Feed on
Posts
Comments

Jeg jobber med bildene på bloggen, har begynt bakerst og dukker ned i det ene morsomme minnet etter det andre. Siden det ikke blir mye krefter til overs til å blogge for, tar jeg opp gamle innlegg.

I dag kan jeg kanskje lokke frem en god latter med denne? Kjerringa og strømmen.

Gulspurv (Emberiza citrinella) er av av våre fugler som har et sterkt avhengighetsforhold til kulturlandskapet. Endringer i landskap og drift samt bruk av sprøytemidler påvirker bestanden. 

At kantsoner og variasjon i kulturlandskapet forsvinner, beiter gror igjen med skog eller dyrkes opp og at man «rydder» vekk busker, kratt og store trær, fjerner bekker med kantvegetasjon etc påvirker negativt. I 1950 og 1960-tallet gikk det riktig dårlig med gulspurven fordi man beiset såkornet med kvikksølv. Bestanden er visst på vei til å ta seg opp igjen etter at kvikksølv ikke blir brukt slik lenger. Høstpløying og brenning av halm er blant andre faktorer som skaper problemer for gulspurven.


Tilgang på korn er en viktig bestandsregulerende faktor. Å vinterfore med korn er derfor viktig. Helst med havre. Vi kjøper sekker med havre på Felleskjøpet som vi forer fuglene våre med i tillegg til solsikkefrø, fettboller og nøtter. Havren er en tydelig favoritt for nettopp gulspurven. Vi ser den dessuten veldig mye på de hjemmelagde fettbollene. Men så er de da også fulle av blant annet havre.

I området rundt her har vi så absolutt et variert kulturlandskap. Det var en glede å få såpass mange gulspurv på foringsplassen som da vi flyttet hit.  Gulspurven finnes gjerne også rundt hester, så de kom raskt på pletten da vi kom flyttende. Det hender rett som det er vi finner dem inne i stallen der de nok sjekker ut hva som kan ha drysset ned fra høyet.

Vi forer ikke hestene med havre (hestene er runde nok..). Vi tar snarveien rett fra sekken til gulspurven på foringsplassen. Men halm er også viktig  – selv om det ikke trenger å være havrehalm – og når vi gir hestene halmballer ute på beitet kan man noen ganger på laaang avstand se at hele området nærmest bobler over av gulspurv som leter rundt etter godis.

I dag krydde det imidlertid mest med hest der borte :-) . Det er stilig å se hvordan hestene kan spre en halmballe på 3-4 dager. Man skulle ikke tro det var så mye halm i ballen engang…

 

Jeg går natten i møte med iskalde eplekinn. I kveld har jeg stått akkurat lenge nok under nordlys, nattlys og stjernehimmel. Hestene baset i nysprettet halmball utpå beitet. De var usynlige der ute i mørten, men blikket ble da også dratt mest opp mot himmelen.


Gården glødet i alle lampelysene bak meg. Kira var også ute og tuslet. Hun speidet etter reven som tusler nært for tiden. Lenger borte fikk Vilje mat i stallen sammen med mamma Carmen og store, glade Pippo. Umah var nok også der og ventet på å få slikket bollene.


Så gikk de fleste inn for å varme seg. Orions belte hang så fint over huset. Og jeg ble ute bare littebitte grann til…


Fra de lune skyggene under låvebrua hørtes kun hestenes fornøyde høygumling. Det var plutseli’ lett å forestille seg at nisseungene snart ville komme ut for å leike i bakken ned låvebrua. Rumpeskliing og nordlyskikking. De ville nok satt leken lyd til natten! Og så ville de hengt over kanten så snøen drysset ned på gårdsplassen, skottet og undret seg på hvilken stjerne som glødet der oppe til høyre….


Selv om det hender det er vondt å lette stumpen fra den varme stolen på seinkvelden, tror jeg det er en av de triveligste rutinene våre.

Hver kveld dette lune lampelyset, de gode lydene fra fornøyde dyr og spenningen i eventyrkroker.

Vintertid

Det snør så traktoren blir vinterkamuflert bare etter noen timer pause. Den ser ut som en bulldogg – ivrig halvvåken med innbitt underbitt.

Gården hviler.

Hestene liker været. Pippo glemmer helt å lukke munnen.

Vilje blir hvitere og hvitere, som hun skal når hun er skimmel.

Og hun dukker opp i sin mor Carmens blikk, som hun sikkert finnes i hennes hjerte. Klikk på bildet, så blir hun stor.

Overalt finnes også gode minner. Kalkunfjør i heksekost.

