Feed on
Posts
Comments

Sceneskifte

Det var stille på gården i går, uten gobblingen til Blåmann. Jeg savner ham. Han voktet hønsehuset på ypperste vis der han fyllte hele døren med sin imponerende kropp. Du kom ikke forbi der, utenfor biteavstand!

Vi fikk oss imidlertid en skikkelig aha-opplevelse da vi avlivet ham. Opprinnelig var jo disse kalkunene matauk. Selv om Blåmann var ment å bli igjen som avlsdyr og jeg var veldig glad i ham, ønsket vi å bruke kjøttet når han nå måtte avlives. Det føles ikke rått. Det føles respektfullt på noe vis.

Blåmann veide 24 kilo. Bena hans viste seg å ha blitt senete sterke, uten så mye kjøtt. Og vi fikk jo se hvorfor da vi tok ut bryststykkene hans. Hver filet veide 4 kilo. Det vil si at en fugl som er konstruert med bena ganske langt bak, holdt oppe 8 kilo av 24 – på brystet! Om jeg ikke er helt på jordet med prosentregningen min, betyr det at 33% av vekten ble båret foran på fuglen. Og slik han var bygget, betyr det at han bar altfor mye foran «likevektspunktet».

For å si det slik.. jeg som er bygget slik at bena står sånn passe rimelig rett ned under kroppen, ville likevel helst ikke ha båret 33% av kroppsvekten min på brystet. Så solid som jeg er bygget nå, ville det gitt meg bryster på nesten 30 kilo. Da ville jo resten av kroppen blitt tilsvarende tynnere…

… vent litt, det var en tanke *tenke tenke*. Nei, lell. Jeg tror ikke jeg ville hatt det slik. Jeg grøsser ved tanken på de smerter man ville fått i benbygning og muskler.

Så jeg tror nok ikke vi hadde fått beholde Blåmann så mye lenger uansett. Disse hvite er nok kalkuner som har blitt manipulert så mye av oss elendige mennesker at de vokser for mye, for fort og for uproposjonelt til et godt liv.  At lårmuskulaturen hans hadde utviklet seg slik den hadde og at han var blitt småsint, kan nok ha vært en følge av at han var begynt å vokse ut av »sin gode likevekt»?

Likevel savner jeg ham, selvfølgelig. At noe blir nødvendig å gjøre, gjør det ikke mindre trist når man er så heldig å være ordentlig glad i dem. Det samme gjelder et par andre vakre små, som heller ikke hadde det så godt og som fikk slippe samtidig.

Men da jeg sto og tittet trist på den tomme låvedøren igårkveld, etter at hønene hadde lagt seg og på den tiden da Blåmann pleide å være den «siste kriger» i døra… fikk jeg se en liten bevegelse der inne i skyggene. Og i snøværet dukket det opp noen som modig har tatt over rollen som vakthund.


Jeg skjønner ikke hvordan man kan annet enn å bli skikkelig glad av slikt!

Om jeg ikke lenger har en Blåmann the Vaktkalkun, så har jeg jo en Fluffy the Superhøn’ :-) .

Bare PRØV å bryte deg inn her du! Om du ikke blir bitt til blods, så kan jeg garantere at du kommer til å smelte så snart denne lille damen sier: «pøøøp?» på sitt sedvanlig spørrende vis. «Skal du bare gå rett forbi?» Og så kommer du til å glemme hele hønsehusraningen i bare kosekos.

PS… det var denne damen som slapp unna hønsehaukangrepet til og med. Hun ER virkelig en superhøn’!

Det er virkelig morsomt å ta inn egg fra hønsehuset fra tiden. Hønene er virkelig flinke og eggene er nydelige. Både i smak og farge. I dag måtte jeg nesten forevige noe av fangsten.

 

Løkki viser gode takter

Jeg har satt Garp inn til de andre igjen. Med fin, full fjærdrakt. Det er litt av en forandring, ikke sant? Hvis du har glemt hvordan hun så ut på det verste så klikk her.

Litt slossing ble det da hun kom tilbake. For noen har klatret litt i rang siden sist, og måtte teste hvor Garp befant seg. Garp klarte seg greit. Lot seg ikke slå og var også passe ydmyk.

