Feed on
Posts
Comments

Det er ikke alltid lett å se forskjell på høne og hane. Man ser på kam, hakelapp, kinnlapp, hals/nakkefjør, rasetrekk, halefjør, holdning, sporer…

Bare for å ha sagt det med en gang. Jeg har hatt høner med sporer og haner med bare spor etter at det kunne vært sporer der. Høner med stor kam og høner med liten. Haner med stor kam og haner nesten helt uten kam. Haner som har blitt parret av andre haner… Lange fjør, korte fjør, rett holdning, småsøt holdning… Og mange er blanding så man kan ikke se på rasetrekkene. 

Den eneste virkelige fasit, med mindre man faktisk ser på kjønnsdeler (og det vet ikke jeg hvordan man gjør), er om de galer eller legger egg. Og i forrige innlegg skrev jeg jo litt om de som mener de har høner som galer… Ingen har vel foreløpig påstått de har haner som legger egg, vil jeg tro? Selv om jeg har et eventyr om akkurat det ;-) .

Jeg har lett litt i nye og gamle bilder. Og hva er dette, da? Høne eller hane?

Se godt på den og fortell hva du tror :-) . Jeg vet jeg skulle hatt bilde av hele dyret, men har bare bilder av hodet og bryst.

 

Sovner på post…

Det ble ni kyllinger til sammen. Den siste som var på vei ut av egget døde, dessverre. Den var ikke ferdig utviklet. Men de ni andre ser ut til å klare seg aldeles utmerket og har flyttet inn i et stort bur på stua. De har allerede begynt å få små vinger.

Men i dag får dere heller hilse på en av de voksne årvåkne barske hanene…. Kvithanen:

Hvis dere ble aldeles begeistret for klekkingen av kyllingene kan dere jo forresten gløtte på disse to også.

Hanebad og hønekyss

Første gang jeg fant en av hønsa mine slik som dette, trodde jeg det var noe alvorlig galt med den. Jeg hadde jo aldri satt meg inn i hønsens liv og levned. Og så falt en av dem plutselig sammen oppi en jordhaug og begynte å vrikke og vri seg. Den vred hodet og sparket med bena som i de verste kramper – og jeg styrtet til for å hjelpe til.

Den reagerte ikke før jeg fysisk tok i den. Da spratt den opp og glodde forskrekket på meg. Tilsynelatende helt frisk. Jeg satte meg pladask ned for å se hva som NÅ kom til å skje – og etter en stunds mistenksom gloing på meg, falt den sammen igjen – og startet den samme merkelige atferden.

Ikke noe merkelig i det hele tatt, selvfølgelig. Den sandbadet rett og slett. De kan holde på en evighet. De ruller og sparker opp sand/jord for at det skal komme inn i mellom fjørene og inn i den aller minste krok. Der gnur sand/jordkornene hud og fjør rene, og knuser det som måtte finnes av utøy.

I dag har hvithanen hatt et par timers seremoni. Hønene har også veltet rundt ham, men sluttet leeenge før ham. Det begynte å regne, men hvithanen var fremdeles så langt inne i sin egen verden at han ikke klarte å stoppe. Til slutt tuslet Sjuklingen bort til ham og ga ham et herlig lite hønekyss.

Da reiste han seg, den mektige hagen og bruste og ristet seg stolt så jorda sto over hele gården.

Hvem KAN la vær å bli i godt humør av å se på dem.

Det skal litt til å riste all jorda ut igjen, så han rister og rister og rister til han nesten faller i ren lykke :-) .

Og mye mindre enn en hane. Hvordan føles det, tror du. Midt i hønseflokken?

Helt ålræit, visstnok :-D

I dag var det første dagen ute i solen for hønene, omtrent 14 dager tidligere enn i fjor. Og både for høns, hans og hund’s ble det fest! Kira travet trofast innimellom de fjørkledde. Luktet litt her og luktet litt der – og stjal egg i skjul.

Umah er i alderen hvor hun bare suger opplevelser og nyter. Hun er ikke lenger redd for verken høns eller hans. Hver kveld er hun med ut for å fore og se til hestene, for å telle høner (nå telte hun meg også..) og slå av lyset. Og er hun trett før vi skal ut, blir hun hyper inntil vi går. Akkurat som alle småtasser som ikke vil risikere å gå glipp av noe.

I dag var det en sann fryd for henne å se de fjørkledde i dagslys!

Jeg lar bilder få fortelle om gårdslivsglede. Jeg tror det blir bedre enn ord :-) .

Flere som blir frustrert over uferdige prosjekter? Dette skal bli en postkasse. Hanen het Oker, og var en av mine første haner. Siluetten er brent inn i treverket med svipenn og jeg kommer sannsynligvis bare til å legge inn noen antydninger til farger og så lakke det som det er. Den blir kanskje ferdig om noen år… (panneklask).

Årets nest siste dag

Det er nesten siste dagen i år 2009. I hønsehuset har hønene kommet igang med eggleggingen! Herlig :-) . Vi finner mellom seks og ni egg om dagen nå, og forventer mer etterhvert.

Kremt – og så viste det seg at to «høner» til var haner….

Og vi har bestemt oss for hunderase :-D . Det kommer en liten finsk lapphund til gårds i løpet av vinteren/våren! Vi gleder oss! Her kan dere lese om den hos den norske lapphundklubben, og hos den svenske lapphundklubben.

