Det er deilig å lempe staur. Merkelig egentlig, å si noe slikt. Men vi har kjørt staur opp på nygården i dag. Gammel, velbrukt, tørr staur. Så mye håndtert og så faste i treverket at de nærmest skinner. Vi skal bruke dem til hestehagen inntil vi har planlagt ferdig hvor gjerdene skal gå og har fått kjøpt impregnerte stolper.
Før brukte vi staur’n til hesjing. Og mens staur for staur gled mellom hendene på oss til de klunket sammen i en haug, slo tanken oss. Kanskje vi skal begynne å hesje igjen? Ikke for nytten, men for trivselen?
Vel – vi får se. Jeg husker hvertfall godt den første hesja jeg satte opp alene. Det var her på Brandhaug, det. Og jeg var voksen og tenkte jeg burde klare den biffen uten å spørre noen til råds!
Jeg slo gresset med ljå. Hø – jepp – jeg SLO gresset med ljå. Evnen til å håndtere en ljå hadde jeg ikke. Men etter mye svette og .. vel ord… lå da gresset der til slutt. En stripe på noen få meter bare. Man skal ikke overdrive heller.
Og så satte jeg fire staur på linje. Trengte ikke noen lang hesje med så lite gress. Skulle bare ha litt til hønene. Jeg spettet gode hull, og fikk staur’n stødig i bakken. Så spente jeg hesjetråd, fire i høyden. Jeg følte meg så sterk og handlekraftig. Og livet føltes – modent. Gresset duftet så jeg kjente smaken i munnen. Og jeg la det på strengene i såvidt gjennomsiktige lag. For logikken tilsier at det skal luft til for tørke. Tre og en halv høyde kom jeg. Ja, la gresset nesten to ganger, siden det sklei ned hele tiden. At det skulle være så vanskelig å få det til å ligge, da gitt.
Og så falt hele hesja.
Næmmen, i all verden. Jeg klødde meg i hodet og skjønte ingenting. Min barndoms hesjer falt aldri ned, de. Selv om vi ungene herjet ganske vilt i dem når ingen så oss.
Det var da naboen kom tuslende forbi (hei, naboen! Nå er du på bloggen min igjen!). For å være ærlig ble jeg skikkelig imponert av ham. Han lo ikke en eneste gang… Vel, ikke så jeg så det hvertfall. Han stilte seg ved siden av meg og betraktet med stort alvor hesja som lå der på bakken. Jeg ble selvfølgelig litt hektisk i praten. For dette skjønte jeg jo ikke var helt etter boka. Og her sto det en kar som sannsynligvis visste bedre enn meg. Noen ganger er det så surt å innrømme at man må LÆRE littegrann før man setter igang.
Men dette tok han fint. Det var ikke en eneste belærende tråd i hele karen. Etter å ha klødd seg i hodet og i nakken en stund, gikk han en liten tur rundt hesja. Så sa han – «Jeg lurer på. Jeg mener å ha sett at man setter støtte på enden av slike hesjer. Var det ikke sånn man gjorde det mon tro… Ja, ikke vet jeg. Men du kan jo prøve…» Og så viste han meg hvordan jeg satte tre staur sammen i begynnelsen og i enden på hesja. Og en skråstaur på slutten, til strengen. Slik sto hun støtt.
Og jeg lærte at på lange hesjer hadde man gjerne en støtte med visse mellomrom. Så den holder seg oppe tross at man har et godt lag og mye tyngde i gresset (for det kan man ha, må du skjønne. Luften kommer til lell, den. Panneklask). Uansett, vi nikket oss sindige enige i at det ikke var nødvendig med ekstrastøtte på min korte hesje.
I årene etter, hesjet vi en god del her på Brandhaug. Og når jeg snakket med folk her og der, fant jeg ut at det finnes mange måter å hesje på. Om det er fire eller fem strenger. Om man setter opp en og en streng, eller alle på en gang. Om man hesjer med rive, høygaffel eller for hånd. Hver gård eller grend kunne ha sin egen helt-beste-metode. Og så var det å følge med på når hesja var tørr. Og kjøre det inn med traktor eller hest. Eller sånn som vi amatørene gjorde det: med håndmakt og tau.
Men en ting var helt sikkert – man skulle ikke hoppe i høyet. For da kunne det bli så tørt at det gikk varmegang i det – og da kunne hele låven brenne ned.
Om låven faktisk kan brenne ned, se det vet jeg ikke om er sant. Men at det kan gå varmegang i tett gress, det vet jeg av erfaring. Og det blir så varmt at det ryker. Så jeg tror det så gjerne. Likevel – jeg har hoppet mine hopp i høyet her på gården. Og sovet mine høyloftnetter. Det er jo halve gleden med høy!
Men alt dette, det var ikke samtaleevne den dagen da naboen tuslet forbi. Det var nok å lære å støtte opp hesja den dagen. Og tenk – det lærte jeg uten at jeg ble ledd av eller følte meg fjollete. Han er en flink lærer, nabo’n.
Men hva han trodde da jeg skulle forklare hva JEG trodde var den egentlige grunnen til at hesja falt, se det har han aldri røpet:
Du skjønner det – jeg er ikke så god til å svinge ljåen. Så jeg satte den rett i jorda borti her. Spissen satt dønn fast, sikkert 20 centimeter dypt. Og nå er jeg aldeles sikker på at jeg sneiet sveisen til en av de underjordiske. For uansett hvor dypt jeg setter staur’n, så kommer’n RETT opp igjen! Hesja står så støtt som bare det, den! Men med det samme jeg begynner på fjerde tråden – og tror jeg snart er ferdig – ja da kan jeg formelig SE at noen dytter opp staur’n.
Der nedenfra. Helt sikkert!!
–
Bildene er fra tidligere år på Brandhaug.Vennligst vis respekt for opphavsrett til bilder og tekst 
Tags: Hesje, Hesjestaur, Høy, Ljå, Nabo'n, Småbruk, Staur, Underjordiske