Og hanen Løkki begynner å imponere matmor. Han har en viktig rolle i flokken, og det har vært spennede å se om han fyller den eller om han bare tenker på seg selv og sine kompliserte følelser.

Og han er flink! Når Garp nå ble satt inn som «ny høne» i flokken igjen, var han på pletten for å hjelpe henne.

Han passet på å gå imellom hvis noen var litt vel tøffe. Se blikket han sender de andre, mens Garp står trygt bak ham. Slik skal hanen være!

Og han begynner å bli flott, synes dere ikke? Det blir nok både en prektig hale og en prektig kam på ham.

Men tilbake til det å være en gentleman. Det var ikke alltid like lett. Det hendte han styrtet til .. så steppet hønene to skritt til sides og han stormet rett forbi.


I dag har jeg gått og sett på ham stelle med damene sine. Han gikk blant annet og hentet godis, bar det med seg gjennom halve hønsehuset og la det foran ei av hønene med masse godlåter. Så sto han der og så beundrende på at hun åt, før han gikk for å hente mer. Dette er ei høne som ser ut til å komme høyt i rang. Så han er nok ikke dum, den karen.

Det er i det hele tatt fryd og gammen i hønsehuset for tiden. Det begynner å bli på tide å tenke på å finne ny dame til Blåmann, før han tror at matmams er det lekreste som finnes her i verden ;-) .


Er han ikke flott han også? Ikke så hvit som før. Jeg har undret meg slik over at alle de hvite har vært så brune i år. Men så oppdaget jeg at det er sandbadet deres som har sand med litt farge i seg – så de bader seg rett og slett brune :-) . Kanskje jeg skulle stupt oppi der jeg også. For dette er jammen ta meg tiden på året da man ikke har mye rest av brunfarge selv lenger.

Kom vår med dine farger!

Garp er ferdig med det meste av fellingen. Det som sitter igjen av fjær vil nok falle mer sporadisk. Og hun har hatt litt av en fjærvekst disse dagene. Her ser du henne for noen dager siden (med bilder fra 27.01 og 30.01).

04.02
Hun ser mye bedre ut allerede noen dager senere.


Når alle fjær «folder seg ut» av sitt hylster kommer Garp til å ha flott ny fjærdrakt med full isolasjon på et blunk. Man ser imidlertid at det er mye fjærvekst igjen «under» det som begynner å bli ferdig (til høyre i bildet).

-
Fremdeles står hun under varmelampen. Hun er veldig tørr i huden, og hun er tynn. «Filetene» er nesten borte, så man kjenner brystbeinet godt.

Men det stressede ville blikket er dempet og hun er forsiktig på vei tilbake til sitt gamle tøffe jeg i gemytt.

05.02.

En dag senere. Kanskje ikke lett å se, men endringene skjer fort. Hun begynner å se mer «fluffy» ut.

06.02.
Enda en dag senere. Fjæra er på vei ut av hylsene for full fart. Garp har begynt å pusse seg mer og hun oppholder seg også mer et stykke fra varmelampen. Om noen dager vurderer jeg nok om hun skal få selskap av ei høne eller to som overgang til å bli flyttet tilbake i hønseflokken.


Fjæra kommer ut av hylstrene og det er lett å se at isolasjonsevnen bedres fort ved at det raskt skapes et luftrom mellom hud og fjær.

Men fjær bedrar. Man skal huske at under en tilsynelatende flott fjærdrakt vil Garp være like tynn, tørr i huden og lav i energi en god stund. Og som vi så for et par dager siden, så vokser det fremdeles mye fjær der inne.

Om hun har brukt for mye krefter på fjærveksten denne gangen, vil vi gjerne ikke se før en stund etter at hun er ferdig. Det er da de virker som om de er lavest i form.

Så når de myter så kraftig som dette er det viktig å fortsette å følge med dem (passe på mat, vann, stress og varme) en god stund etter at de ser ut til å kommet over det verste. Nå får hun hønsefor, havre, kjøttrester, mais, tunfisk, pasta og forskjellig andre matrester.