Og endelig fikk jeg «fanget» trekryperen vår! Den føyk så raskt omkring at det var bortimot umulig å ta bilde av den i midtvinterlyset. Men det lyktes sånn nogenlunde til slutt. Sjekk den bakerste tåa! Trekryperen har klatreføtter. Den smetter rundt på stammen og leter etter insekter under barken. Når den går nedover, går den baklengs. Og den kan godt springe på undersiden av en gren. I dag sjekket den både trærne og fuglebrettet.

Endelig har ungfuglene begynt å bli kjønnsmodne. Det dukker opp egg her og der. Så enten det er hunn eller hann må får man fasiten i disse dager.

Og i går ble det sikkert hva Lille Egg er, høne eller hane.

Jeg har ikke filmet begivenheten, men her er en liten filmsnutt av selve hovedpersonen. Lille Egg har tenkt seg inn i hønsehuset og treffer på en forferdelig skrummel hvit silkehøne. Som vel og merke er ca 1/3 av Lille Egg’s størrelse….

Men kan du gjette fasiten? Tror du Lille Egg la ett egg i går? Eller la Lille Egg det store egget og gol som en hane?

Blodig argumentering

Stort sett er svarthanen og hvithanen gode venner, og tusler rundt med hønene sine uten tanke for uenigheter. Men nå om dagen er det ett eller annet som rir dem. Og når to haner er aldri så lite på kant, går diskusjonen så det spruter. Så lenge de ikke skader hverandre mer enn dette, får de bare holde på.

Likevel- når kampen har pågått en dag eller to får jeg lyst til å gå ut og banke vett inn i hodet på dem. Men de er som andre kamphaner- de trenger ikke  noen andre som slår dem i hodet med noe hardt. Det klarer de godt selv.

(Jada – det er blod svarthanen har på nebbet. Og kammen til hvithanen drypper seigt ned på nebbet hans… Tullingene!)

Denne gangen lurer jeg på om det kan være en mulig konkurrent som har fått de gamle hanene til å ruste til kamp. Og som gamle veteraner flest, tar de ikke opp saken med den det gjelder, men gyver løs på hverandre istedet. Foreløpig hvertfall.

Saken er hvertfall at Lille Egg begynner å se litt mystisk ut. Eller kanskje ikke…. Den ene dagen synes jeg han/hun ser ut som en hun. Og neste dag tenker jeg at han/hun må være en han. Jeg skjønner hanenes frustrasjon.

Uansett er Lille Egg noe av det vakreste jeg har sett på lenge, og igår erklærte jeg at hvis det er en hane må heller han og jeg flytte for oss selv hvis det ikke er plass til ham. Noen ganger blir jeg nemlig bare helt betatt… Ittno å gjøre med det. Snill er han/hun også, og har begynt å like å bli løftet! mmmm – det er et dårlig tegn. Min erfaring er at høns som liker å bli kost med ofte er hans.

Det finnes ikke kam på Lille Egg, men det trenger ikke å bety noe foreløpig. Dette er nok en blanding av orphington og silke, og silkehanene våre utviklet sin klumpete kam ganske sent. (Kom igjen da Lille Egg – legg et egg!)

Omsorg fra uventet hold

For noen dager siden var det haneslakt. Den dagen er alltid en vond dag, men det må til.

Vi legger mye energi i å sortere haner på forhånd. Hvem som skal i gryta og hvem som skal få bli  i hønseflokken. Den store hvite er fredet, for han er helt fantastisk med hønene. Vi fundert imidlertid litt att og frem når det gjaldt den store svarte. Han er så stoooor og vi var urolig for om han er snill nok med flokken sin.

Men det ble de to som fikk bli i flokken. Den store hvite og den store svarte.

I går flyttet kyllingene med mødre inn i voksenhuset. Alltid en spennende tid for de små.

Men til og med jeg ble overrumplet av  synet som møtte oss da vi kom for å se til flokken før natten. Kalle og Lille Egg har funnet en venn i nettopp den svarte hanen. Kalle hadde vaglet seg oppå ham og lå der og sov som en stein inntil hun måtte blunke til kameraet. Nakkefjøra til hanen brukte hun som dyne. Og ved siden av lå Lille Egg med hodet under vingen. Godt lent inntil hanefar. Mor satt like utenfor bildet og passet for sikkerhets skyld på de små. Men hun var rolig og blid, så hun syntes nok barnevakten oppførte seg aldeles uklanderlig.

Det er faktisk første gangen jeg ser noe slikt som dette.
Nydelige, vakre hanefar. Så godt at han fikk bli i flokken.

Tenk å være hane

Tenk å være hane.

Jeg tror jeg ville spankulert!

Jeg ville bruset på fjæra og ristet på hodet for å kjenne tyngden av kammen. Det må være en underlig følelse å kjenne tyngden av kammen. Og hakelappene da…! Jeg ville vrengt øynene for å prøve å se dem, der nedefor nebbet. Tenk – et nebb! Klakk – klakk. Sånn kjennes det. Og så ville jeg blinket med blinkhinnen – mitt tredje øyelokk. Jeg ville blinket mye. Og vært fornøyd.

Jeg ville skottet ned på små hønene. Klukket mykt og skjøvet et korn forsiktig over gulvet mot dem. Jeg ville trent på å gale så ofte jeg kunne. For tenk – at jeg KUNNE!

For en fantastisk kar.

Når kvelden kom ville jeg legge meg inn i min egen kropp, trukket pusten dypt og nydt lukten av fjær. Stukket hodet inn i mørket under vingen og lyttet til de andre som bruset seg til ro.

Og morgenen etter ville jeg på ny spankulert. Jeg ville nådd til knærne på matmor – og ikke tenkt noe mer over det.

Men jeg ville undret meg over sne.

Older Posts »