Feed on
Posts
Comments

Her om dagen kjøpte jeg katta i sekken. På en måte.

Jeg kjøpte meg en ny drill. Jeg foretrekker å skruuu istedenfor å spikre (jeg er definitivt min fars datter). Spesielt synes jeg det er viktig å skru alt som på noe som helst slags vis kanskje skal flyttes, repareres eller bygges om på en gang. Noe som skjer oftere enn man skulle tro når man har dyr. Dessuten krever det mindre krefter å skru, synes jeg. Og det gjør ikke noe om jeg roter litt, for det er lettere med «do over» når man skrur enn når man spikrer.

I utgangspunktet var jeg da også veldig fornøyd med kjøpet. Drillen var på salg. Den ligger godt i hånden og føles godt balansert. Den er mye lettere i vekt enn den gamle, så mine »dame»never og kortvarige krefter var knallblide. 

Men så var jeg så dum at jeg leste bruksanvisningen. Og nå sitter jeg her da, med en drill jeg ikke kan bruke. For i bruksanvisningen står det:

«Du må aldri bruke et elektroverktøy når du er sliten eller trett….» og «FORSIKTIG! La aldri barn eller helsesvake personer stå i nærheten. Oppbevar verktøy utilgjengelig for barn og helsesvake personer når det ikke er i bruk.»

Jeg får altså ikke engang lov til å stå i nærheten av min egen drill. Og når den ikke er i bruk, som jo blir sånn ca.. alltid, må jeg gjøre den utilgjengelig for meg selv. Humre.

Noen som vil bli med meg for å levere tilbake drillen fordi jeg -som helsesvak person med en sykdom hvor bare noen av mange relevante hovedkriterier er utmattelse, energisvikt og «markert, rask fysisk og/eller kognitiv trettbarhet som respons på anstrengelser» - ikke har lov å bruke den?

Det hadde egentlig vært littegrann morro.

Men jeg får vel heller ignorerere bruksanvisningen, akkurat som enhver god forbruker.. :-)

 

Dyr som terapi

Jeg har nylig meldt meg inn i NODAT. Her ser dere noe av hva de selv skriver på sin hjemmesiden:

Hva er NODAT?
Norsk organisasjon for dyreassistert terapi (NODAT) er en humanitær organisasjon som har som mål å spre dyreassistert terapi (DAT) i Norge. Som i andre land vil vi ha DAT inn i sykehus, sykehjem, krisesentre, skoler og så videre. Gjennom vårt arbeid sprer vi informasjon om og tilrettelegger for DAT i Norge, holder kurs i dyreassistert terapi og utplasserer frivillige med dyr. Dette gjør vi ved å samarbeide med lokale, regionale og nasjonale myndigheter, ulike fagmiljøer relatert til dyr, fysisk og psykisk helse og utdanning.

Jeg har meldt meg inn i NODAT fordi jeg:

  • har tro på at dyr kan være viktige og riktige hjelpere for mange syke, eldre og ensomme 
  • tror de rette dyrene kan trives og vokse svært godt i en slik rolle
  • ønsker å støtte dette arbeidet også økonomisk, selv om det ikke er mye jeg klarer å bidra med
  • kunne tenkt meg å jobbe med dette selv
  • synes dette er en fin måte å fokusere på både dyr og menneskers egenverdi og ikke minst verdien av samhold og samarbeid
  • ønsker å påvirke utviklingen av dyr som terapi i Norge gjennom å være en aktiv medlem (selv om det ikke kan bety at jeg er så fysisk aktiv) som deler mine erfaringer og tanker om blant anent dyr og sykdom
  • ønsker å påvirke i retning av å involvere forskjellige typer dyr så man kan få dekket forskjellige behov

 

Er du også opptatt av dyr og mennesker?
NODAT holder kurs og foredrag om dyr som terapi, foreløpig med mye fokus på hund. Har du lyst til å jobbe med dyr som terapi? Gå inn på www.nodat.no hvor du kan lese mer om dem og også melde deg inn hvis du vil. De har også en side på facebook: NODAT.

Jeg vil også oppfordre til å dele hvis du har erfaring med at dyr har bidratt til å gjøre livet lettere for deg eller noen av dine i en vanskelig situasjon. Ta også gjerne en titt på et tidligere innlegg om kjæledyr og bedre helse (med lenke til tv2 program).

Nå har jeg jo akkurat meldt meg inn, så jeg kjenner ikke NODAT som organisasjon særlig godt. Men jeg «kjenner» saken på kroppen. Og siden NODAT er en ideell, medlemsstyrt organisasjon, ser jeg at jeg som medlem kan komme til å bety noe – om det så bare er litt. Og jo flere vi er som bidrar litt, desto bedre er det :-) .

Da har jeg et tips om verktøy og metode :-) .

Mio kom gledelig nok gjennom denne harde økten også. Aldeles mot alle odds denne gangen. Penicillinkuren var ferdig i går, så jeg holder et øye med ham fremdeles. Men nå spiser han godt! Og han er på musejakt om natten :-) . En helt ny liten gammel katt.