Midtvintersmyting

Fjær har en rekke funksjoner som isolasjon, fysisk beskyttelse, flygeevne, tiltrekking på det annet kjønn, vannavstøting, kamuflasje… litt forskjellig etter som hvordan fuglen lever.

For at fjær skal fylle rollen optimalt er det viktig at slitte fjær forsvinner og nye, friske fjær kommer i stedet. Dette skjer gradvis eller raskt og kalles myting. Fjærene blir felt av at de nye begynner å vokse i fjærsekken og dytter de gamle ut.

Det er vel egentlig mest vanlig at høns myter mer gradvis enn dette. Men noen er «råere» enn andre. Det kan nok også være variasjon fra år til år for ei høne/en hane, avhengig av formen.

GARP 27.01.2012 – bare et par dager etter at de gamle fjærene ble dyttet ut i store mengder og hun feller fortsatt. Piggene er nye fjær.


Januar må vel være bortimot årets verste tid å myte på for en fugl i Trøndelag. Selv for en innefugl. I hvertfall i et kaldt hønsehus. Med visse mellomrom får vi likevel en midtvintersmytende høne eller to.

Noe som ikke er så bra hvis de ikke får litt hjelp.

Fra jeg registrerte noen løse svarte fjær i hønsehuset til Garp hadde felt myyye fjær, gikk det bare to-tre dager totalt. Og fra «mistet mye fjær» til «nå er jeg nesten naken» gikk det under et døgn. Da jeg så til Garp på formiddagen, gikk hun rundt med de andre og plukket havre i halmsengen deres. Ved neste tur ut hadde hun mistet så mye fjær at hun hadde droppet raskt i kroppstemperatur. Hun virket også plutselig veldig sky og redd. Det var tydelig at hun var kjørt rett inn i en stress-situasjon.

Hun hadde gjemt seg inne i en rugekasse. Der sto hun og frøs og ville nok fått seg en knekk den natten om jeg ikke hadde funnet henne. Situasjonen endret seg altså fort.

Heldigvis har jeg bygget meg sykerom, så hun kom dit og fikk varme ganske raskt (jeg isolerer ikke høns før jeg må, pga det sosiale aspektet). 

Det var spennende å se til henne nesten morgen, for hun var sunket langt i form. Heldigvis gikk det bra. Det tok bare et par døgn før hun hadde tydelig ny vekst overalt. Også på hodet hvor hun har vært bar nesten siden i sommer (haneslitasje).


Å miste alle fjæra tar energi fra hønene når det er så kaldt, fordi de rett og slett blir nedkjølt. De mister også den fysiske beskyttelsen rundt kroppen i forhold til de andre. En yr hane er nok virkelig ikke særlig kos å få på ryggen når man er bar og nedkjølt.

Men det største problemet kommer når fjæra skal ut igen. Det krever enormt med energi. Og det er gjerne slik at hvis de først bruker for mye energi, er det når fjæra har kommet ut igjen at høna blir syk og i verste fall dør.

GARP 30.01.2012: Det har vært en kraftig vekst de siste fire dagene.


Men myting er en naturlig prosess og med mindre det er slik som dette, på ugunstig tidspunkt og litt vel rask felling i forhold til hvor mye energi de har på denne tiden av året, skal dette kunne gå bra. Men det er om å gjøre at jeg klarer å kompensere for de ugunstige forholdene ved å gi henne varme, unngå trekk, unngå stress og så gi godt med mat, rent vann (hun får også hvitløk i vannet) og kalk.

Garp 30.01.2012: Fjær i forskjellige stadier.


Det blir spennende å se hvor fort hun får ny, ferdig drakt. Jeg håper jeg får henne inn til de andre igjen om ikke så lenge. Hun koser seg under lampen nå. Men snart vil hun vel begynne å savne selskap.

 

I år var det meningen vi skulle bygge nytt hønsehus. Men så ville ikke formen seg og vi har istedet stelt opp rommet der vi har hatt hønene til nå. Nå vurderer vi om vi kanskje kan la være å bygge nytt? For dette ble veldig trivelig.