Og små fuglene liker hjemmelaget mat.

Vintertid er god tid.

Pippo-hest er veldig interessert i insektsdekkenet til Vilje. Heldigvis lar hun det være i fred, uten å bite og rive i det. Her en dag tenkte jeg imidlertid hun forsøksvis kunne få prøve et eget, litt enklere dekken.. Bare en kort stund, siden hun plages en del med insekter hun også. Hun har ikke noe eksem, men klegg, blinding og alt det der er høyaktive for tiden. Pippo hovner opp litt av dem, så jeg tenkte jeg kunne teste noen småting når jeg først er igang med å skjerme Vilje (og det fungerer veldig bra).

Pippo vandret så stolt ut på beitet og så veldig fornøyd ut.

Et par timer senere så dekkenet slik ut:

Stakkar, stakkar dekken.

Og vi klør oss i hodet.. Hva er det Pippo gjør for noe med dekkene sine? Spiser dem?!

Et lite apropo er at dette var en riktig skummel ting. All «innematen» på dekkenet var borte. Dermed hadde kantbåndet falt ned bak Pippo og lå rundt bena hennes. Og det viste ingen tegn til å ryke, slik selve dekkenet gjorde! Med feste rundt halsen der bryststykket og spennene holdt, selvfølgelig, var kantbåndet en skikkelig felle. Hadde hun fått panikk kunne hun utviltsomt ha skadet seg. Og det kunne skjedd fort!

Jeg fant en gang en sau som holdt på å ta livet av seg på noe lignende vis. Den hadde surret seg inn i en tråd, som lå rundt halsen og rundt bena dens. Hver gang den sparket for å komme seg løs, strammet den tråden – både rundt halsen og rundt bena. Da jeg fant den var det såvidt den pustet. Det hvinte i den halvkvalte halsen. Og bena var tykke som stokker pga manglende sirkulasjon. Jeg kunne ikke engang gå frem og hjelpe den, for da sprellet den av redsel og kvalte seg selv enda mer. Jeg fikk ringt naboen som eide sauen og da hun kom springende og mumlet blidt ble den helt rolig så hun fikk skåret den løs. Hun måtte bære den hjem, for den kunne ikke stå på bena. Det gikk visst bra med den når den fikk stell, forsto jeg. Men jeg tenker på gru på om man skulle havnet i samme situasjon med en diger hest.

Jeg vet ikke nøyaktig når Pippo fikk ødelagt dekkenet slik (da hadde jeg jo også visst hva hun gjorde med det *klør i hodet*). Vi ser hestene jevnlig gjennom dagen, så vi oppdaget det relativt raskt. Men likevel…

Det får meg til å grøsse med tanke på å ha dekken på Pippo igjen noen gang. Hun er ikke en dekken-hest! Og skal det noengang bli aktuelt igjen, skal det i hvertfall ikke være kantbånd på (når du klikker på lenken, ser du hvordan kantbånd legger seg rundt bena. Men den gang var det et mer lettrykende kantbånd).

Phu – alt man ikke tenker på… Det er feller over alt.

Humre – noen ganger tenker man at det er rart vi berger gjennom en vanlig dag ;-)

Carmen

Noe av det beste som finnes er å stå og henge i stalldøra for å se hva som foregår på gårdsplassen. Så får man luftet seg litt også. Jeg satt og fotograferte fuglene her om dagen og fikk da også med noen hesteportrett. Ett av dem skilte seg ut fra de andre, synes jeg. Dette er Viljes vakre mor Carmen. 

En drømmedag for hestene

I dag ble det en stor dag for hestene her på gården.

Først fikk de åpnet en hel masse nytt beite hos naboen :-) . Vi er så glade for at vi får ha beite der. Det gjør at hestene har mer mat og mer plass å bevege seg på. Og i tillegg får deres helårsbeite puste litt. Vakkert er det der også.

Det var ikke måte på hvor deilig det var med masse gress. Shettisen ble nesten borte vekk i bare grønt. Se forresten hvordan Vilje både gråner (hun er skimmel født svart og kommer til å bli lys) og har fått trivselsflekker. Man skulle tro hun har tenkt å bli omvendt Pippihest.

Og så! Vet dere hva! De fikk besøk!

Naboene våre har fått seg en nydelig nordlandshest kalt Ole. Og HAN hadde draget å damene, skal jeg fortelle dere! Carmen var så betatt at hun ikke vek fra hans side et øyeblikk. De vrinsket og hoppet og sprang - sparket og nusset.

