I dag var vi på tur uten kamera igjen (panneklask). Vips kom det flygende en tretåspett over våre hoder og satte seg i et tre like ved. Der hoppet den rundt litt før den flyttet seg til neste tre. På noen minutter hadde den sirklet helt rundt oss, tre for tre og ganske nære. Like nysgjerrig på denne «nye observasjonen i skogen hennes» som vi var på henne.
Jeg prøvde å knipse henne med mobilkameraet – men det gikk ikke. Og til slutt fløy den sin vei.
En times tid senere tok jeg med meg kameraet med stativ og summet meg tilbake med stolen min. Jeg hadde et vagt håp om å finne henne igjen, men syntes kanskje ikke det var så veldig realistisk. Vel fremme satte jeg fra meg stolen og tuslet litt rundt i furuskogen. Jeg hørte noe fuglelyder som jeg ble veldig nysgjerrig på, men kunne ikke helt finne helt ut av det. Og imens jeg gikk der og skakket på hodet, fotograferte litt innimellom og plukket i meg blåbær – kom plutselig tretåspetten svevende. Aldeles lydløst passerte hun over hodet mitt og satte seg i akkurat det samme treet som vi så henne i første gangen!
Kjempemorro!!
Fotoværet var imidlertid ikke med meg. Det var mørkt av tordenskyer så kameraet forlangte blits (glem det, med den avstanden!). Og kort etter kom det en kjemperegnskyll så jeg måtte bare gi opp. Et par brukbare bilder ble det likevel. Og ikke minst ble det en kjempetrivelig opplevelse! Denne frøkna var like interessert i meg denne gangen og poserte villig vekk i trærne rundt, helt til det kom en nabo forbi og vi ble stående å prate litt i plaskregnet.
–
Utseende
Tretåspetten (Picoides tridactylus) er den eneste av hakkespettene som har en sammehengende hvit stripe langs ryggen. Den har også tre svarte striper på siden av hodet. Den er mindre enn de andre hakkespettene (ca 23 cm, 60 g). Bare større enn dvergspetten (og vendehalsen). Hannen er gul på hodet. Undersiden er hvit med svake tverrstriper (kilde: miljøfag)
Biologi
Tretåspetten er en rødlisteart, klassifisert som nær truet (kilde: artsdatabanken). Men bestanden i Norge ser ut til å være relativt god. Spesielt i Trøndelag er bestanden stabil og tretåspetten er vanlig. Men det er observert at tretåspetten har hatt nedgang i enkelte områder, blant annet på Østlandet, i Sverige og i Finland.
Den er av våre mest trelevende spetter (henter nesten all sin næring fra døde trær) og har preferanse for gammel gran-, furu- og blandingsskog eller fjellbjørkeskog med stort innslag av døde trær. På grunn av dette antas det at bestanden vil gå ned ytterligere når gammel skog forsvinner.
Den påtreffes ofte i samme områder som hønsehauk, en fugl vi også har her.
Det antas å være 5.000-10.000 tretåspett-par i Norge. Det står at den ikke er sky, men likevel ofte vanskelig å få øye på. Det kan jo forklare hvorfor vi ikke har sett den før, mens observasjonen i dag likevel var preget av et veldig «nysgjerrig» møte.
Tretåspetten trekker ikke så mye. Bestanden i Sør-Norge er imidlertid størst om vinteren, så den kan nok trekke litt sørover.
Sportegn
Tretåspetter hakker mange små hull ved siden av hverandre (ca 1 cm) på leting etter mat på granstammer. Til slutt blir det karakteristiske parallelle, horisontale ringer rundt stammene.
Den hakker hovedsaklig ut reirhull i gran, hullet er sirkelrundt ca 4,5 cm i diameter gjerne 2 meter over bakken. Den legger 4-5 hvite egg i mai – juni. Begge foreldrene ruger i 11 dager og ungene kommer ut av redet 22-25 døgn etter klekkingen. Da er de fremdeles avhengig av mating fra foreldrene i en måned (kilde: Norsk fugleatlas).
Det vil si at unger fra egg lagt i begynnelsen av juni fremdeles er avhengig av foreldrene i noen dager til.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