Jeg har bestemt meg for å ta en ekstratur til veterinæren snart. Så får vi sjekket ham opp en gang til – og kanskje finne det ut hvis han trenger noko attåt nå på gammeldagene. B-vitaminer for eksempel.

Det har vært en uke med store utfordringer på grunn av medisinering. I noen dager måtte jeg til og med gi ham vannet via sprøyter i munnen. Han var så slapp og utenfor. Og så skulle han ha mageregulerende i sprøyte inn i munnen. Og så piller. Men DET ville han ikke! Så måtte jeg løse det også opp i vann…

Alt skulle sprøytes inn i munnen. Mye medisin gikk tapt fordi han begynte å kjenne trikset. Hvis man bare ikke svelger lenge nok – renner det ut mellom tennene baki munnviken. Tada!

Så det ble ny desperat telefon til veterinær. Og der visste han råd. En kort kjøretur og ett nytt hyggelig bekjentskap (det ble to nye veterinærer denne gangen. Vi blir kjent da kjent med folk…) – og så kom jeg hjem med et nytt verktøy.

Har du dyr som du sliter med å gi medisiner, så anbefaler jeg en slik tablettinngiver eller hva man kan kalle det. Det var vanskelig å finne den på nett, så du må sannsynligvis spørre veterinæren din. Men du kan søke på tablettinngiver eller pillgun og så flette derfra.

Slik ser den jeg fikk ut:

Du legger pillen inn i klypen der foran. Så fører du sprøyten bak på tungen til dyret og trykker forsiktig ned stempelet (så du ikke støter sprøyten ned i halsen og dermed får igang oppkastrefleks). Stempelet dytter pillen ut bakpå tungen og fingrene dine er trygt unna biterekkevidde.

Jeg fant ut at jeg måtte holde hodet til Mio opp så halsen hans ble utstrakt. Og så måtte jeg holde forsiktig, men fast rundt snuten hans og holde ham i den stillingen til jeg så han svelget. Hvis jeg slapp hodet hans med en gang fikk han ut pillen og spyttet den vekk. Hvis han ikke ville svelge (vi glodde hverandre sta inn i øynene) maserte jeg forsiktig på halsen hans for å stimulere svelgerefleksen.

Det var også nyttig å ha en annen liten sprøyte med vann ved siden av, så jeg ga ham litt vann inn munnviken mens han satt der og prøvde å ikke svelge. Det hjalp :-) . Det kan nok uansett være nyttig at de får i seg litt vann etter pillen.

Men pass opp for sinte klør. Det vil være veldig naturlig for et dyr å bruke bena for å få det ubehagelige bort fra seg. Og katter bruker klør. Det som ofte skjer er at det er lett å gi tabletter tidlig i kuren, for da er de for syke til å protestere. Ettersom de kommer seg, blir de tøffere i protesten. Det er et sunnhetstegn, slik jeg tolker det, men ikke mindre ett problem siden kuren må følges helt ut for å ha effekt.

Man kan bruke et håndkle til å snøre kroppen litt fast i. Eller be noen om hjelp. Vi synes det er best at pusen sitter og at hjelperen står bak og holder godt i brystkassen og øvre del av bena så pusen ikke får løftet føttene. Men man kan prøve seg frem for å se hva som er effektivt både for hjelper og pilletrilleren.

Takk til Nea Veterinærkontor for all hjelpen.

Kjæledyr og bedre helse

På God Morgen Norge snakker veterinær Torill Moseng og psykolog Cecilie Lynum om hva kjæledyr gjør for oss mennesker. Se innslaget her på tv2.

En av virkningene dyrene har på oss er bedre helse. Et eksempel de tar opp er lavere blodtrykk. Etter en rask telling i dag har jeg  kommet til at vi har 32 kjæledyr… Så det er kanskje ikke noe rart at jeg har ekstremt lavt blodtrykk :-)

En annen herlig liten virkning av de firbente, bevingede eller forsåvidt svømmende eller åttebente, er at man gjerne føler seg mindre ensom og isolert når man har kjæledyr. Det skal jo litt til å kompanserer for den sosiale effekten av ME. Kanskje vi trenger enda flere?

Jeg hadde faktisk et lite håp om at det skulle komme flere elsklinger til gårds igår. Vi var ute og kjørte da sambo’s sønn fortalte at faren hadde sendt med ham penger til å kjøpe gris. Jeg lysnet forsiktig opp i passasjersetet der jeg satt og samlet krefter til en to-timers økt på sykehuset. – «Gris?! Har han bestemt seg for at vi skal begynne med gris, nå? Jeg trodde vi skulle vente, jeg?» sprudlet jeg, mens jeg så for meg små rosa nurk springe rundt til sommeren.

Hmf – men det var grease…. Det burde jeg jo skjønt. Smøregrease til bilen.

Vel, kjæledyr har i hvert fall en helsemessig og økonomisk samfunnseffekt og er med andre ord en faktor som i aller høyeste grad bør tas på alvor. Det blir spennende å se om vi får en større aksept for hvor viktig dyr er for mange mennesker etterhvert.  Myke verdier er faktisk ikke så verst.

Og jeg skriver i hvert fall under på at kjæledyr gir lykke, livskvalitet og øh lavt blodtrykk…