Pippo var ikke helt sikker på dette. Hun gjetet shettisen sine vekk fra ham, men lyktes ikke akkurat så mye med det. Og med visse mellomrom gikk hun til angrep så det sang. Humre – men hun er ikke så tøff som hun vil ha det til. Hun la ørene bakover, strakte nakken og sprang mot ham i hundre kilometer i timen (minst – trodde hun selv). Men noen meter før hun nådde ordentlig frem begynte hun å hoppe og danse og sparke og hyle som om hun banket ham. Bare at han jo fremdeles var utenfor rekkevidde. Og når hun var ferdig med det gikk hun for å samle krefter til neste «omgang juling». Det mest imponerende med det hele var at hun kunne pese så mye uten å stupe i varmen… ;-) .

Ole tok det hele med ro. Kom hun alt for nær sparket og hvinte han også litt demonstrativt. Men ellers gjennomskuet han henne aldeles straks, så det ut til. Han er nok en vis gammel vallak som har sett slike primadonnaer før.

Men EN ting var sikkert, sa Pippo. Han fikk IKKE lov til å komme opp på det nyåpnede beitet. HENNES matfat! Hvordan skal man klare å holde seg så bred og flott om man deler matfat med alt for mange!! Et øyeblikk glemte hun imidlertid å følge med – og da lurte shettisene med seg Ole inn mellom trærne, rundt en sving og vips så var de gjennom grinden til nybeitet.

Jaiks!!!!

:-) .

Men så ble det da bare fryd og gammen. Ole og shettisen flørtet utenfor syne. Si så dem bare såvidt drifte lykkelig forbi bak trærne en gang i blant. Og Pippo kom hjem til stallen etter godis. Den eneste som har ordentlig godisvett, tross mannfolkbesøk.

Det var ikke lett å fange inn han Ole igjen, men med Carmen som lokkemiddel fikk vi det da til. Og så håper vi alle sammen at Ole kommer på besøk igjen. For dette var morro!!

Damene har sikkert gått ned et par kilo hver i bare henrykkelse.

Sommereksem er en allergi på stikkende insekter, spesielt knott, som kan ramme hester. De får en intens kløe så de klør vekk hårene på f.eks. man og hale og de klør også på seg sår. Det kan utvikles en hudbetennelse og de får gjerne fortykket hud i de utsatte områdene. Immunforsvaret påvirkes sterkt negativt. Sommereksem kan i aller verste fall ha så alvorlige konsekvenser at hesten må avlives. Men stort sett utfører hesteeiere forskjellige tiltak for å bekjempe det, både innvortes og utvortes, og takler utfordringen sesong for sesong med mye arbeid og store økonomiske konsekvenser.

Sommereksem gir mye lidelse hos hest. Hester med ressurssterke eiere (både mht kunnskap, rutiner, tålmodighet, tid og økonomi) er atskillig heldigere enn hester til eiere som ikke riktig vet hvordan de skal takle dette. Kontakt alltid veterinær hvis du mistenker sommereksem. Det er også viktig at man får en veterinær til å se på hesten før det blir for ille. Det finnes forvekslingssykdommer og om det er sommereksem er det viktig å iverksette behandling raskt.

Jeg har lett mye på nett etter god informasjon, men synes det er vanskelig å finne. Det meste som står er enten basert på erfaring fra hesteeiere eller informasjon fra folk som vil selge remedier som skal hjelpe. Gi meg gjerne tips dersom du vet om tilgengelig vitenskapelig informasjon om temaet.

I følge hestafrettir.no får ca halvparten av islandshester som eksporteres fra island sommereksem. Dette fordi det ikke finnes slike insekter på island og de derfor ikke har bygget noe immunforsvar mot dem. På folkemunne het det seg en stund at sommereksem var en «islandshest-ting». Deretter en islandshest og ponny-sykdom. Men det stemmer ikke. Enkelte raser (i enkelte situasjoner også, kanskje) er nok mer utsatt enn andre, men det er langtfra bare islandshest og ponnier som får dette. Man finner det også hos mange andre raser. 

Det er ikke smittsomt. Jeg finner ikke noe bekreftelse på om det er arvelig, men dette er det tydeligvis mange meninger om. Miljø, miljøendringer og stress har stor betydning, men sommereksem kan også utvikle seg selv om hestene har bodd i samme område hele sitt liv og uten at det er stress inne i bildet.

