Ja, for jeg kan jo ikke si at det har kommet i hus når det er lagt i baller.
Det ble tolv traktoregg i år også. I rekke og rad ligger de i skogkanten og venter på vinteren. I tillegg ble det vel omtrent en balle med løshøy som … Ja, det har jo kommet i hus. Da ble jo ikke alt bare ball… 
Vi ble ferdige på to dager. Slått på onsdag 14. juli og pakking på fredag 16. juli.
Det ble en god tid. Det duftet og det raslet i tørt gress. Det duret i traktorer og måkene skrek begeistret. Trosten bølget over de kortklipte åkrene og skjærungene boltrer seg. På kvelden kom reven luskende på leting etter godbiter. Det er mye mus, frosk og meitemark som blir blottlagt ved slik slått. Den enes død den andres brød. Men det er mange unge dyr som får rikelig med mat nå.
Og man føler seg SÅ fornøyd. Takk til dere som sendte hjelpetanker som holdt finværet på plass over oss i et par dager. Det holdt nesten ett døgn mer enn vi trengte. Men så begynte det å regne igjen. Det var ikke store «vinduet», men stort nok! PS – minn meg på at jeg skal vaske vinduer, forresten. Sola var svært avslørende…
Her kommer en liten høysommerbildekavalkade fra gården. Klikk på det første bildet for å få dem større.
Etter litt kontrollarbeide (er alt slik det var sist, mon tro?) slapper hundene gjerne av i høyet mens de venter på at vi skal bli ferdig med hestene. Noen ganger blir vi stående en stund og se på dem. Det gir go-følelse i magen.
. Vi får håpe det gjør det, for jeg kunne godt tenkt meg noen baller som buffer. En balle holder omtrent tre uker og blir vinteren tidlig, våren sen eller noen av ballene dårlig – trenger vi gjerne plutselig mer enn «akkurat».
Det er deilig å lempe staur. Merkelig egentlig, å si noe slikt. Men vi har kjørt staur opp på nygården i dag. Gammel, velbrukt, tørr staur. Så mye håndtert og så faste i treverket at de nærmest skinner. Vi skal bruke dem til hestehagen inntil vi har planlagt ferdig hvor gjerdene skal gå og har fått kjøpt impregnerte stolper.
Og så satte jeg fire staur på linje. Trengte ikke noen lang hesje med så lite gress. Skulle bare ha litt til hønene. Jeg spettet gode hull, og fikk staur’n stødig i bakken. Så spente jeg hesjetråd, fire i høyden. Jeg følte meg så sterk og handlekraftig. Og livet føltes – modent. Gresset duftet så jeg kjente smaken i munnen. Og jeg la det på strengene i såvidt gjennomsiktige lag. For logikken tilsier at det skal luft til for tørke. Tre og en halv høyde kom jeg. Ja, la gresset nesten to ganger, siden det sklei ned hele tiden. At det skulle være så vanskelig å få det til å ligge, da gitt.
Og jeg lærte at på lange hesjer hadde man gjerne en støtte med visse mellomrom. Så den holder seg oppe tross at man har et godt lag og mye tyngde i gresset (for det kan man ha, må du skjønne. Luften kommer til lell, den. Panneklask). Uansett, vi nikket oss sindige enige i at det ikke var nødvendig med ekstrastøtte på min korte hesje.
Men en ting var helt sikkert – man skulle ikke hoppe i høyet. For da kunne det bli så tørt at det gikk varmegang i det – og da kunne hele låven brenne ned.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
