–
Det er lett å bli bortskjemt på maten. Kanskje man må være ny på matfatet, som denne vakre pilfinken, for å bli overveldet av begeistring fremdeles?
Denne nydelige fuglen ligner litt på gråspurven. Du skiller dem lettest ved at pilfinken (Passer montanus) har en flekk på kinnet. Den er også litt mindre enn gråspurven. Pilfinkbestanden i Norge går opp, mens gråspurvbestanden går ned.
Pilfinken har vært innom hagen vår en gang iblant, men er slettes ingen vanlig gjest. Når jeg leser i Norsk Fuglatlas, står det også at den ikke egentlig er så vanlig i Trøndelags-fylkene. Det er mest pilfink i lavlandet og på Østlandet. Men den finnes over store deler av landet. Helt i nord ser den ut til å komme tilbake etter å ha vært borte en stund.
Det er sannsynligvis maks 100.000 par pilfink i Norge.
Pilfink er hovedsaklig en standfugl, hekker i hulrom i bygninger eller hulrom i trær og helst i kolonier. Forsøk med å henge opp fuglekasser har gitt bestandsøkning og varig etablering i områder der den ikke var før.
Det kom en spurveugle (Glaucidium passerinum) på fugleforingsplassen i dag… og jeg er dypt og inderlig forelsket. Den var her i sikkert bortimot en time, og jeg mistenker at jeg holdt pusten halve tiden og peste overbegeistret den andre halvdelen. Noe så nydelig! Livlig, våken og uredd satt den rett utenfor vinduet og lot seg både fotografere og filme (klikk på bildene så blir de større).
Så lenge den satt akkurat der, holdt småfuglene seg borte (et par timer tidligere hadde de dessuten blitt jaget intens av en spurvehauk, så de syntes vel det begynte å bli vel mye rovfugltrafikk). Men da spurveugla flyttet seg til ei furu litt nedenfor foringsplassen, kom småfuglene tilbake. Etter en stund glemte de hele ugla og noen av dem fløy og satt seg i samme furutreet. Kremt… da jeg blunket forskrekket over dristigheten deres gikk jeg akkurat glipp av at spurveugla stupte. Og borte var både den og småfuglene igjen. Jeg har en liiiiten mistanke om at den fikk tak i noen, selv om jeg ikke så det. Det er sikkert smart å være tilstede så lenge at de du skal spise helt glemmer at du er der…
Bildene jeg fikk tatt viser den på ingen måte godt nok. Det var relativt mørkt allerede, sterk vind så knapt ei fjør lå stille og det føyk fin snø i luften. Filmen bærer også preg av de samme dårlige forholdene. Men likevel – du ser godt hvor inderlig søt den er!
–
Spurveuglen er en spennende liten krabat. Den er vår minste ugle, 15-19 cm liten. Til sammenligning er stæren 19-22 cm stor og dompap er 15,5-17,5 cm stor. Spurveugla finnes på Østlandet og nordover til Nord-Trøndelag, mer spredt enda lenger nord. Og den er ikke vanlig på Vestlandet. Den kan være så uredd at man kan lokke den til å komme ved å spille spurveuglelyder.
Den lille ugla har et såkalt falskt ansikt i nakken, så de som kan tenkes å angripe den ikke er sikker på om den sitter med hodet vendt mot eller fra den. Spurveuglas viktigste fiender er hubro, hønsehauk og kongeørn (BioFokus, ref fra Fauna, vol 44, nr 1, 1991 (Små og middels store predatorer i barskog: hvordan påvirkes predatorsamfunnets struktur og funksjon av bestandsskogbruket. Forfatter Sonerud G A.))
Spurveugla trives godt der man finner en mosaikk av kulturlandskap og barskog med løvskoginnblanding. Så det er ikke rart den dukket opp her. Voksne spurveugler er ganske stasjonære, så det kan godt hende vi får se den igjen. Mon tro om det forresten var denne jeg så i høst? Den bruker små hakkespetters reirhull og kan også hekke i fuglekasser. Den foretrekker små inngangshull (som stærkassen, under 5 cm i diameter).
Den jakter hovedsaklig i morgengryen eller skumringen, men også på dagen. Den tar hovedsaklig smågnagere og småfugl. I smågangerår kan den holde seg helt til smågnagere. Men den er en svært god fuglejeger, og tar fugler som er større enn den selv. Den kan ta spettene og stær i reirhull eller fuglekasser.
Den hamstrer byttene sine, og i gode smågnagerår kan den visstnok hamster opp mot 200 småpattedyr på en hamstringsplass (ref. Solheim 1984b, se Norsk Fugleatlas hvor mye av informasjonen om spurveuglen er hentet fra).
(note to self: vi må nok sjekke fuglekassen godt før hekkesesongen).
Endelig kommer lyset. Vi ser ikke lenger bare små grå skygger som fyker rundt mellom stormkastene utenfor stuevinduene, men kan glede oss over strålende fargerike små gledespredere som nok også nyter at vi har vippet over midtvinteren.