Gamle hønsehuset:
Dette er ett av de gamle dyrerommene i låven. Utifra foringstrauene ser det ut til at de har hatt gris i to binger og kalv eller sau i den tredje.


Innerst i rommet (innerst i bildet over, altså i nordsiden av rommet) var det to merkelige rom hvor veggene ikke gikk opp til taket og hvor det ikke var dører. I taket på ene rommet var det høyluke opp til låven. I det andre var det et påbegynt hull. Det var nok ment som rom for flis etc, men var ikke funksjonelle. Disse to rommene var bare «svarte hull» inne i rommet.

Mellom alle rommene var det høye betongterskler. Så det var kjempetungt å gjøre rent. Spesielt inne i de to svarte rommene ble det tung ammoniakklukt veldig fort. Vegger og terskler som er fjernet er stiplet i lys grått.


Rommet har to vinduer og to dører. Vinduene er enkle, noe som egentlig er greit siden det bidrar til å lufte litt. Vinterstid skrur vi på doble vinduer. Sommerstid bruker jeg strie som lysskjerming på natten, men skal ordne lemmer eller noe lignende etterhvert. Det er flere luftehull i veggen. Meisene liker å ligge i disse luftehullene på vinteren

Det er to møkkaluker i gulvet. Foreløpig bruker vi dem, noe som letter rengjøringen. Men kjelleren må tørkes opp og dreneres etterhvert. Og da gjør vi den nok om til «tørrom» for å forlenge låvens levetid. Da må møkka ut-ut, en løsning vi jobber med for neste år. Det vil uansett være mye bedre for inneklimaet å fjerne møkk/flis helt, siden det også blir med matrester i møkka noe som tiltrekker mus. I år har imidlertid kattene ryddet godt i museplagene der ute.

«Nytt» hønserom
I år har vi fått fjernet de to rommene innerst. Dette har økt romfølelsen betraktelig! Og så har vi fjernet terskler, noe som gjør det til en fryd å gjøre rent. Med et så stort rom som dette, trengs det ikke å gjøres rent så ofte og det er lett å aktivitetsavpasse/ energiøkonomisere.

Deretter har vi malt alle flater utenom gulvet (som vi kanskje maler til neste år). Vi valgte å male lyst helt ned selv om skit vil synes bedre. Som dere ser på gammelbildene var det tidligere todelt, med blått nederst der dyrene søler til. Dette kunne nok vært nyttig også for hønene, som så absolutt treffer veggene når de sitter på kantene og skiter. Men vi bestemte oss altså for hvitt. Dette for å få det så lyst og vennlig som mulig.


Hønene og kalkunene er jo mest nede på gulvet, så det er fint at det er lyst helt ned. Man kan ikke forvente at det skal være så skinnende hvitt overalt i så veldig mange dagene, men det kommer til å være mye triveligere å tilbringe vinteren her for dem i år enn det var i det gråmøkkete gammel-huset.

Å male over hønsehuset med visse mellomrom er god hygiene, også i forhold til utøy. Metallet og kanten under dem skal også males etterhvert. Vaglene gjøres rent (de løse delene) eller skiftes med visse mellomrom.

Vagler
Som dere ser av «før-bildet» liker hønene å vagle seg på betongveggene. De vagler også på en stige som er lagt på «flata», samt at de har tradisjonelle vagler. Slik finner hver høne sin ideelle plass. Vi har jo alt fra små silker til store orphington – og alt fra flygere til de som bare hopper litt opp på grunn av tyngde. Kalkunene må dessuten ha brede og stødige vagler, så de velger vanligvis betongen. Med tiden trenger kanskje Rita og Blåmann noe helt nede ved gulvet.

Verpekasser
Vi bygger også nye verpekasser, selv om hønene elsker de svarte for-bøttene som henger over kanten (som også er lette å gjøre rent). Men gode litt skjermede verpekasser blir nok populært. Vi har valgt helt tregulv istedenfor netting. Så skal det på skrått lokk som kan løftes og en overlist så hønene smetter inn en lang «døråpning» (det kommer bilde når det blir ferdig). Vi har også valgt flatt gulv istedenfor et skrått et som gjør at egget triller vekk når høna reiser seg (slikt skråguvl forhindrer eggknusing etc). Vi satser på god plass og trivsel med høy og halm. Da ville ikke eggene trillet noe sted uansett.

