Her om dagen kjøpte jeg katta i sekken. På en måte.
Jeg kjøpte meg en ny drill. Jeg foretrekker å skruuu istedenfor å spikre (jeg er definitivt min fars datter). Spesielt synes jeg det er viktig å skru alt som på noe som helst slags vis kanskje skal flyttes, repareres eller bygges om på en gang. Noe som skjer oftere enn man skulle tro når man har dyr. Dessuten krever det mindre krefter å skru, synes jeg. Og det gjør ikke noe om jeg roter litt, for det er lettere med «do over» når man skrur enn når man spikrer.
I utgangspunktet var jeg da også veldig fornøyd med kjøpet. Drillen var på salg. Den ligger godt i hånden og føles godt balansert. Den er mye lettere i vekt enn den gamle, så mine »dame»never og kortvarige krefter var knallblide.
Men så var jeg så dum at jeg leste bruksanvisningen. Og nå sitter jeg her da, med en drill jeg ikke kan bruke. For i bruksanvisningen står det:
«Du må aldri bruke et elektroverktøy når du er sliten eller trett….» og «FORSIKTIG! La aldri barn eller helsesvake personer stå i nærheten. Oppbevar verktøy utilgjengelig for barn og helsesvake personer når det ikke er i bruk.»
Jeg får altså ikke engang lov til å stå i nærheten av min egen drill. Og når den ikke er i bruk, som jo blir sånn ca.. alltid, må jeg gjøre den utilgjengelig for meg selv. Humre.
Noen som vil bli med meg for å levere tilbake drillen fordi jeg -som helsesvak person med en sykdom hvor bare noen av mange relevante hovedkriterier er utmattelse, energisvikt og «markert, rask fysisk og/eller kognitiv trettbarhet som respons på anstrengelser» - ikke har lov å bruke den?
Det hadde egentlig vært littegrann morro.
Men jeg får vel heller ignorerere bruksanvisningen, akkurat som enhver god forbruker.. 
Verdens vakreste prinsessetunge…. eller pthinthethethunge.
Hvis gulspurven løftet hodet og så seg bekymret omkring, skulle jeg reist meg og sett meg bekymret omkring.
Så snart den tittet ned igjen, skulle jeg snudd meg og vurdert veldig nøye hva som ville være det beste stedet å daske den.
Og så hadde den kanskje skjønt hva jeg pønsket på. Den hadde snudd seg brått og glodd på meg med ene øyet.
Etterpå hadde jeg helt sikkert fått latterkrampe.
Likevel – jeg må jo gjøre så godt jeg kan.
Først forklarte jeg henne litt om livets realiteter.
Å neida. Louise sa..
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
