Feed on
Posts
Comments

Vinterforet kom i ball

Ja, for jeg kan jo ikke si at det har kommet i hus når det er lagt i baller.

Det ble tolv traktoregg i år også. I rekke og rad ligger de i skogkanten og venter på vinteren. I tillegg ble det vel omtrent en balle med løshøy som … Ja, det har jo kommet i hus. Da ble jo ikke alt bare ball… :-)

Vi ble ferdige på to dager. Slått på onsdag 14. juli og pakking på fredag 16. juli.

Det ble en god tid. Det duftet og det raslet i tørt gress. Det duret i traktorer og måkene skrek begeistret. Trosten bølget over de kortklipte åkrene og skjærungene boltrer seg. På kvelden kom reven luskende på leting etter godbiter. Det er mye mus, frosk og meitemark som blir blottlagt ved slik slått. Den enes død den andres brød. Men det er mange unge dyr som får rikelig med mat nå.

Og man føler seg SÅ fornøyd. Takk til dere som sendte hjelpetanker som holdt finværet på plass over oss i et par dager. Det holdt nesten ett døgn mer enn vi trengte. Men så begynte det å regne igjen. Det var ikke store «vinduet», men stort nok! PS – minn meg på at jeg skal vaske vinduer, forresten. Sola var svært avslørende…

Her kommer en liten høysommerbildekavalkade fra gården. Klikk på det første bildet for å få dem større.

Venter i høyet

Etter litt kontrollarbeide (er alt slik det var sist, mon tro?) slapper hundene gjerne av i høyet mens de venter på at vi skal bli ferdig med hestene. Noen ganger blir vi stående en stund og se på dem. Det gir go-følelse i magen.

Når vi nesten er ferdig, har de som oftest begynt å småleke mens de holder et våkent øye med oss (skal vi i hønsehuset snart nå?). Umah er så lys i alt det dunkle at verken vi eller kamera helt klarer å se henne skarpt.

Kira’s rovdyrblikk er fokusert, men heller ikke skarpt i det hele tatt. Riktignok sukker hun iblant. Og hun sniker seg unna iblant. Men om det er den aller minste protest mot omverdenen fra lille Umah, er hun der på et blunk med en stor, trygg kropp. Og sier vi «fy» når Umah gjør noe galt, går Kira imellom. Blikkes hennes sier mykt «Hei, du! Husk at hun bare er en baby.»

Sekunder etterpå sier hun: «Ok – nå kan du ta henne litt. Din tur. Hallo!?»

Tåke og regn :-)

Åååå det er lekkert vær ute! Da jeg åpnet døren for å gå ut og fore hestene for natten, så jeg bare Pippo som en skygge borti stalldøra. Mellom henne og meg lå det fykende regnvåt tåke. Pippo humret tungt og sultent, våt i manen og rastløs i bena. Jeg gikk inn i rommet ved siden av stallen og begynte å pakke knusktørt og fremdeles-grønt høy fra sommerslåtten i sekker imens jeg ventet på han som lagde kveldsgodisen der inne.

Da jeg var liten ELSKET vi slik vær. Tidlig mørke og tåkete høstkvelder, med våt asfalt og svakt susende furukroner. Da sprang vi ut, alle ungene i Husvikåsen. Ut for å prøve å gå oss vill i skogholtene som lå som grønne lunger i boligfeltet. Ut for å oppleve spøkelseshistorier. Sypresser, lekestuer, huskestativ, dusent lys fra stuevinduer… alt var mystisk. Løvet var strålende vått under gatelyktene og krittparadisene rant vekk. Det var deilig å gå laaangt! Helt til neste boligfelt, kanskje. Da var vi på fremmed grunn, duskregnet la seg klissent i håret og gensrene våre og vi følte oss modige. Og selv om vi bodde et godt stykke unna fjorden, synes jeg at jeg kan huske lyden av tungt rullende vann.

Rått, vått og barnlig godt var det. Sånn smakte det ute i kveld.

Der jeg sto med nesa nedi tørt trønderhøy hørte jeg noen tasse inn i høyrommet bak meg. Det var Lilith. Hun elsker det nye rommet og svinser lykkelig rundt så snart hun får lov til å komme dit. Kira sto ute i duskregnet og ventet utenfor stalldøra der matpapsen hadde gått inn med godisen. Så fikk de boller å slikke, begge hundene. Jeg lempet over høy og halm til ham i stallen, og alt ble behørig fordelt til lykkelige hester.