Jeg bare ELSKER å bli vekket forsiktig av en ivrig «Kari, nå må du våkne. Kom skal du få se!». I dag skjedde nettopp det, og da jeg snublet halvtrøtt etter Robert ut på stua og og han ga stille tegn til at jeg skulle gå forsiktig det siste stykket frem til vinduet, våknet jeg straks mye mer. Og der – der satt en vakker liten varsler i busken nærmest vinduet og skakket til oss. Den første jeg noengang har sett. Robert har sett den en gang før her i hagen, men det var hans første møte med varsleren så det var gøy å få se den igjen for ham også.
Er den ikke vakker?
–
Robert fortalte at den sannsynligvis hadde flydd på vinduet, siden han hørte et dunk før den plutselig satt i snøen utenfor. Men den fløy raskt opp i denne busken og vi fikk god tid til å se at den var helt i orden. Den følte seg nok bare litt forslått.
Den så nesten litt fornærmet ut til å begynne med.
–
Varsleren (Lanius excubitor) er klassifisert som nær truet i rødlisten både for 2006 og 2010, her kan du lese litt om hva NOF sier generelt om rødlista 2010. Det vil si at den står i fare for å bli sårbar eller truet, men ikke er det nå.
Det er antatt mellom 5000 og 10.000 hekkende varslere i Norge. Vinterbestander er atskillig mindre, fordi varsleren utnytter biotoper som helst er bare for snø om vinteren. Der fanger de i hovedsak smågnagere. For varsleren fungerer som en ekte liten rovfugl, selv om den kanskje ikke ser slik ut. Den tar overveiende dyr på bakken. Helst firfirsler, smågnagere og store insekter, men også småfugler. På vinteren da firfirsler og insekter mangler, tar de smågnagerne og småfugl selv om de egentlig ikke er så effektive småfugljegere. Den vi hadde her i dag, har nok kanskje likevel prøvd seg på småfugl, da vi kan regne med at musa ikke springer i vindushøyde enda. Det er jo bare såvidt snø – akkurat som varsleren foretrekker det.
På vinteren antas det å være færre enn 1000 varslere i Norge. Og tenk – en av dem i hagen vår i dag .
En annen litt morsom ting for varsleren er at den hamstrer. Og det på et litt spesielt vis. Den trer gjerne byttet inn på en gren litt i høyden et sted. Så nå som vi vet den er her, må vi holde øye med lagret «mat» i høyden. Og vi må i hvertfall holde et øye med høyden etter selve varslere. Varslere jakter ved å sitte helt stille nettopp høyt, hvorfra de bruker blikket og så stuper ned. Når det er fritt utsyn, som f.eks. nå vinterstid, kan de sitte på utkikkspunkt i snitt 8 meter høye. Mens de gjerne kommer nedover ettersom vegetasjonsveksten utover våren gjør det vanskeligere å se så langt. De kan også stå stille i luften for å speide, men det er sjeldnere.
Nå for tiden har vi kjøttmeis, granmeis, svartmeis, blåmeis, en og annen grønnfink, bokfink og bjørkfink, svartrost og andre troster, gransanger, rødstrupe og grønnsisik innom. Noen forbereder seg på å bli, andre fyker bare forbi og snapper seg litt niste på vei sørover.
Iblant farer det fremdeles store gåseflokker over hodene våre, og det er ikke SÅ lenge siden vi hørte traner. Det er forresten en ukes tid siden vi så linerla nå. Lenge siden svalene forsvant..
I dag har to ekorn holdt til i furuene våre. Jeg fikk filmet litt og tatt noen «på alt for lang avstand» bilder. Men mest lå jeg bare innenfor stuevinduene og så på dem med en god følelse i magen. De er så spretne og lekne. Ikke rart de har skapt grunnlag for flere små helter i tegneserieverdenen.
–
Og så dukket plutselig gråspetten opp. Den rakte tunge til begeistring for fotografen som er forferdelig fasinert av hakkespett tunger.
–
Tenk – og så kom lavskrika innom og hentet sitt modne lemen, gitt!! Kjempemorsomt hvordan den hentet tilbake akkurat DET lemenet, når det ligger døde lemen omtrent over alt.
Det tenkte den kanskje selv også. Om ikke «istedenfor» så «i tillegg til» det gamle byttet i hvertfall. For bare et par timer senere satt det plutselig på foringsplassen før det spratt videre oppover hagen. Umulig å knipse den skapningen!! Men utrolig vakker å se på er den! Så skulle det da komme noe godt ut av at bikkjene tar så mye lemen i hagen. For det er vel flere godt modnede bytter den titter etter .
Jeg har fått meg ny fuglebok, som jeg koser meg ordentlig med. Gyldendals store fugleguide. Europas og middelhavsområdets fugler i felt. Kan anbefales for feltbestemmelse! Jeg morer meg med å lære granmeisen ordentlig så jeg kanskje kan oppdage løvmeisen straks den kommer på brettet. De er så like de to.
Og tankene hopper videre…
Husker du hva du kan gjøre med et høstblad? Flytte inn i det! Hvor vil du bo i dette bladet, da? På de høstrøde heiene, de grønne beitene, ved de brune myrene? Langs hovedveien eller ved en av de utallige stikkveiene.