Vår historie
Svært sent på høsten i fjor fikk vår unge (3 år gamle) shetlandsponni Vilje plutselig en masse kløende sår på kroppen. Det krevdes mye smurning, vasking (begge deler for å mykne og styrke huden) og også kortisonbehandling for å få bukt med det. Og oppblomstringen av sårene kom så fort! Den ene dagen klødde hun seg unormalt mye, en dag eller to senere var hun plutselig tykk/hoven og liksom «boblet» i huden i man og over stumpen. Og i løpet av kort tid begynte det altså å dukke opp sår. Gemyttet endret seg raskt og hun ble sint, utålmodig og veldig rastløs og sturen/trykkende på en gang. Hun sprang mye rundt for å finne egnede kløplasser. Selv om hun selv klødde seg frenetisk var det tydelig smertefullt at jeg tok på henne.

Siden det var høst og vi fikk igang behandling med en gang, ble det aldri så forferdelig ille. Straks hun var behandlet kom det gode gemyttet tilbake.

Vilje ble klippet kort for behandling høsten 2010

Vilje har nå ingen sår eller hevelser. Hun viser heller ikke noe frenetisk kløe eller antydning til ubehag eller smerte når jeg undersøker man og hale. Men jeg har observert at hun har begynt å klø seg mer enn de andre hestene.

Hun behandles jevnlig med reseptbelagte medisin (Switch) som skal gjøre at hun blir mindre stukket. Dette startet jeg med tidlig i sesongen. Hun får også jevnlig olje og hvitløk i maten, så huden skal holde seg fin og også ikke være så stikkeattraktiv.

I går kjøpte jeg insektdekken til henne. Hun er jo bare en liten shettis og jeg fant ikke noe dekken i riktig størrelse og MED både mage- og nakkebeskyttelse i farten. De finnes, men til høyere pris enn hva jeg kunne bidra med i går eller det er bestillingsvare og jeg ville ikke vente så lenge. Så vi må kanskje frem med symaskina for å hjelpe henne litt med passformen… Humre.

Mamma’n Carmen og tante Pippo syntes det var noe mystiske greier med dette nye heldekkende dekkenet.

Vilje virket egentlig litt stolt av det hele. Da hun rullet seg, skled ting litt ut av kontroll.

Etter en ny justering fikk hun imidlertid motet tilbake og hadde tid både til å springe og leke - og jage katt :-) .

I år er vi veldig spente på hvorvidt hun er en sommereksemhest eller om vi er så heldige at det var «noe annet» i fjor. Det kan nemlig potensielt ha vært noe annet mer tilfeldig noe, siden andre tilstander kan forveksles med sommereksem. 

Jeg fant faktisk noe rart i manen hennes, uten at vi fikk bekreftet hva det var. Det så ut som om noen insekter var klekt i manhårene jeg fjernet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at de må ha vært der alt da jeg klippet det… Det var for ordens skyld ikke luselignende. Men i fjor var det et rart insektsår. Jeg mistet jo blant annet en hane på grunn av insektsangrep på samme tiden.

Høst er også en litt uvanlig tid å få sommereksemdeby. Men igjen – dette kommer av at det var et uvanlig insektsår i fjor og veterinæren kunne fortelle at de hadde flere tilfeller av oppblomstring av sommereksem nettopp på høsten i fjor. Vi får derfor bare holde tomlene – for det kan være og det kan være at det ikke er…

Forebygging og behandling
Vi velger å være føre var i forhold til sommereksem. Den beste bekjempelsen er å sørge for at hesten ikke blir stukket av sviknott. Enten ved å stå på beite som har lite insekter (tørt, kjølig og f.eks. vindutsatt), stå i stall i insektstimene eller ha insektsdekken. Vi skal se litt på om vi kan gjøre noen tiltak på beitet i forhold til fuktige områder og evt å få litt mer vind inn.

Dekkenet skal hun ha på fra ettermiddag til morgenkvisten – i verste knott-timene – og så får vi gi henne dagfri en periode hvis det går bra. Vi tar heller gradvis AV henne dekken hvis det viser seg at vi er heldige enn å vente til å ha PÅ dekken til det er for sent og hun alt har sår.

Så får vi ta ting dag for dag. Kommer det sår, kommer jeg til å kontakte veterinær straks og evt sette igang mer behandling. Kortison er da et av alternativene. Samme medisin som jeg går på, egentlig. Og jeg har ikke lyst til at hun skal begynne på det etter å ha kjent på alle bivirkningene selv det siste året.

Det finnes mange behandlings- og forebyggingstriks på markedet. Alt fra insektspray til forskjellige hjemmelagde kremer/oljer som kan smøres utvortes. Og også mange forslag til urter mm som kan tas i maten. Det er svært varierende meninger og erfaringer om hva som virker og eventuelt hvor mye det virker.