Det var ikke minst spennende å følge med på byggingen i dag. Dette er en av våre nye høner som er på vei til å introduseres i flokken. Hun mente visst at menneskene også hører med. Så da må man jo introdusere seg til dem også? Så fasinert som hun var av snekkeren har hun fått navnet Roberta. 


Det kryr med lemen, småfugl, mus, høns og kalkuner på gården for tiden. Med den følge at vi får besøk av både den ene og den andre som vet å kose seg med gnagere og fugl.

Vi sikret deler av hønsehagen og sperret av resten etter at Hei ble spist og Fluffy neeesten ble spist av hønsehauk for en stund siden. Det går forresten fint med Fluffy etter behandlingen.

I dag åpnet vi hønsegården igjen. Så halve hagen var sikret, men høns og kalkun kunne altså gå både innenfor og utenfor «taket» og kose seg med grønt og insekter.

Det ble en kortvarig glede med «åpen gård». Etter bare to-tre timer var hauken her. Jeg så den ikke, men Robert var i hønsehuset og hørte angrepet. Han prøvde å kommer seg ut fort nok til å berge det som berges kunne. Ikke at det var så lett, for mens han prøvde å komme ut kom hønene og kalkunene veltende inn. Og de måtte jo nesten få forkjørsrett.

Da han endelig kom seg ut rakk han å se at hauken hadde jaktet seg inn under «taket» til den delen av hønsegården vi har trukket nett over. Og nå lettet den og fløy rolig ut igjen. Hønene hadde tydeligvis vært raske nok til å komme seg unna. Ingen skadd, ingen spist og nå er gjerdet på plass slik det har vært de siste ukene igjen. Vi får finne på et bedre system til neste år. For denne luringen har visst kommet for å bli.

Vi visste forresten at den er i området, da nabofruen advarte oss for noen dager siden. Da tok den en skjære nede hos dem. Men vi håpet at det ikke var den fuglen som var «hønsegal» tidligere i høst og syntes det var på tide å teste ut om det var trygt. Men det var vel samme hauken, da ja… Hmm.  

Enda en vakker kjøtteter!
Men SÅ skjedde det noe minst like spesielt! Da jeg satte opp gjerdet igjen, kom det en lavskrike og satte seg to armlengder fra meg! Den så meg rett inn i øynene med et dødt lemen hengende i nebbet. Jeg skal vedde på at jeg måpte. Det så ut som om den tenkte det kunne vært fint med selskap til middagen.

Så der satt den da – og der sto jeg. Og tilslutt måpte vel kanskje den også bittelitt for den mistet lemenet som falt med et mykt poff ned på bærnettet over hønsegården.

 

Jeg fjernet meg stille og rolig derifra mens lavskrika så langt etter meg. Jeg ropte på Robert bortpå gårdsplassen. Da han var på vei fikk jeg hentet kameraet og vi ble stående å se på at lavskrika funderte på hvordan den skulle få opp lemenet igjen. Jeg rakk ikke å knipse den rett over lemenet. Her har den hoppet til stolpen jeg sto ved da den kom flygende. Ser du den?

Men den vurderte det nok som et mer usikkert prosjekt å hoppe ned på nettet etter byttet sitt enn å bare hente seg et nytt ett. Så etter hvert jaktet den videre, slo ut med sine vakre røde vinger og svevet bortover mot skogen med et hav av illsinte småfugl etter seg.

Morro, morro, morro!!!

Med slike lysglimt blir det litt lettere å være såpass syk for tiden :-) . Og det er alltid kos å dele med dere, selv om det er dumt at det ble så dårlige bilder.

 

Jeg brølte så jeg var redd naboene skulle hoppe i bilene sine og rømme. HA DEG VEKK!! skrek jeg på hauken som satt med klørne dypt begravet i vår kjære silkejente Fluffy. Jeg sprang for livet og hønsetyven slapp mot all forventning grepet og fløy. Stor og grå – det var det eneste jeg oppfattet. Men det var nok en hønsehauk. Fluffy kastet seg på bena og sprang.

