbannelser til både gud og skjebnen – og kosmos for den slags skyld. Kanskje jeg burde kjøpt øreklokker til grisen også? Men ærlig talt, hun så ikke ut til å bry seg om hva jeg sa, så lenge bevegelsene
mine var snille. Hvertfall prøvde jeg tappert å skylde ekstraslossingen på alle andre makter enn på meg selv som hadde smørt inn grisen med lotion! Et lite apropo: det er forresten ganske herlig å skrike forbannelser med øreklokker på – for da hører du dem ikke samtidig. DET er jo god AAA (aktivitetsavpasning)!.. Bruker bare en sans av gangen… sansen for å uttrykke frustrasjoner (hø hø).

For hver gang jeg fikk et godt tak rundt en fot, sklei den saaaaakte ut av handa mi før hekkesaksa fikk tak. Tårene mine sprutet og snørret til grisen rant. Vi fikk høy inn i alle svette kroppskroker som man kan tenke seg – og innimellom satt vi bare i hvert vårt hjørne og prustet.

Men vi ble ferdig! Jeg fikk kuttet den centimeter’n som gjorde at hun ikke plagdes unødvendig. Tenk så mye slit for en centimeter eller to! Men det var en avgjørende centimeter. Etterpå var jeg ute til henne med saftige pærer som trøst. Vi var så fornøyde begge to. Fine grisen.. Nå gikk hun lettere – og huden var hvertfall ikke så tørr at den klødde!

Men altså MORALEN ER – ikke smør inn grisen med lotion før du skal holde den fast for å klippe klauvene!

Tags: ,

Posted in Eventyr, fantasi og morsomme historier, Gris | No Comments »

Kjerringa og strømmen

jun 24th, 2008 by

Idag var dagen da jeg skulle hvile. I går ble det litt mye aktivitet, og da tilsier alt som heter MEmestring at man bør hvile godt etterpå. Eller «ligge på lading» som man kan kalle det. Men jommen sa jeg smør. Før jeg var ferdig med frokosten fant hestene ut at gjerder egentlig bare er symbolske.

Og dermed ble dagen viet rømlingsmestring istedenfor MEmestring. Å hente inn hestene gikk forsåvidt fort og greit. Men når de var vel innenfor gikk Vilje rett ut igjen. Og riktignok er hun ei tøff lita jenta som gjør ære på navnet sitt. Men når hun stiller seg til og klør rumpa på strømtråden aner vi ugler i mosen.

Det var bare å dra frem vårt mest avanserte måleapparat. Foruten Vilje, som er en god indikator på at det IKKE er strøm, så bruker vi et grønt gresstrå. Og avleser’n, det er meg det. Hopper jeg når jeg legger gresstrået bortpå, så er det strøm… Litt oppgavefordeling må vi jo ha. Robert rydder vekk gress og buskas som har vokst opp til tråden, og jeg går bak og sjekker. Og hver gang jeg finner brudd, går han tilbake for å koble av strømmen så jeg får fikset det. Å skjøte strømtråd med strøm i er nemlig noget mer kraftfullt enn et lite rykk i et gresstrå i ny og ne.

Det er jo fine greier. At det er han som må springe mest, mener jeg. Men det betyr også at jeg får testet min tillit til min kjære når han roper: «nå er strømmen av». Men det gikk fint det der. Tillit må man jo ha.

Og tilslutt hadde vi bare ett sted igjen å skjøte. Og akkurat der kunne Robert se meg mens jeg reparerte. Han slo av strømmen og ventet tålmodig, han. Men da jeg var ferdig og skulle krype ut av hestehagen, gikk det en liten fanden i ham, og han ropte – «da slår jeg på» og gjorde som om han faktisk satte i strømmen. Noe som umiddelbart gjorde at jeg fikk panikk der jeg sto med en tråd bakpå låra og en over ryggen.

Jeg begynte å kave for å komme meg ut, men hektet meg isteden fast, snublet og gikk over ende i grønnsakshagen med nesen fem centimeter fra en gigantisk skit. En skit som jo burde ligge i hestehagen, og ikke i grønnsakshagen… Og der jeg lå veltet som en gammel trerot, så nær uvelkommen gjødsling som jeg vel kunne komme, ble jeg belønnet med en hjertelig latter fra min kjære.

Jeg kunne jo ikke annet enn å le selv også. Fem centimeter til, så hadde jeg vel gjort dagen hans perfekt, ja. Så vi lo og jeg småkjeftet mens jeg reiste meg. Og så gikk jeg noen skritt bakover før jeg gikk bort til neste stolpe, tok et godt tak i trådene for å ta inn slakken etter at jeg snublet i dem.

Og der fikk jeg strøm så det søkk i kroppen på meg. For denne gangen misforsto vi hverandre, Robert og jeg. Da han så at jeg gikk vekk fra gjerdet, trodde han at jeg var ferdig og så snudde han seg og slo på igjen. To tråder med topp ledningsevne, det hadde vi jo akkurat sørget for. Og meg med beina solid plantet i vått gress. Jeg tror de hørte meg omtrent til Hommelvik.

Det var jo slettes ikke meningen. Men jammen klarte jeg ikke å gjøre dagen hans perfekt like vel :-) . Og to ting kan konstanteres med sikkerhet. Den karen får meg fremdeles til å skjelve i knærna. Og NÅ har jeg hvertfall blitt ladet.

Jeg skinner som en sol fremdeles.

Tags: , ,

Posted in Eventyr, fantasi og morsomme historier, Småbruk | 1 Comment »

« Newer Posts