Et tiltak man kan iverksette for å forhindre at de klør på seg sår, er å sørge for at de ikke har noe å klø seg opp på. Det er et tiltak jeg vil sette inn senest mulig, siden vi har utgangerhester med blant annet skog inne i. Og jeg vil heller at hun ikke skal klø enn at hun ikke skal få lov å klø seg… Hvis hun imidlertid får sår, får vi lage en kløfri sone for henne på beitet.

Jeg hører at det forskes på en vaksine mot sommereksem og at det er noe på trappene snart. I følge Hestfrettir.no er vaksinen alt utviklet. Jeg mener også at jeg har hørt noe om vaksineutvikling i Tyskland? Men jeg er ikke sikker.

Vilje har det foreløpig bra – med litt hjelp som vi foreløpig ikke vet om er unødvendig eller kanskje bare er så effektiv at hun ikke plages så mye enda…

Men for i tilfelle hun faktisk har sommerekesem og ikke minst for alle andre hester som sliter med dette problemet – håper jeg det er sant at det er utviklet en effektiv vaksine/allergimedisin og at den snart kommer på markedet.

Litt mer informasjon:

- Utdrag av artikler på et forum. Her kan du blant annet lese at diagnose er viktig, siden det er mange forvekslingsmuligheter (og derfor håp om at det som skjedde med Vilje ikke skjer igjen). Det er også en oversikt over noen behandlingsmetoder her. Men det er en GAMMEL artikkel! Mye kan ha skjedd siden den gang.

Ukens shettismote

I Shettisverdenen skifter moter raskt.

Denne typen er Vilje særdeles stolt over, noe veterinæren bemerket da han fikk se den blåblomstrete versjonen i dag.

Selv synes hun at hun ser litt sjørøveraktig ut. Uansett farger og mønster.

Og matmams synger bare «Kaptein Sortebill» når hun ser henne. Noe som kanskje bidrar liiiitt til følelsen?

(bare sånn for ordens skyld, er moten basert på sengetøymote fra sånn omtrent 80- eller 90-tallet)

Vilje hadde nok et lite uhell for seg selv ute på beitet forrige torsdag. På kveldingen oppdaget jeg at hun var blitt rød på det ene øyet og det viste seg at hun hadde skrapet det opp litt. Så ble det veterinær morgenen etter.

Jeg måtte jo le litt, for jeg advarte veterinæren mot sprelsk veterinærskrekk-hest. Men Vilje sto som en pr(h)est hun. Lot veterinæren undersøke og dryppe grønn gugge, lyse og ordne og alt med slakt leietau. Det så ut som om Vilje var like nysgjerrig på veterinærens øyne som hun var på hennes.

Sist gang det var veterinær her var det sprøyter, sa hun. Det er noe HELT annet det!!! Og det skal være sikkert. Dere skulle sett henne da, der hun hoppet rundt i krumbøyd westernstil med veterinæren hengende oppå *glis*.

Nå var hun altså en engel. Vi dryppe-hest-amatørene får også lov til å pleie henne to ganger om dagen uten stort bry. Vi måtte riktignok være to som tviholdt hodet til vill hest første dagen (ok – det er tross alt noe nytt og man må jo protestere litt for kjentfolk). Nå er det bare en person og litt småplunder før dråpen er på plass. Hun er så flink. Kommer springende inn fra beitet når jeg roper, selv om det skal medisineres og hun ikke bestikkes. 

Men det er jo så fenomenalt fint vær. Så det er ikke godt å ha irritert øye i sola. Hun har ikke sett ut til å ha særlig vondt, men i går ettermiddag syntes jeg hun viste mer irritasjon enn tidligere. Så etter en ny prat med veterinær i dag, ordnet jeg solskjerming til henne.

Det skal visst finnes noe som er beregnet til akkurat dette. Men etter en tur på telefonen fant jeg ikke noe hadde annet enn insektsbeskyttelse som de mente sikkert også solskjermet. Så istedenfor å kjøre mange mil for å kjøpe noe som ikke er helt perfekt – fant jeg frem en annen solskjerming som kanskje heller ikke er helt perfekt. Kan ikke skjønne annet enn at den beskytter minst like mye – om ikke mer? (om noen vet hvor jeg skal kjøpe en god skjerm, så blir jeg glad for tips). 

Vilje synes i hvertfall den er grei der den henger. Den faller heller ikke av med det første. Den har alt vært med på noen rullerunder.

Er hun ikke tøff? Det er ikke alle shettiser i Selbu som har solhatt som har kommet helt fra Thailand!

(mobilkamerabilder)

 

Older Posts »