Høsten vi flyttet inn så jeg et glimt av noe jeg trodde var en munk i hagen. Men først i dag fikk vi en sikker observasjon. Vi begynte å mate fuglene i går (etter en stunds intens tigging). Foreløpig bare med nøtter og fettboller siden det er litt spennende med ny ungkatt i huset. Så det er greit å ikke ha så mange fugler på bakken inntil jeg ser hva hun gjør. Hittil har hun bare sovet seg gjennom dagene og sittet i vinduet og betraktet dem rolig innimellom.
Men altså – i dag kom en munk (Sylvia atricapilla) innom. Sikkert for å sjekke hva de andre fuglene syntes var så interessant. Den var her i bare noen sekunder og jeg rakk å knipse !
Munk regnes som en av de mest tallrike fugleartene i Europa, men jeg må innrømme jeg slettes ikke har sett mange av dem. De har nemlig et skjult levevis. Man kan imidlertid finne dem på grunn av sangen. De er blant våre beste sangere og kopierer gjerne også andre arter.
Vet dere at munk stort sett er monogame og at hannen bygger flere reder som hunnen kan velge mellom før han fullfører det ene som hun har falt mest for? Lekkert. Tror tilværelsen lett kunne blitt stresset hvis våre mannfolk skulle gjort det samme i sin leting etter make. Det jeg alltid synes er spennende med slik atferd er at det må lønne seg for at den skal utvikle seg. Og for munk-hannen lønner det seg altså på ett eller annet vis å bygge flere hus hvoretter hun velger ett som han fullfører.
Munken har begynt høsttrekket. De begynner alt fra midten av august og utover. Så denne er kanskje alt langt herfra allerede nå i kveld.
Jeg var ute og kjørte da jeg fikk se en krabat på telefonledningen og jeg tenkte at der var jammen ta meg synderen. Den som hadde spist lille, vakre Hei. Dette var like ved huset. Og jeg så den bare på laaaang avstand. Så jeg satte kameraet på full zoom og klikket ivei.
Alt jeg så av kjennetegn var det grå inntrykket. Stillingen på telefonledningen, som var veldig bratt og fin. Antydning til striper i brystet og så den stripete lange halen. Jeg tenkte det var en hønsehauk.
Men da jeg kom hjem, lempet over bildene og så zooomet heeelt inn på bildene som var zooomet heeelt ut – så tenkte jeg noe helt annet.
Dette er en liten test for de av dere (oss – når man regner med lang-avstand-identifisering) som ikke er sånn kjempefuglevant (dere som er profesjonelle fugletittere kan jo vente litt med å svare ).
Vi fikk minst tre kull kjøttmeis, ett kull svarthvit, ett kull blåmeis og med masse hjelp et halvt kull rødstjert fra kasser i år.
Og i tillegg tok linerlene opp et kull iblant veden bak låven i år. Foreldrene var veldig opphisset på slutten, og vi voktet oss vel for å ødelegge. Men så vips var de borte, og det var jo bare å håpe at det hadde gått bra. Forrige dagen fikk vi bekreftet at det gjorde nettopp det. Robert fant det tomme redet inne i veden. Og i dag dukket en unge opp. Om dette er en av dem, vet jeg ikke. Det er nesten vanskelig å forstå at de skal bli så store så fort. Men en ung fin fugl er det i hvertfall.
På låven tok svalene opp et kull på fire unger. De fløy ut av låven for første gang for fem, seks dager siden. Og så forsvant de i omtrent tre dager slik svaler har for vane når ungene er flygedyktige ser det ut til? De gjør i hvertfall det her. I dag kom de tilbake igjen. Og alle fire ungene var med . Så godt å se at de klarte den første testen.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag.
Her finner du både fakta og fantasi. Velkommen til Kari's verden, hvor kattene lager engler i snøen :-)
Kattene mine lager engler i sneen
En dag jeg kom hjem fra arbeid var jeg forferdelig syk. Jeg hadde overanstrengt igjen, hadde sterke smerter og visste knapt hva jeg selv het. Jeg gråt da jeg gikk rundt hushjørnet mot trappen, for jeg skjønte at jeg måtte gi opp snart. Men der ble jeg stående aldeles fortryllet. Det var bittesmå sneengler over hele gården....
Bak meg klikket det plutselig mykt i kattedøren, og kattungene kom springende. De tumlet sammen i leken slossing ute i nysneen. Lå tett i tett og sparket hverandre i bakbena, pisket med halen, svaiet ryggen og småtannet etter hverandres værhår. Så spratt de opp igjen og forsvant videre på lette poter.
Da jeg sto der i den dype vinterstillheten, hilste jeg ærbødig på lykken som kom rislende tilbake. For kattene mine lager engler i sneen.
Pilfinken har vært innom hagen vår en gang iblant, men er slettes ingen vanlig gjest. Når jeg leser i Norsk Fuglatlas, står det også at den ikke egentlig er så vanlig i Trøndelags-fylkene. Det er mest pilfink i lavlandet og på Østlandet. Men den finnes over store deler av landet. Helt i nord ser den ut til å komme tilbake etter å ha vært borte en stund.
).
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