Så tok jeg en titt til hønene, og bestemte meg for å la dem ha lys på om natten et par-tre netter. De var våkne og lykkelig kaklende. Men det er rene elendigheten med eggleggingen for tiden. Vi har 23 høns og 3 hans (åjada – Lille Egg ser mistenkelig ut som en hans). Og ikke et eneste egg blir lagt. Litt lyssjokkterapi trenger ikke å være av det onde. Og om noen av dem blir sliten av alt lyset har de tilgang til et mørkt rom ved siden av den vanlige vagleplassen deres.

Ingen katter rullet seg lykkelig i halmen og måtte fanges før vi fikk stengt av låven for natten i kveld. De ligger inne og er late for tiden. Så vi slukket lys og sa «natta hæsta’n», lukket dørene og tuslet inn igjen.

Et barndomsminne har sneket seg lunt inn i meg i kveld, og nuet er like lunt og lykkeligt. Når alt det der kommer av at været er som det er, må man jo si at det er et herlig vær!

Høysommer

Førsteslåtten er ferdig. Det ble 12 baller :-)

På onsdag hadde vi innleid hjelp til å slå. Selv tok vi kantene med liten slåmaskin. Deretter har vi (eller egentlig helst elsklingen som kjører traktor) snudd gresset to ganger om dagen med høyvender. Vel jeg har også vært med noe – og har tatt inn fra kantene for hånd. Det har vært utrolig mettende, varmt og nynnende fornøyelige. På lørdag kom det hjelp til å pakke det knusktørre høyet i baller. Da alle var dratt, lå jeg på magen på jordet og tok bilder av ham som kjørte ballene på plass for vinteren.

Det føles enormt tilfredsstillende! På førsteslåtten fikk vi sannsynligvis nok høyensilasje til hestene for hele vinteren. Vi er spent på om 2. slåtten blir god. Da må det vel helst regne snart ;-) . Vi får håpe det gjør det, for jeg kunne godt tenkt meg noen baller som buffer. En balle holder omtrent tre uker og blir vinteren tidlig, våren sen eller noen av ballene dårlig – trenger vi gjerne plutselig mer enn «akkurat».

Men vi er veldig takknemlig for at det ikke regnet fra onsdag til i dag!

Det har ikke vært en byge i sikte!

Jippy!!

Hesjestaur

Det er deilig å lempe staur. Merkelig egentlig, å si noe slikt. Men vi har kjørt staur opp på nygården i dag. Gammel, velbrukt, tørr staur. Så mye håndtert og så faste i treverket at de nærmest skinner. Vi skal bruke dem til hestehagen inntil vi har planlagt ferdig hvor gjerdene skal gå og har fått kjøpt impregnerte stolper.

Før brukte vi staur’n til hesjing. Og mens staur for staur gled mellom hendene på oss til de klunket sammen i en haug, slo tanken oss. Kanskje vi skal begynne å hesje igjen? Ikke for nytten, men for trivselen?

Vel – vi får se. Jeg husker hvertfall godt den første hesja jeg satte opp alene. Det var her på Brandhaug, det. Og jeg var voksen og tenkte jeg burde klare den biffen uten å spørre noen til råds!

Jeg slo gresset med ljå. Hø – jepp – jeg SLO gresset med ljå. Evnen til å håndtere en ljå hadde jeg ikke. Men etter mye svette og .. vel ord…  lå da gresset der til slutt. En stripe på noen få meter bare. Man skal ikke overdrive heller.

Og så satte jeg fire staur på linje. Trengte ikke noen lang hesje med så lite gress. Skulle bare ha litt til hønene. Jeg spettet gode hull, og fikk staur’n stødig i bakken. Så spente jeg hesjetråd, fire i høyden. Jeg følte meg så sterk og handlekraftig. Og livet føltes – modent. Gresset duftet så jeg kjente smaken i munnen. Og jeg la det på strengene i såvidt gjennomsiktige lag. For logikken tilsier at det skal luft til for tørke. Tre og en halv høyde kom jeg. Ja, la gresset nesten to ganger, siden det sklei ned hele tiden. At det skulle være så vanskelig å få det til å ligge, da gitt.