Men *søren søren søren* hun var selvfølgelig sterkt skadd. Jeg sopte henne opp i armene og roet henne ned så godt jeg kunne før jeg begynte å undersøke henne. Hun hadde noen små skader i ansiktet og nakken. Men verre var det at hun hadde dype stikk inn i begge sidene (ved fileet’ene) og ett lenger ned mot buken.

Jeg bruker kamera til å sjekke dyrene. For det første fordi det gjør at jeg ikke må herje så mye med dem. For det andre fordi jeg har begynt å se så dårlig at det er greit å gå gjennom bildet i tillegg etter at jeg har tatt en sjekk med «egne øyne». Derfor disse bildene, som er fra i kveld noen timer etter angrepet. Bildene er litt dårlige pga at jeg har hatt på henne blåspray. Men du ser skadene likevel.

Brystet: Det er et like stort og dypt sår på andre siden og lenger ned mot buken. Jeg tror ikke noe går inn i organer, men er kjøttsår. Jeg er imidlertid ikke helt sikker, så det er litt spennende hvordan det går til i morgen.

Jeg renset godt med pyrisept, sjekket at hun ikke på noen måte surklet (noe som kunne tydet på at stikkene gikk helt inn i lungene). Hun virket helt klar og ren i både blikk, hjerte og lunger. Hun blødde friskt, noe som stoppet etter en stund. Jeg tror nok det var det beste at hun blødde friskt en stund, så hun fikk renset sårene fra innsiden så godt som naturen klarte selv. Etter å ha renset utsiden sprayet jeg på blåspray. Det er bakteriedrepende og litt tørrende. I morgen skal jeg vurdere om jeg skal gjøre mer, men hun må få ro også.

I ansiktet har jeg ikke fått på blåspray pga øynene. Jeg ble urolig over blod i ene neseboret, men det andre er som dere ser klart. Så hun blødde nok ikke innenfra, men hadde fått skadet selve neseboret på ene siden.

 

Nå har hun blitt satt i isolasjon. Hun tusler rundt, men blir veldig duknakket etter at jeg sjekker henne. Det gjør nok vondt. Likevel klukker hun veldig mykt og blidt til oss, slik hun pleier. Hun er en av de mest vennlige sjelene våre, Fluffy.

Så får vi bare holde pusten og håpe hun ikke får noen infeksjon. Lever hun i morgen - uten å ha blitt sykere – har hun en god sjanse. Fugler er utrolig robuste, egentlig. 

Hønsene har nesten ikke vært ute i hønsehagen i dag. Noen har ikke engang gått av vaggel. De har vært svært redde og de få som har gått ut har bare holdt seg i buskene. Vi har passet på, men det er klart at vi ikke har stort å si annet enn ved å holde aktivitet rundt gården. Og så hadde vi vært inne en tur da…

Fluffy ser ut (på fjørhaugen) til å ha blitt tatt i buskene. Da jeg kom ut på trappa så jeg alle fjøra og sprang som sagt alt jeg kunne mens jeg brølte. Da hadde hauken fått henne ut på plenen bak. Det lå en sti med fjør hele veien fra buskene og dit. Den måtte vel ha henne ut til et sted der den kunne fly avgårde med henne. Vi var heldige at han/hun ikke bare tok henne med tross mitt brøl.

Så nå er det bare å sette igang med å ordne hønsehauk-sikker gård for resten av sesongen (og så håpe at den ikke prøver seg på kattene). Da vi var på en liten tur i kveld (etter å ha stengt inn hønene og stelt Fluffy) fant vi rester av en grå fugl ute i skogen. Vi trodde først det var Hei, men det var nok etter en due.

Liv er liv og død er like ille for både duer og høns, men jeg håper nå likevel at denne rovfuglen glemmer hønsene våre når den ikke får tilgang lenger. Det er jo tross alt veldig sunt og trivelig med stor uteplass og et ganske fritt hønseliv.