Og så falt hele hesja.

Næmmen, i all verden. Jeg klødde meg i hodet og skjønte ingenting. Min barndoms hesjer falt aldri ned, de. Selv om vi ungene herjet ganske vilt i dem når ingen så oss.

Det var da naboen kom tuslende forbi (hei, naboen! Nå er du på bloggen min igjen!). For å være ærlig ble jeg skikkelig imponert av ham. Han lo ikke en eneste gang… Vel, ikke så jeg så det hvertfall. Han stilte seg ved siden av meg og betraktet med stort alvor hesja som lå der på bakken. Jeg ble selvfølgelig litt hektisk i praten. For dette skjønte jeg jo ikke var helt etter boka. Og her sto det en kar som sannsynligvis visste bedre enn meg. Noen ganger er det så surt å innrømme at man må LÆRE littegrann før man setter igang.

Men dette tok han fint. Det var ikke en eneste belærende tråd i hele karen. Etter å ha klødd seg i hodet og i nakken en stund, gikk han en liten tur rundt hesja. Så sa han – «Jeg lurer på. Jeg mener å ha sett at man setter støtte på enden av slike hesjer. Var det ikke sånn man gjorde det mon tro… Ja, ikke vet jeg. Men du kan jo prøve…» Og så viste han meg hvordan jeg satte tre staur sammen i begynnelsen og i enden på hesja. Og en skråstaur på slutten, til strengen. Slik sto hun støtt.

Og jeg lærte at på lange hesjer hadde man gjerne en støtte med visse mellomrom. Så den holder seg oppe tross at man har et godt lag og mye tyngde i gresset (for det kan man ha, må du skjønne. Luften kommer til lell, den. Panneklask). Uansett, vi nikket oss sindige enige i at det ikke var nødvendig med ekstrastøtte på min korte hesje.

I årene etter, hesjet vi en god del her på Brandhaug. Og når jeg snakket med folk her og der, fant jeg ut at det finnes mange måter å hesje på. Om det er fire eller fem strenger. Om man setter opp en og en streng, eller alle på en gang. Om man hesjer med rive, høygaffel eller for hånd. Hver gård eller grend kunne ha sin egen helt-beste-metode. Og så var det å følge med på når hesja var tørr. Og kjøre det inn med traktor eller hest. Eller sånn som vi amatørene gjorde det: med håndmakt og tau.

Men en ting var helt sikkert – man skulle ikke hoppe i høyet. For da kunne det bli så tørt at det gikk varmegang i det – og da kunne hele låven brenne ned.

Om låven faktisk kan brenne ned, se det vet jeg ikke om er sant. Men at det kan gå varmegang i tett gress, det vet jeg av erfaring. Og det blir så varmt at det ryker. Så jeg tror det så gjerne. Likevel – jeg har hoppet mine hopp i høyet her på gården. Og sovet mine høyloftnetter. Det er jo halve gleden med høy!

Men alt dette, det var ikke samtaleevne den dagen da naboen tuslet forbi. Det var nok å lære å støtte opp hesja den dagen. Og tenk – det lærte jeg uten at jeg ble ledd av eller følte meg fjollete. Han er en flink lærer, nabo’n.

Men hva han trodde da jeg skulle forklare hva JEG trodde var den egentlige grunnen til at hesja falt, se det har han aldri røpet:

Du skjønner det – jeg er ikke så god til å svinge ljåen. Så jeg satte den rett i jorda borti her. Spissen satt dønn fast, sikkert 20 centimeter dypt. Og nå er jeg aldeles sikker på at jeg sneiet sveisen til en av de underjordiske. For uansett hvor dypt jeg setter staur’n, så kommer’n RETT opp igjen! Hesja står så støtt som bare det, den! Men med det samme jeg begynner på fjerde tråden – og tror jeg snart er ferdig – ja da kan jeg formelig SE at noen dytter opp staur’n.

Der nedenfra. Helt sikkert!!

Bildene er fra tidligere år på Brandhaug.Vennligst vis respekt for opphavsrett til bilder og tekst :-)