Hvis noen har noe godt råd for å avskrekke hauken, så blir jeg glad. Kan det f.eks. hjelpe med en haukefigur på påle i hønsegården? Så den tror det er «opptatt»? Eller blir det som å lokke til seg en til? Jeg får spørre inne på fugleforum.

Flotte fugler er de i hvertfall, disse rovfuglene. Det er ikke mulig å komme utenom, uansett hvor glad vi er i våre «byttedyr». Jeg håper jeg får sett bedre på den en annen gang – og mens hønene er i trygg forvaring.

Det er et eventyr å være i skogen for tiden. Man får ikke høstet en brøkdel av alt det gode der ute. Det er både sen og tidligsopp på en gang. Og det er markjordbær, blåbær, bringbær og tyttebær på samme tid.

Jepp, folkens. Bor dere i Trøndelag og er glad i tyttebær så kan dere godt gå og se etter dem alt. Jeg fant mengder som var modne i går. I mitt relativt rotete kalenderhode er det veldig tidlig, men der sto de da likevel.

Vi hadde da tatt en runde til fots etter sopp allerede, så jeg var for sliten og pjusk til å plukke noe. Men det er jo masse tid igjen på akkurat disse bæra.

I går dro vi altså på tur. Jeg med rullestolen. Lurer du på hvor godt jeg kommer meg frem med stolen? Du kan jo ta en titt på disse veiene her. Jeg kommer meg frem både bratt og vått, bare det ikke er dyp gjørme. I verste fall kan jeg gå av og lede rullestolen over ved å manøvrere den på gresskanter ved siden av verste gjørma. Jeg kommer også over ganske store stein ved at jeg passer på hvor jeg har hjulene. Så lenge jeg plasserer hjulene på toppen av steinene så de ikke støter oppi stolen, er det utrolig hvor stolen klatrer.

Og stolen er både helt nødvendig for at jeg skal komme meg frem til en slik plass i skogen OG en helt nødvendig base for meg. Uten rullestolen hadde disse turene vært umulig. Jeg ble likevel syk i går kveld, så det å gå litt i terrenget rundt stolen er mer enn nok for kroppen for tiden. Særlig når det kombineres med panikken jeg fikk da vi kom hjem til en rovdyr-angrepet hønsegård.

Men dere skjønner sikkert hvor fenomenalt glad jeg er i denne stolen. Jeg bruker den også daglig i mine gjøremål på gården. Og hadde jeg fått den med meg bak bilen hadde verden åpnet seg på en helt ny måte for meg. Men NAV har visst kastet mine henvendelser.

Vel fremme i soppskogen fant vi steinsopp, kantarell og traktkantarell. Det er MYE mer spiselig der ute, men vi holder oss til noen sorter. For de som er interesserte er det mengder med fåresopp i år. Og FINE! Det er også veldig mye matriske, men der er det en del mark. Likevel vil man nok kunne ta inn mye bra riske. Piggsopp har vi funnet bemerkelsesverdig lite av. Det er også en sopp vi pleier å ta inn, så det er jo dumt. Det er også masser av flotte kremler, men dem kan jeg ikke så vi hopper over dem.

Noen sopp er jo ikke spiselig. Noen er også svært giftige. Denne gjengen er såvidt jeg vet noe man kaller klubbesopp (usikker informasjon!). De skal være spiselige, men plukk og spis aldri sopp etter bilder på nett uten å sjekke ut med en soppekspert først!! Kan  du ikke dine sopper, så vær forsiktig!! Disse er ikke jeg heller ordentlig kjent med.

Men tøffe er de. Jeg fikk straks assosiasjoner til et gammeldags torvmøte da jeg så denne gjengen i går.

Etter at hovedklubbesoppen hadde klubbet på sin talerstol og talt om det han ville omtale….

.. ble det heftige diskusjoner blant klubbesoppebefolkningen etterpå.

Og så hadde jeg bestemt meg for å få masse flotte steinsoppbilder i går. Men straks Robert ser en – det er han som har øye for steinsoppen – blir jeg så ivrig etter å se om den er fin at vips så er den plukket, kuttet og delt *panneklask*. Men på slutten av turen hadde vi endelig fått så mye at jeg hadde roen til å knipse denne lille karen.

På veien hjem tok jeg et bilde av gården fra ny vinkel. Det er trist i ettertid å tenke på at omtrent da ble lille Hei drept og spist i hønsegården. Men slik er dessverre livet. På formiddagen i dag, «dagen derpå», har vi hatt hønene inne. Men det er klart det ikke går an å gjøre det slik. Så nå har de akkurat fått komme ut. De er visst ikke så ivrige på å gå ut enda, i motsetning til andre dager da man får inntrykk av at de står oppå hverandre innenfor den stengte døren. 

I utgangspunktet har de en trygg hønsegård med masse trær og busker så de kan gjemme seg. For sikkerhets skyld skal jeg gå ut og strekke noen bærnett her og der så de har enda mer ly fra farer fra oven. Helt tett kan jeg ikke få det. Da må de få mye mindre hønsegård. Og DET er jo også noe som vil komme til å gå ut over livskvaliteten deres. Vi får håpe de lærte seg til å holde øye med luftrommet i går. Jeg hørte nemlig rovfugl skrike i skogen i dag. Og rovfugl rundt oss har vi jo hatt hele tiden, så at DE forsvinner er nok ikke realistisk. Det vil vi jo da heller ikke, egentlig.

 –

Ahhh men nå holdt jeg på å glemme å fortelle om all lemmen’en. Man skulle da egentlig tro at rovfuglene hadde nok å holde på med om dagen, for det KRYR av lemen. Da vi gikk i skogen i går så vi dem løpe omkring. Spesielt i mellom lyng og bregner var det morsomt å se, for da så vi ikke selve dyret bare vegetasjonen som beveget seg da de styrtet av sted. Bikkjene prøvde å få tak i noen, men vi holder jo igjen. Så de måtte nøye seg med å se og lytte de også. Det var ikke måte på spisse ører i går.

Inne imellom granleggene så vi selve dyrene også. Puttputtputtputt – jeg klarer ikke å la vær å få en slik lyd oppe i hodet når jeg ser dem springe. De har så fiffig sprang. Som om de egentlig flyter bortover, men har alt for mye sprett til å holde seg helt på bakken… Man får en nesten frydefull forventning til at de plutselig skal bli som sprettballer og sprette opp i mellom trærne og rundt overalt til de spretter avgårde i sjumilssprang…. jeg mener sprett.

På gårdsplassen og i hagen plukker vi fremdeles døde lemen hele tiden. Jeg gjetter meg på at det som var i hønsegården vår i går var en ung rovfugl som bare prøvde seg på noe nytt. Siden det har vært gnagertopp i over ett år her nå (arrester meg dere som forsker på gnagere – men kom hit og se på mengdene gnagere før dere protesterer) så regner jeg med at det også har vært god klekkesuksess hos rovfuglene. Det er vel kanskje når det blir en skikkelig nedgang i bestanden vi virkelig må begynne å passe på hønene.

 

Rovdyr i hønsegården

I dag har vi mistet en kylling. Vi var på tur og da vi kom hjem fant vi ikke en eneste fugl ute – og på langtnær mange nok inne. Det var fjør og blod i hønsegården og de hønsene (og kalkunene) vi fant var vettskremte. Det tok oss over en time å finne alle de overlevende. De trykket rundt omkring og var nesten umulig å se der de lå nedi hull, inni mørke kroker og under busker. Og det er altså en som mangler. En av de grå kyllingene (Hei eller Heldiggrisen). Jeg er ikke sikker på hvem, siden jeg ikke har fått sett ordentlig på den som er igjen enda.

Vi tror det er en rovfugl som har tatt henne. Vi slapp hundene inn i hønsegården for å se om de reagerte, men det gjorde de ikke. Det tyder på at det er fugl som har vært nede. 

Jeg går stadig ut og roper og leter, for jeg synes jeg hører henne. Men så er det ikke henne lell.

Det er alltid sørgelig når man mister dyr uten å være helt sikker på hva som har skjedd. Om de er døde eller om de trenger hjelp. Det blir en urolig kveld.

Stakkars lita.

 

Older Posts »